Jeg mistenker Adhd hos datteren min. Noen med erfaring?

[Anonym bruker]

Jeg har lenge mistenkt adhd hos datteren min. Vi var hos lege og bupp for et halvår siden, men hørte aldri noe fra bupp etter samtalen der. 

Far hadde adhd som liten, men ifølge legen vokste han av seg dette. Datteren vår er 6 år og har alle symptomer på adhd og jeg blir sliten, men vet hun ikke kan noe for at hun er distre, uoppmerksom, glemmer ting osv. Hva kan jeg gjøre når vi ikke kommer videre i systemet? Bupp hadde også bare en enkel samtale med oss foreldre, ikke møtt barnet i det hele tatt 

Anonymkode: 3382f...5b6

[Anonym bruker]

Da purrer du på bup, evt ber legen sende en rehenvisning. Vi orket ikke vente på bup (de ville se effekt av tiltak ppt skulle sette inn, men ppt tar tid det og). Kontaktet en privat psykiater som satte diagnosen og begynte med medisinering. Hans rapporter ga også grunnlag for vedtak fra skolen som ppt anbefalte. Nå har vi et massivt apparat rundt barnet vårt som fungerer. Han får pauser, assistent som hjelper med både lekser og legge riktig ark i sekken osv. Ting går mye bedre, og vi venter fortsatt på timen vår hos bup. Henviste for tredje gang for et år siden og har fått time i april. Glad vi ikke ventet. Privat psykiatere er gratis, ring og spør om de har kapasitet.

Anonymkode: 214b8...94d

[Anonym bruker]

Jeg har det. Fikk aldri diagnose som barn. Fått i voksen alder. Min erfaring er at jenter ikke er så lett å stille diagnose på. Jeg ser nå, når jeg leser nyere forskning om dette på jenter at jeg var et klassisk tilfelle. 

Jeg har ingen råd. 

Om det er til noen trøst, jeg har klart meg godt her i livet. Utdannelse, god jobb og mann og barn. 

Det jeg husker best fra barndommen var at voksne var mye sint og oppgitt over meg. Følte meg ofte mindre verdt fordi jeg ikke klarte leve opp til forventningene. Alt endret seg i syvende klasse da jeg fikk en lærer som så meg. Hun så mitt potensialet og hva jeg slet med. Hun løftet meg mange hakk. Jeg var i toppsjiktet i fag jeg fant spennende, så intellektet var det ikke noe galt med. 

På videregående endret mine problemer seg og jeg klarte å håndtere det bedre. I voksen aldrer har jeg funnet meg selv. Jeg ser selv jeg til tider kan være en «løs kanon» litt impulsiv og «smågal» kan i perioder si mye dumt og handle litt rart. 

Stå på og først og fremst, har hun ADHD trenger hun forståelse og kjærlighet. 

Anonymkode: 93ccf...909

[Anonym bruker]

Jeg har en sønn på 15 år med ahdh og en datter på 8 år som jeg mistenker at kan ha det. Sønnen vår ble utredet da han var 10-11 år, da begynte problemene å vise seg skikkelig. Før det hadde vi egentlig ikke noen særlig mistanke, i hvert fall ikke før han ble 8-9 år. Han har alltid vært en veldig sosial og egentlig rolig gutt, rastløs ja, men ikke sånn "henge i taklampen" som man gjerne tenker på med adhd. Siden han på det tidspunktet begynte å få store problemer på skolen med tanke på å følge med i undervisningen osv, var skolen enig i at en utredning var lurt. Vi tok det gjennom ppt først siden det omtrent er påkrevd i vår kommune.

Datteren vår er, i motsetning til storebror, synlig hyperaktiv. Hun har alltid vært enormt energisk og sliter ut et menneske på få timer. Nå som hun er 8 år er det enklere fordi hun, som så mange med adhd, roer seg med en pad, tv el., og vi derfor kan ta litt skjermpauser når vi er veldig sliten. Det kunne vi ikke på samme måte da hun var yngre. Men greien med henne er at hun klarer seg så godt på skolen. Selv om også lærerne er enig i at hun er litt i overkant vimsete til tider, er hun den flinkeste i klassen i alle fag. Hun leste flytende allerede i 1. klasse og kan nå etter en kort instruksjon løse matteoppgaver fra boken til 15-åringen om det så skal være. Hun har altså ingen store faglige utfordringer, i tillegg har hun mange venner og er godt lik, og derfor holder vi igjen med tanke på utredning.

I ditt tilfelle må dere se an nødvendigheten av en utredning og sannsynligheten for at BUP vil sette en diagnose opp mot den utrolig krevende utredningsprosessen. Tenk dere godt om og vei fordeler opp mot ulemper. Å få en adhd-diagnose er ikke noe som egentlig løser noe annet enn å gi litt ekstra verktøy til å håndtere enkelte situasjoner, samt noe krav om tilrettelegging på skolen. Uansett så ønsker jeg deg lykke til! Og å leve med et (eller to) barn med adhd kan være en berikelse også

Anonymkode: f8399...db6