MÅ man ha venner?

[Anonym bruker]

Jeg er i slutten av 20 årene. Har hatt noen venninner oppigjennom årene, men etter at jeg hadde flyttet på landet ble det mindre og mindre kontakt. Jeg fikk barn med samboeren min og vi har det fint. Men jeg har ingen venner. Da barnet mitt ble født var jeg i en gruppe med damer, som jeg overhodet ikke trivdes i. Men var med dem slik at barnet mitt skulle få kontakt med andre barn. Jeg fikk høre at dette var kjempeviktig for utviklingen til barnet at det er sosialt. Til slutt følte jeg at jeg ble fryst ut av gruppen, de andre møtes uten å spørre meg, og dersom jeg spurte så passet det aldri. Så jeg tok et hint og lot dem være i fred. Etter at datteren min begynte i barnehage slapp jeg (heldigvis) å møte de damene fra barselgruppen. Barnet mitt får nå omgås andre barn i barnehage og ser ut til å stortrives. Som sagt vi bor på landet, og det er ikke noen her som kunne vært potensielle venninner. Alle har sin gjeng å være med og jeg passer rett og slett ikke inn noe plass. Kall meg gjerne kresen. Har noen jeg kan møte og prate med, kanskje gå en tur med vognen hvis været er fint, men det er alt. Så er spørsmålet mitt, MÅ man ha venner? Barnet mitt får sosialt omgang med andre barn og mangler ingenting. Er det så nøye om jeg har venner da? Hvordan er det hos dere? Pleier dere å være med venner eller møte andre når dere har unger i barnehage? 

Anonymkode: e60ed...715

[Anonym bruker]

Nei man må ha ikke ha venner om man har det greit slik man har det. Barnet ditt blir sosialisert i barnehagen. Selv kom jeg heller ikke overens med noen av de i barselgruppe min så jeg lot være å gå til slutt. Jeg har 3 gode venninner, for meg så er det godt ha noen andre og kunne bruke en kveld her og der med en venninne og ikke bare mannen, men det er selvsagt opp til hver enkel.

Anonymkode: 85d72...9fa

[Anonym bruker]

Jeg er i samme alder selv. Mistet kontakten med mine venner etter jeg blei gravid som 19 åring og forsette med 2 nye graviditeter tett oppunder. Ser på snap og slikt at dei er ute på fester/kafé og slikt. Men jeg savner virkelig ikke det livet. 

Jeg liker meg hjemme med familien, liker meg alene, trener alene, går tur alene. Synst det er drit deilig 😳 

Anonymkode: ed259...0a4

[Anonym bruker]

Jeg må ha venner. Det er ikke slik at vi møtes/prates ukentlig for livet er fylt med barn og jobb. Det å møtes en gang i blant, gå på kino, strikkekveld, prate om man trenger det, avkobling fra hverdagsmas er nødvendig for meg. Jeg ville blitt ulykkelig uten. 

Om du klarer deg uten må du ikke ha det.

Anonymkode: 93a66...0f3

[Anonym bruker]

Jeg har ei god venninne. Henne ser jeg kanskje et par ganger i måneden. Bortsett fra det er jeg alene. Jeg jobber ikke akkurat nå pga sykdom, så det gjør at jeg er enda mer alene. Og vet du, jeg trives. Jeg synes det er deilig å ikke måtte rekke avtaler, tenke på gaver og annet styr ved f.eks bursdager ol. Jeg elsker å kun måtte ta hensyn til familien og meg selv. Av og til møter jeg på naboene, og ved å snakke med dem nå og da, får jeg dekket det sosiale behovet. En kaffekopp på trappa hos naboen en halvtimes tid holder lenge.

Når man tenker tilbake noen hundre år, er det jo slik vi nordmenn har vært i generasjoner. Alene oppi ei fjellbygd. Kanskje det er litt innebygget i oss?

Anonymkode: d7603...349

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det går fint når livet går greit, men at når det røyner på og du får det vanskeig blir det problematisk.

Når barna blir syke, forholdet til mannen skranter eller du selv får angst for eksempel. Da trenger du gode venner.

Anonymkode: 242a1...4c7

[Anonym bruker]

Min mor har en historie som likner litt på din. I tillegg prioriterte hun og pappa hans venner. Da de gikk fra hverandre stod hun veldig alene, men hadde jo barn og foreldre. Nå ser jeg mamma nokså ofte, men har jo også fullt opp med mine egne barn. Besteforeldrene mine er pleietrengende. NÅ sier mamma at hun skulle ønske hun prioriterte å etablere vennskap og å beholde dem da hun var ung. 

Du trenger jo ikke å likne min mor, men det er jo greit å ha i bakhodet at livet har flere faser. I småbarnstiden tror jeg de færreste har god tid til venner. 

Anonymkode: 44cb8...365

[Anonym bruker]

Hvor bor du TS? Er i slutten av 20-årene selv, med to barn, full jobb og ikke sååå mye tid til p pleie vennskap. Men jeg kunne alltids tenkt meg å bli kjent med flere, gjerne over nett (ettersom du sier at du bor på landet). 

Jeg tenker ikke at man MÅ ha venner, men det kan være godt i blanda. Hva med når barna er eldre og blir opptatt med sitt, eller når de flytter ut? Da kan det være godt med noen vennskap kan man fokusere mer på. Men ellers så må man ikke ha venner nei, så lenge man selv er fornøyd med situasjonen. 

Anonymkode: 3a389...15b

[Anonym bruker]

Ser noen nevner at du må huske at livet har flere faser, og det er jeg så utrolig enig i. Akkurat nå har du kanskje nok med det du har, men plutselig blir barna større, tilbringer mer tid borte og etterhvert flytter ut. 

Min mor har aldri hatt venner, og det kjenner jeg at jeg irriterer meg så veldig over. Så fort jeg ble gammel nok til å ha en reflektert samtale med ble jeg "venninnnen" hennes, en rolle jeg aldri ba om og aldri ville ha. Idag har hun fortsatt ingen venner, bor alene og ringer meg flere ganger i uka fordi hun ikke har noen andre. Jeg har ikke tid eller lyst til å snakke så mye med henne, og forholdet vårt er noe ampert fra min side.

Husker allerede da jeg var 10-11 år, hvor mye jeg ønsket at mamma hadde en venninne sånn som andre mødre hadde, og hvor sint jeg var for at hun påstod at hun "ikke trenger venner", men likevel ikke så at hun trengte det og at den jobben ble min. 

Anonymkode: 29dc3...090

[Anonym bruker]

Jeg ha ingen venner, må si at jeg savner det skikkelig. Å ikke ha noen å prate med er verst.

Anonymkode: 237ed...b35

[Anonym bruker]

59 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg ha ingen venner, må si at jeg savner det skikkelig. Å ikke ha noen å prate med er verst.

Anonymkode: 237ed...b35

Samme her. 

Anonymkode: 13666...89c

[Anonym bruker]

Jeg fikk oppleve verdien av venner da mannen min døde. Da gikk hele min verden i tusen knas, det var som å falle inn i et stort, uendelig sort hull. 

Men vennene var som et sikkerhetsnett som fanget meg opp så jeg ikke falt helt ned i hullet. Uten dem vet jeg ikke hvordan det hadde gått. En venninne som slipper alt hun har i hendene, til tross for full, krevende lederjobb, fire barnm, hvorav tre er under skolealder, og en tidkrevende hobby, og reiser fra andre siden av landet for å ta vare på deg når katastrofen inntreffer - en sånn venninne er verd sin vekt i gull!

 

Anonymkode: 7cde1...992

[Anonym bruker]

Jeg føler jeg har et problem med deg sosiale. Jeg trives rett og slett med mange folk rundt meg. Da babyen var liten og vi gikk på babysvømming og babysang så syntes jeg det var det verste. Jeg hadde absolutt ingenting å snakke om med de som var der, var mest opptatt av babyen min og lekte med de andre barna. De såg sikkert på meg som den rare og venneløse. De snakket ikke til meg heller, så følte at jeg orket ikke være så mye sosial hvis jeg ikke måtte. Men nå kommer barnebursdager og slikt fremover, så jeg er redd for hvordan dette skal gå. Jeg har jo ikke god tone med noen her jeg bor. Og ingen inviterer meg noe plass. Hvordan skal jeg takle dette? Jeg vil ikke mase på folk og trenge meg på, hvordan skal man ellers prøve å få kontakt?  Uten å virke desperat? Har prøvd å få god tone med ei. Men hun er umulig å komme innpå. Veldig innelukket og virker sur hele tiden, men ser jeg henne med andre er hun storfornøyd! Virker nesten som om folk mislykker meg her, og jeg tenker bare på å flytte. Noe samboeren min er ikke noe fan av. Han trives her. 

Anonymkode: e60ed...715

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Jeg føler jeg har et problem med deg sosiale. Jeg trives rett og slett med mange folk rundt meg. Da babyen var liten og vi gikk på babysvømming og babysang så syntes jeg det var det verste. Jeg hadde absolutt ingenting å snakke om med de som var der, var mest opptatt av babyen min og lekte med de andre barna. De såg sikkert på meg som den rare og venneløse. De snakket ikke til meg heller, så følte at jeg orket ikke være så mye sosial hvis jeg ikke måtte. Men nå kommer barnebursdager og slikt fremover, så jeg er redd for hvordan dette skal gå. Jeg har jo ikke god tone med noen her jeg bor. Og ingen inviterer meg noe plass. Hvordan skal jeg takle dette? Jeg vil ikke mase på folk og trenge meg på, hvordan skal man ellers prøve å få kontakt?  Uten å virke desperat? Har prøvd å få god tone med ei. Men hun er umulig å komme innpå. Veldig innelukket og virker sur hele tiden, men ser jeg henne med andre er hun storfornøyd! Virker nesten som om folk mislykker meg her, og jeg tenker bare på å flytte. Noe samboeren min er ikke noe fan av. Han trives her. 

Anonymkode: e60ed...715

Ble noen skrivefeil her og der. Men dere skjønner hva jeg mener  

Anonymkode: e60ed...715

[Anonym bruker]

Man MÅ ikke ha venner, men mennesker er flokkdyr, så på sikt blir man ofte ensom og/eller bitter om man ikke har noen. Man kan føle seg tilfreds om man har mann og barn, men ikke sikkert de er der for alltid (snakker av erfaring) og da blir man lett ensom når man ikke får sosial pleie 

Anonymkode: c46e8...2a4

[Anonym bruker]

Det virker som dette er mest et bygdefenomen..? Mulig jeg tar feil, men jeg bor selv i ei bygd og har kjent på denne følelsen i 14 år. Jeg følte meg veldig ensom da jeg flyttet hit, og har med tiden funnet ut hvorfor; de innfødte i denne bygda har barndomsvenner og storfamilien rundt seg. De er fornøyde med tilværelsen og syns de har nok folk i livet sitt! Og de ser ikke andre enn seg selv og sine. Så har du oss; innflytterne, til nød gift/samboer med en innfødt. Vi ser hvor innmari godt og trygt og innpakket de andre i bygda har det, og ønsker oss en slik gruppe selv. Følelsen forsterkes av at det er så tydelig hvem som har sin 'klan' i bygda. 

Så prøver vi da, inviterer og er hyggelig og prøver å bli kjent med folk. Men ofte så er det slik med sånne folk som har nok venner og familie, at de har ikke mer å gi. De gir og får akkurat passe mye innad i sin krets. Derfor føler du deg avvist... ikke fordi folk misliker deg, men fordi de gidder ikke. De trenger ikke, de har det bra. Og på bygda er det kampen for tilværelsen som gjelder; har du og dine det bra, så er alt bra.

Vi er forskjellige, og trenger venner av ulike grunner og til forskjellige tider i livet. Noen trenger bare en venn som de kan føle seg avslappet med. Andre trenger mange venner til ulike formål. Men vi trenger alle å føle oss som en del av noe, fordi da føler vi oss trygge.

Det går an å overbevise seg selv om at man ikke trenger venner. Men det er faktisk lettere å innrømme overfor seg selv at man føler seg litt ensom, og heller ha en langsiktig løsning på dette. For min del, er den langsiktige løsningen å komme meg bort fra bygda når barna forlater redet. Jeg må bli her ei stund til, og kommer ikke til å få nye venner her, men jeg utvikler meg selv, skriver mye, og har tro på at jeg i fremtiden kan etablere nye vennskap på en mer folkerik og åpensinnet plass.

Kanskje er andre bygder større, og inneholder flere innflytterne og ensomme? De finnes i alle bygder, i stor eller liten grad. Dessverre i bygda jeg bor i, har 90% av de som flyttet til bygda de siste ti årene, flyttet videre. Det ble for snevert for dem, og vi var ikke mange nok/like nok til å bygge et nettverk. Men kanskje deres bygder er større...

Anonymkode: 3b036...38b

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Det virker som dette er mest et bygdefenomen..? Mulig jeg tar feil, men jeg bor selv i ei bygd og har kjent på denne følelsen i 14 år. Jeg følte meg veldig ensom da jeg flyttet hit, og har med tiden funnet ut hvorfor; de innfødte i denne bygda har barndomsvenner og storfamilien rundt seg. De er fornøyde med tilværelsen og syns de har nok folk i livet sitt! Og de ser ikke andre enn seg selv og sine. Så har du oss; innflytterne, til nød gift/samboer med en innfødt. Vi ser hvor innmari godt og trygt og innpakket de andre i bygda har det, og ønsker oss en slik gruppe selv. Følelsen forsterkes av at det er så tydelig hvem som har sin 'klan' i bygda. 

Så prøver vi da, inviterer og er hyggelig og prøver å bli kjent med folk. Men ofte så er det slik med sånne folk som har nok venner og familie, at de har ikke mer å gi. De gir og får akkurat passe mye innad i sin krets. Derfor føler du deg avvist... ikke fordi folk misliker deg, men fordi de gidder ikke. De trenger ikke, de har det bra. Og på bygda er det kampen for tilværelsen som gjelder; har du og dine det bra, så er alt bra.

Vi er forskjellige, og trenger venner av ulike grunner og til forskjellige tider i livet. Noen trenger bare en venn som de kan føle seg avslappet med. Andre trenger mange venner til ulike formål. Men vi trenger alle å føle oss som en del av noe, fordi da føler vi oss trygge.

Det går an å overbevise seg selv om at man ikke trenger venner. Men det er faktisk lettere å innrømme overfor seg selv at man føler seg litt ensom, og heller ha en langsiktig løsning på dette. For min del, er den langsiktige løsningen å komme meg bort fra bygda når barna forlater redet. Jeg må bli her ei stund til, og kommer ikke til å få nye venner her, men jeg utvikler meg selv, skriver mye, og har tro på at jeg i fremtiden kan etablere nye vennskap på en mer folkerik og åpensinnet plass.

Kanskje er andre bygder større, og inneholder flere innflytterne og ensomme? De finnes i alle bygder, i stor eller liten grad. Dessverre i bygda jeg bor i, har 90% av de som flyttet til bygda de siste ti årene, flyttet videre. Det ble for snevert for dem, og vi var ikke mange nok/like nok til å bygge et nettverk. Men kanskje deres bygder er større...

Anonymkode: 3b036...38b

Bygda her har bare 800 innbyggere og vi som alltid har vært her tar lett i mot nye folk. Selv er jeg god venn med like mange, om ikke fler, innflyttere enn «gammelboere»

Anonymkode: c46e8...2a4