Anonym bruker Skrevet 12. januar 2018 #1 Skrevet 12. januar 2018 Jeg vokste opp med en mamma som alltid fortalte meg hva som var dårlig med henne. Hvor kjukk hun var.. stygg.. ingen ville ha henne. Mente hun. Og når hun hadde en mann, trodde hun alltid at han var utro. At han egentlig ikke likte henne. Som liten synes jeg dette var så utrolig teit å se på. Men i dag tar jeg meg selv i å ha blitt akkurat likedan selv. Ikke foran barnet mitt. Men inni hodet mitt. Jeg tenker veldig sjeldent at jeg er bra nok. Jeg tror ikke på at kjæresten min egentlig er forelsket i meg og synes jeg er så fin som han skal ha det til. Vi har vært sammen 5 år. Jeg tenker fortsatt at han sikkert savner eksene sine og venter på en bedre og penere dame. Tok meg selv i kveld i å være dritsjalu på ei han var venninne med før vi blei sammen.. fordi jeg tror det var drømmedama hans. Og jeg bare er det han måtte "ta til takke med". Det er helt forferdelig slitsomt å tenke sånn, og det er nok jævlig slitsomt for han å alltid bli anklaget for at han ikke egentlig elsker meg eller noe annet drit jeg har overbevist meg selv om.. Vær så snill å hjelp meg. Jeg vil ikke være sånn det er som et fengsel. Anonymkode: 61488...bed
Anonym bruker Skrevet 13. januar 2018 #2 Skrevet 13. januar 2018 Jeg gikk til gestaltterapeut! Veldig nyttig og inspirerende. Anonymkode: 25100...14b
Anonym bruker Skrevet 13. januar 2018 #3 Skrevet 13. januar 2018 Fokuser på alt som er bra med deg selv. Ikke tenk på det negative. Selv supermodellene har noe de ikke er fornøyd med. Det handler egentlig om å la hjernen overvinne følelsene. Du vet at ingen er verdt mer enn andre, og at du er bra for kjæresten din. Jeg er så glad for at jeg med alderen vokste på meg selvtillit! Nå tar jeg no bullshit fra andre og står for mine egne meninger. Jeg synes folk som ser ned på meg eller andre oppfører seg latterlig og er faktisk fornøyd med meg selv. Når jeg prøver å tenke etter hvorfor handler det om min egen tankegang. Anonymkode: 597b8...2db
Pengetreet Skrevet 13. januar 2018 #4 Skrevet 13. januar 2018 Du må begynne med å være glad i deg selv og akseptere deg selv slik du er. Hvordan ser du på andre mennesker? Er utseende en viktig egenskap i dine øyne? I så fall hvorfor? Utseende er en overflatisk attributt og sier lite eller ingenting om personen inni. Min verdi som menneske har ingenting å gjøre med vekt, fasong på rompa eller størrelsen på puppene. Jeg er meg, enkelt og greit. Jeg er en altfor viktig person i livet mitt til å ville behandle meg selv dårlig! Hva andre mener om meg er mye mindre viktig enn hva jeg mener om meg. Jeg tar gjerne imot tilbakemeldinger og jeg endrer meg gjerne dersom jeg oppfører meg dårlig, livet er en prosess. Men tilbakemeldinger på utseende betyr lite for meg, for det er en så liten del av hvem jeg er. Det sier seg selv at jeg ikke kunne vært med en mann som var opphengt i utseende, slike menn irriterer meg bare
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå