Var du skilsmissebarn!

[Anonym bruker]

hvordan var det for deg? Hva savnet du og hva skulle du ønske foreldrene dine gjorde annerledes? Hvordan var dele-ordningen? 

 

Fint å tenke på dette fra barnets perspektiv innimellom, og ikke hverken mors eller fars. 

Anonymkode: de854...971

[Anonym bruker]

https://forskning.no/barn-og-ungdom-samliv-skole-og-utdanning-sosiale-relasjoner/2008/02/alene-med-far

 

https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/endringer-i-barneloven-for-a-likestille-foreldrene/id2582981/

 

https://www.aftenposten.no/norge/i/8wBpnG/Ungdom-med-delt-bosted-etter-skilsmisse-har-like-god-psykisk-helse-som-barn-av-ikke-skilte

 

stadig ny forskning som vil fremheve 50/50 som eneste alternativ. Tror det er fint for mange, men ikke alle!!! Ille å diskriminere de som ikke er «flinke» å velger 50/50. 

 

Jeg hata å være hos min far annenhver helg og en dag i uken. Særlig den ene dagen i uken var dritt. Turte aldri opponere mot ordningen. Hadde lidd grovt under å måtte være frarøvet mor 50% av oppveksten. 

Anonymkode: de854...971

[Anonym bruker]

Hjelpes. Skal ikke mødre med små barn som blir forlatt i mannens by lengre kunne flytte hjem til egen familie? Hva driver regjeringen med nå? De fleste bor jo i samme by fordi det er best. Men de som ikke gjør det! Gjør det jo av en grunn. Tenk å tvinges til 50/50 i en by du ikke har råd til å være aleneforsørger i, tenk på tilfellene av vold osv. Skal disse inn i en 50/50-form uansett? Ille etter min mening. 

 

Jeg er vokst opp med fra i Oslo og mor i Nord og ville aldri hatt det godt om min mor måtte bo i Oslo frorsi min far bor der. Pappa er karriere mann og vi har et fint forhold. Men glad jeg ikke måtte bo i Oslo og ha et annenhver uke liv hele barndommen.

Anonymkode: de854...971

[Anonym bruker]

Nei var ikke det, men drømte om det hele barndommen. Hadde vært mye bedre for meg og søsken at mamma og pappa skiltes framfor å holde sammen for enhver pris.

Anonymkode: 8b070...b36

[Anonym bruker]

Min far hadde en jobb som gjorde at fast samvær ikke kunne gjennomføres, men tilpasses når han var hjemme. Han var sjelden lenge hjemme, men hendte noen ganger han var hjemme i noen uker, ellers var det ofte bare noen dager. Når han var hjemme var jeg ofte hos ham, alt fra bare møtes på dagen til flere overnattinger.

Akkurat det i seg selv ville vært greit nok, hvis andre ting hadde fungert.

Men... mine foreldre (som forøvrig mente fullt og fast at de gjorde ALT riktig) kranglet mye om samværet. Dvs. de brukte meg som formidler for det de mente om den andre, for de kunne jo ikke krangle ansikt til ansikt. Ved å krangle gjennom meg så kunne de jo si at de aldri kranglet. Dvs. jeg ble gjort til en del av deres krangler, jeg fikk høre alt det negative de sa om hverandre, jeg måtte si fra om ting til den andre. I tillegg til dette var min far ikke til å stole på, kunne foreslå samvær på svært kort tid, eller ikke kjøre meg tilbake etter avtale (ikke særlig populært når jeg f.eks. på barneskolen ikke ble levert tilbake før kl. 23 midt i uka), eller at han bare bestemte at jeg skulle overnatte en natt til og overlot til meg å si fra til min mor - som selvfølgelig ble sint fordi disse kontrabeskjedene ofte kom lenge etter jeg allerede burde vært hjemme igjen. Og når jeg ba min far gi beskjed så "hadde han ikke tid" eller jeg måtte gjøre det fordi "ellers blir jo mamma så sint, og det er få fælt for pappa".

Min far ble forholdsvis raskt samboer med en kvinne som hadde psykopatiske trekk og tidvis nærmet seg lystløgner. Hun hadde barn fra før, og min far ville ikke stå opp for meg i den familien "da blir det jo så vanskelig for pappa når Kari blir så sint, det må du forstå, så ikke vær vanskelig nå".

Jeg vokste opp som et barn som skulle være voksent fordi de voksne ikke greide å være det. Samtidig som jeg måtte være mekler mellom dem så skulle jeg helst ikke høres, og i hvert fall ikke ha egne meninger eller stille et minimum av (normale) krav, for da var jeg ikke snill, ikke hadde medfølelse med mine foreldre, var slem osv. Pluss på psykisk ustabilitet hos en av dem, så var det en svært uheldig situasjon som har satt spor.

Hvis mine foreldre begge hadde greid å oppføre seg som voksne og hadde tillatt meg å være barn, ikke involvert meg i sine drama, da tror jeg at jeg hadde taklet de andre utfordringene med oppveksten langt bedre.

Jeg ble også "hjernevasket" av dem til å tro at de var stjerneeksempel på hvordan foreldre skulle takle skillsmisse (sånn rent bortsett fra når de slengte mye dritt om den andre til meg for å få sympati selv, og overlot til meg å mekle). Det gjorde også at jeg nok ble en ekspert til å skjule hvordan jeg faktisk hadde det. Jeg ble jo fortalt at jeg burde være takknemlig fordi jeg hadde foreldre som var så gode og satte meg først alltid. Det gjorde at jeg var over 20 år før jeg greide å innrømme at jeg ikke hadde taklet mine foreldres skillsmisse bra, at de hadde vært elendige i måten de taklet skillsmissen på, og at de hadde påført meg en mengde "skader" pga. det. Bl.a. hadde jeg et elendig selvbilde (uansett hva jeg gjorde så var det jo feil), selv om jeg alltid har visst at de elsket meg på sin måte og at jeg hadde andre i familien som var glad i meg så følte jeg meg ikke verdt å elske. Jeg fikk fysiske stressreaksjoner bare av å høre andre krangle, selv etter jeg var voksen. Jeg var konfliktsky. Jeg hadde problemer med å finne ro på et sted, følte alltid at jeg var på farten til et annet sted.

Jeg valgte å gå til psykolog for å bearbeide ting, og det hjalp bra. Men jeg har lite kontakt med mine foreldre i dag, måtte bare til slutt sette grenser for meg selv. Fremdeles mener de begge to at de gjorde alt riktig da de skilte seg... i "gode" øyeblikk kan hver av dem kanskje strekke seg til at den andre ikke taklet det helt optimalt...

Jeg tror barn kan komme seg fint gjennom veldig mye hvis bare foreldrene greier å oppføre seg som voksne, ikke involvere barna i egne konflikter rundt en skillsmiss, og at de får samværet til å fungere på en ordentlig og noenlunde forutsigbar måte for barna. Det å ikke snakke stygt om den andre er viktig, det skaper en enorml lojalitetskonflikt hos barna også.

 

Anonymkode: 5dd67...e1a

[Anonym bruker]

Mine foreldre har aldri klart å holde en god tone for barnas skyld, og dette har plaget meg mye, spesielt etter jeg ble voksen og fikk egne barn. De hata hverandre så mye at jeg måtte ha 2 konfirmasjoner, 2 bursdagsslskap, osv, fordi de ikke tålte trynet på hverandre. Det synes jeg er leit. De snakket også mye negativt om hverandre til oss barna. Dette er ting jeg fremdeles plager meg i dag, og hvis jeg selv noen gang skulle skille meg vil jeg aldri gjøre ting som de gjorde. 

Vi hadde 50/50 ordning i starten, men valgte selv etterhvert å bo fast hos mamma, da vi følte det ble slitsomt å flytte fram og tilbake hver uke.

Anonymkode: 4eb75...7e9

[Anonym bruker]

Jeg var tenåring da foreldrene mine ble skilt og å bo 50/50 var overhodet ikke noe alternativ, å flytte annenhver uke orket jeg ikke tanken på engang.

Mamma flyttet ut og tok med yngste barnet, vi to eldste ble boende igjen i huset med pappa. Jeg valgte å flytte ut ikke lenge etter, pappa var bitter og alt var et helvete egentlig. Synes synd på mine yngre søsken som ble veldig preget negativt av krigen mellom foreldrene våre. Pappa saboterte samvær for å straffe mamma, krevde at barna skulle ta hans parti, begynte drikke mer enn sunt var også.

Yngste søskenet bodde hos mamma og hadde sporadisk samvær, men det fungerte dårlig, kunne komme til låst dør og ingen hjemme f.eks.

Mellomste ble boende hos pappa og hadde lite samvær med mamma, for pappa truet med å ta livet av seg.

Jeg var egoistisk og i slutten av tenårene selv og tok avstand fra alt sammen. Angrer i dag på at jeg ikke stilte med opp for mellomste søsken som ble boende hos pappa, men jeg visste ærlig talt ikke hvor ille det var før jeg har blitt det fortalt i voksen alder.

Anonymkode: 81c57...c06

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg var tenåring da foreldrene mine ble skilt og å bo 50/50 var overhodet ikke noe alternativ, å flytte annenhver uke orket jeg ikke tanken på engang.

Mamma flyttet ut og tok med yngste barnet, vi to eldste ble boende igjen i huset med pappa. Jeg valgte å flytte ut ikke lenge etter, pappa var bitter og alt var et helvete egentlig. Synes synd på mine yngre søsken som ble veldig preget negativt av krigen mellom foreldrene våre. Pappa saboterte samvær for å straffe mamma, krevde at barna skulle ta hans parti, begynte drikke mer enn sunt var også.

Yngste søskenet bodde hos mamma og hadde sporadisk samvær, men det fungerte dårlig, kunne komme til låst dør og ingen hjemme f.eks.

Mellomste ble boende hos pappa og hadde lite samvær med mamma, for pappa truet med å ta livet av seg.

Jeg var egoistisk og i slutten av tenårene selv og tok avstand fra alt sammen. Angrer i dag på at jeg ikke stilte med opp for mellomste søsken som ble boende hos pappa, men jeg visste ærlig talt ikke hvor ille det var før jeg har blitt det fortalt i voksen alder.

Anonymkode: 81c57...c06

Stakkars deg! Dy fader altså ❤️Snakk med søsknene dine i dag, de forstår deg nok. Du var er barn som fikk umenneskelig ansvar! 

Anonymkode: de854...971

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Stakkars deg! Dy fader altså ❤️Snakk med søsknene dine i dag, de forstår deg nok. Du var er barn som fikk umenneskelig ansvar! 

Anonymkode: de854...971

Vi er alle voksne i dag og gode venner, vi har snakket godt ut og støtter hverandre siden vi alle har blitt preget/skadet at det vi opplevde. Vi bestreber oss alle på å ikke videreføre de skadene til våre barn (for det er ingen tvil om at pappa slet psykisk og vi ønsker ikke at enda en generasjon skal bli preget av det).

Anonymkode: 81c57...c06

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

hvordan var det for deg? Hva savnet du og hva skulle du ønske foreldrene dine gjorde annerledes? Hvordan var dele-ordningen? 

 

Fint å tenke på dette fra barnets perspektiv innimellom, og ikke hverken mors eller fars. 

Anonymkode: de854...971

Jeg tror det som henger hardest i var mangelen på anerkjennelse fra moren min over at jeg savnet pappa når jeg ikke var der. Spesielt når jeg kom hjem etter helgebesøk og gråt når han dro, da fikk jeg alltid kjeft og ble sendt på rommet fordi jeg var "utakknemlig". 

Generelt var det den følelsen av at man måtte ta hensyn til forelderen. Det var ingen rom for mine følelser og sorg. Istedenfor å ikke ta det personlig, men sette seg ned med meg og trøste "jeg forstår at du savner pappa og syntes at dette er leit". og som voksen klare å stå i det men isteden så ble jeg/vi tilegnet følelser vi ikke hadde som feks "Ja, tror du det er lett for meg? Pappa får all morroa og jeg får hverdagen! Skal du gi meg dårlig samvittighet nå?! Hva har jeg gjort for å fortjene dette?" ...og det var ikke det det handlet om fra min side i det hele tatt. Jeg var bare liten og lei meg. 

De ble skilt når jeg var 5år.

 

Anonymkode: f3fe9...179

[Anonym bruker]

Jeg var skilsmissebarn fra 6-års alderen, og måtte flytte mellom mamma og pappa ca. hvert år (mellom ulike land, til og med). Flyttet 14 ganger i oppveksten. Det i seg selv var ikke så ille (selv om jeg nok har litt sosial angst og rotløshet pga dette). Det som var ille, var de nye kjærestene de fikk. Mamma hadde to kjærester som var relativt greie, men de drakk en del og ble da hissige. Hun har nå en snill mann.

Pappa er et eget kapittel, han giftet seg med et ondsinnet og grusomt menneske som mishandlet meg og broren min psykisk i de årene vi bodde der. Hun var 100% iskald, gjorde narr av oss og hadde ikke én eneste samtale med oss med mindre det var for å kjefte på eller latterliggjøre oss. Hun snakket også helt forferdelig stygt om vår kjære, savnede mor (som var syk på den tiden og ikke kunne ha oss). Det var klart og tydelig at hun hatet å ha oss i hus. Det mennesket har dessverre preget meg mer enn jeg aner, og jeg går til behandling for lav selvfølelse, stress, angst og depresjon. Han er fortsatt gift med henne (!!) og jeg har distansert meg mer og mer. 

Så skilsmissen i seg selv klandrer jeg ikke foreldrene mine for, men de menneskene de dro inn i livene sine har ødelagt meg og min bror. 

Anonymkode: 7951a...7a4

[Anonym bruker]

Jeg var annenhver helg hos pappa.

Det å ha skilte foreldre betydde ikke noe for meg. I oppveksten var fokus venner. Familie var viktig men det holdt å vite at de var der for meg.

Problemet kom når jeg ble så stor at det begynte å være disko og fester.. og jeg ikke fikk være med fordi jeg skulle til pappa.

Jeg opponerte, han ble skuffet og det ødela forholdet vårt ganske mye. Som voksen tenker jeg at det var foreldrene mine som bestemte seg for å skilles, og han skulle kunne forstå at jeg ville være sammen med venner på skolearrangementer og liknende.. Isteden ble det mye guilt tripping mot meg..

Når han fikk ny kone og etterhvert familie var jeg bare en statist til familieidyllen jeg aldri hadde hatt selv,  og det opplevdes ikke lengre som mitt hjem..

I dag snakker vi sporadisk og overflatisk.. rart å tenke på at jeg var ei pappajente en gang i tida..

Anonymkode: 7d153...89a

[Anonym bruker]

Husker jeg skjulte ovenfor vennene mine at de var skilt.  Lot som om de ikke var det.  Følte mye skam over det.  Ingen andre jeg kjente var skilsmissebarn.  Hatet å være hos pappa for han bodde bare på steder jeg ikke følte meg hjemme.  Og han gjorde så lite for at det skulle være hjemmekoselig. Hadde ikke gardiner eller bilder på veggen, ei lampe i stua osv. Banale men viktige ting på en måte. Etterhvert klarte han også å dra inn et forferdelig kvinnemenneske som er psykisk syk.  Senest i dag kjente jeg på hennes spill via en beskjed fra pappa.  Han er hjernevasket av ho så vårt forhold er veldig preget av det.  De eneste han bryr seg om et ho og deres fellesdatter . Selv om jeg er 34 år kjenner jeg på en sårhet fordi det er jo sår som ble dannet da jeg var tenåring.  

Anonymkode: 56cfa...95f

[Anonym bruker]

18 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg var annenhver helg hos pappa.

Det å ha skilte foreldre betydde ikke noe for meg. I oppveksten var fokus venner. Familie var viktig men det holdt å vite at de var der for meg.

Problemet kom når jeg ble så stor at det begynte å være disko og fester.. og jeg ikke fikk være med fordi jeg skulle til pappa.

Jeg opponerte, han ble skuffet og det ødela forholdet vårt ganske mye. Som voksen tenker jeg at det var foreldrene mine som bestemte seg for å skilles, og han skulle kunne forstå at jeg ville være sammen med venner på skolearrangementer og liknende.. Isteden ble det mye guilt tripping mot meg..

Når han fikk ny kone og etterhvert familie var jeg bare en statist til familieidyllen jeg aldri hadde hatt selv,  og det opplevdes ikke lengre som mitt hjem..

I dag snakker vi sporadisk og overflatisk.. rart å tenke på at jeg var ei pappajente en gang i tida..

Anonymkode: 7d153...89a

Kjenner meg igjen i det med pappajente... Husker min far som gjorde alt for meg og alltid var der.  Nå og de siste 15 årene er det bare den andre kvinnen, hennes familie og deres felles datter. 

Anonymkode: 56cfa...95f

[Fandens Oldemor]

Den dagen jeg fikk vite at de skulle skilles, var den beste dagen i hele barndommen. Endelig skulle det bli fred og ro. Jeg var tenåring, og bodde kun hos min bor. 

[Anonym bruker]

Foreldrene våre skilte seg når jeg var 10, jeg var eldst av 4 søsken. Vi tre eldste ble med mamma og den minste ble igjen med pappa. En bitter rettsak førte til den oppdelingen. Helt ærlig så ville jeg være igjen hos pappa, men det ble ikke tillatt. 

Mamma gjorde vel så godt hun kunne, men hun hadde evig nok med å ta vare på seg selv. Vi tre eldste ble mye overlatt til oss selv og det var stadig vekk en ny "ste-pappa" som dukka opp. Forferdelig mye uro og turbulens etter at de skilte seg. Hadde en veldig fin og trygg oppvekst så lenge mamma og pappa var sammen, det var etterpå krigen begynte. Mamma flytta på oss over hele Norge fordi hun hadde truffet en "vidunderlig mann", for oss så hadde disse reglene som er i dag kanskje ført til mer ro og stabilitet, men de reglene fantes ikke og da ble det sånn. Heldigvis flytta aldri pappa eller fikk seg ny kjæreste, så vi hadde iallefall en trygg plass å komme til i ferier o.l. Hadde det ikke vært for at pappa holdt roen tror jeg ikke det hadde gått så godt som det har gjort etter at man selv ble voksen.

Anonymkode: 3af88...7f1

[Anonym bruker]

Foreldrene mine ble skilt da jeg var 10. Det var en uheldig måte de gjorde det på og ingen av oss har kontakt med pappa og våre nye søsken der i dag. Tror ikke jeg ville visst hvem de var om jeg møtte de på gata

Anonymkode: 2e978...7cd

[Anonym bruker]

Jeg var ti da mine foreldre ble skilt. Det fungerte veldig bra, selv om det var en sorg og vanskelig da mamma fikk en ny mann (han er verdens snilleste, men det var bare noen måneder etter skilsmissen, og det var altfor tidlig for meg). Jeg har et veldig godt forhold til foreldrene mine i dag og også til begge steforeldrene, som aldri prøvde å oppdra meg, men var en ekstra voksen tilgjengelig hvis jeg hadde behov for det. Jeg bodde fast hos mamma og var annenhver helg og en dag i uka hos pappa i begynnelsen, men som tenåring ble det mye mer fleksibelt og opp til meg selv.

Foreldrene mine gjorde mye riktig, som å snakke pent om hverandre og den andres partner, feire jul sammen med oss barna og besteforeldre på begge sider de to første årene osv. Alle konfirmasjoner, skolearrangementer osv har blitt gjennomført i fred og fordragelighet. 

Jeg er selv skilt og prøver å videreføre det gode eksempelet. I tillegg avtalte eksmannen min og jeg at det skulle gå minimum ett år før vi introduserte nye partnere, det tror jeg hjelper veldig for barna. Vi møtes et par dager i uka alle fem og spiser sammen osv, det fungerer fint. Har vært skilt i halvannet år. 

Jeg har også et svært godt forhold til halv-, ste- og helsøsken, følte meg alltid inkludert og like viktig som før når foreldrene mine fikk nye barn. 

Anonymkode: 1fdd2...183

[Anonym bruker]

mine foreldre skilte seg når jeg var 1 år, har hatt 50/50 hele veien, veldig glad for det, hadde halvsøken begge steder  og har et godt forhold til både mor/stefar og 2 søstre og far/stemor og 3 brødre og 2 søstre, og er idag 29 og eldre enn de andre. 

Anonymkode: c4ec8...2a8