Flytte eller bli?

[Anonym bruker]

Jeg flyttet hjemmefra tidlig og har siden da bodd på andre kanten av landet. (Over 20 år) Klart meg greit gjennom stygt samlivsbrudd,  alvorlig sykdom, ny mann og familie. Alt uten å ha støtte fra storfamilien rundt meg. (Samboeren kommer fra ca samme plass, så vi har ikke hans familie heller her)

Her vi bor nå har vi bodd i over 10 år, men jeg er ufør og har ikke store nettverket. Samboeren pendler på jobb og kan bo hvor som helst. 

Siste året har jeg fått så veldig lyst å flytte hjem! Tenker det kan være deilig å komme nærmere familie og venner. Jeg er så ensom her, har ingen venner, kun et par bekjente jeg treffer max en gang i mnd. 

Vi har to barn, begge med div diagnoser som gjør at de trenger mye oppfølging. Og siden samboeren pendler faller absolutt alt på meg.

Jeg er sliten, ensom og lei!! 

Men! Ungene trives her. De har alt av tiltak de trenger her, skolen er tilrettelagt og fungerer for begge. De har sine venner og aktiviteter her. De vil IKKE flytte! Samboeren er også ganske lunken til å kaste bort alt vi har her for å flytte hjem igjen. 

Jeg vet ikke, skal jeg jobbe for å overbevise de andre om at det er en god idé å flytte, eller bør jeg slå meg til ro med at dette er livet mitt?? 

Anonymkode: 4f5e6...82a

[Anonym bruker]

Flytte:) se hvilke muligheter det er for barna den i din hjemkommune først. Er ikke tilbudet like bra ville jeg blitt:)

Anonymkode: 45ca5...6e3

[Anonym bruker]

Jeg ville jobbet mer med meg selv. Utvide nettverk, finne aktiviteter etc. Jeg hadde ikke rykket barna opp, særlig når det er snakk om barn med diagnoser og som krever tilrettelegging 

Anonymkode: 4a04e...b65

[Anonym bruker]

Takk for svar. 

Det er den biten med å rykke barna opp fra det de har her, jeg sliter mest med. For det er ikke tvil om at de har det bra her! Jeg vet jo ikke sikkert hvordan det kommer til å bli om vi flytter. Jeg har venner som jobber på skolen der minste vil gå, og de skryter veldig av hvor flott og fint de har det. Er en liten skole og lett å tilrettelegge. Eldste må på skole i nabokommunen og på papiret ser det bra ut, men jeg vet jo ikke hvordan det er. 

Jeg har i 10 år prøvd å jobbe med meg selv. Har prøvd å melde meg inn i diverse ting og tang, men jeg har ikke kapasitet til det. Har mer enn nok med å klare å følge opp to barn. Barna kan heller ikke være alene, og de er blitt så store nå at de må ha voksen barnevakt. Det har Jeg ikke her.  

Jeg er som sagt kjempesliten, alt det praktiske faller på meg. Huset ser til tider helt bomba ut, for jeg klarer bare ikke å ta meg av alt.  Vet jo det at alt ikke blir magisk bedre dersom vi flytter, men tror og håper jo at jeg kanskje kan få litt mer hjelp. Om ikke annet så kan jeg levere ett barn hos hver besteforeldre en kveld mens jeg stikker noen timer til en vennine. Eller at vi blir invitert bort på middag...  Eller at jeg har noen som kan stikke på butikken for meg den dagen jeg er dårlig slik at ungene faktisk får noe annet enn brødskive med Nugatti til middag.  Små ting altså.  Vi har ganske stor familie til sammen, tror det kan være godt for barna også å få oppleve tanter og onkler i hverdagen. 

Men de andre vil altså ikke, og jeg blir sånn i tvil 

Anonymkode: 4f5e6...82a

[Anonym bruker]

Sto nettopp overfor samme valg. Valgte å flytte tilbake til hjembyen min etter 15 år i en annen by. Har ikke angret ett sekund. Fantastisk for oss alle sammen å ha familien i nærheten. Så jeg stemmer for flytting 

Anonymkode: b6d2e...c09

[Anonym bruker]

Men vet du om familien deres er villig til å trå til da?

Jeg opplever at både besteforeldre og søsken har nok med sitt, alle har travle liv med jobb og egne liv så det er ikke mye hjelp å få i hverdagen altså.

Men om du er kronisk syk og dere har to barn med diagnoser og utfordringer, har dere ikke krav på noe hjelp?

Støttekontakt/avlastning, hjemmehjelp e.l.

Hvordan er økonomien, kan dere ikke prioritere vaskehjelp, matkasse og andre ting som letter hverdagen?

Jeg hadde ikke flyttet, høres veldig risikabelt ut å røske barn med spesielle behov opp når de har hjelpen og tilretteleggingen de trenger der dere er nå. Om ting ikke fungerer rundt barna etter flytting vil det ikke bli noe bra for noen av dere.

Anonymkode: f82f0...bc1

[Nyttårs barn]

Hvis du vet at familien din kommer til å stille opp så ville jeg flytte, eventuelt prøvd å bo der et år.

Det at barna har det bra nå betyr jo ikke at de ikke kan få det bra et annet sted!

[Anonym bruker]

38 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men vet du om familien deres er villig til å trå til da?

Jeg opplever at både besteforeldre og søsken har nok med sitt, alle har travle liv med jobb og egne liv så det er ikke mye hjelp å få i hverdagen altså.

Men om du er kronisk syk og dere har to barn med diagnoser og utfordringer, har dere ikke krav på noe hjelp?

Støttekontakt/avlastning, hjemmehjelp e.l.

Hvordan er økonomien, kan dere ikke prioritere vaskehjelp, matkasse og andre ting som letter hverdagen?

Jeg hadde ikke flyttet, høres veldig risikabelt ut å røske barn med spesielle behov opp når de har hjelpen og tilretteleggingen de trenger der dere er nå. Om ting ikke fungerer rundt barna etter flytting vil det ikke bli noe bra for noen av dere.

Anonymkode: f82f0...bc1

Jeg forventer selvsagt ikke at alle slipper det de har og kommer løpende til oss dersom vi flytter. Vet jo at de har egne liv og hverdagen er travel for de fleste. Men vi har som sagt stor familie, vi har tilsammen 7 søsken der i tillegg til foreldre. Søsknene til min samboer har store barn, så de har "bare seg selv" . Foreldrene våre jobber ikke, men er spreke og ikke syke. 

Jeg tror ikke at alt faller på plass med å flytte, men jeg tror jo det vil bli lettere å få barnepass feks en gang i blant , slik at jeg ikke blir så inn i granskauen sliten. 

Og siden familien vår der oppe treffes innimellom, vil jeg tro at vi også blir med på disse felles middagene. Altså blir det allerede der mer sosialt for meg. 

Vi har begge venner der, og selv om vi neppe kommer til å treffes ukentlig, så ER de der. Jeg har mulighet til å treffe dem  (fordi jeg har barnevakter!).De bor i nærheten , man KAN stikke innom for en kjapp kaffekopp osv. 

Her har vi ingen ting slikt.

Ungene har tilrettelagt på skolen. Eldste har avlastning en helg i mnd. Han trives ikke der, så er ikke noe godt å sende han dit. Spørs hvor lenge det fortsetter. Han har støttekontakt på papiret, men det finnes ingen. Kommunen mener vi må finne selv, noe jeg ikke har klart.  Yngste har ingen slike ting og får det heller ikke. 

Siden jeg er ufør er jo ikke økonomien på topp. Samboeren tjener greit, men ikke kjempebra. Vi prioriterer ikke vaskehjelp og slike ting. Har matkasser innimellom.  

Tror nesten det værste er å være så innmari sliten og ensom.  Er så tungt!

Anonymkode: 4f5e6...82a

[Nyttårs barn]

Flytt HI. Det høres ut som om det er bedre for dere å ha familie rundt dere.