Har barnet alltid rett til et best mulig forhold til samværsforelder?

[Anonym bruker]

Jeg har jobbet ut fra dette. Barnefar stakk, han var utro. Jeg hadde en på fire og var gravid. Han brøt alle løfter om godt samarbeid. Barnet er nå 8. Jeg har selvsagt ikke sagt et ord om at «det er pappa sin skyld», jeg mener barn ikke skal lastes med det. Far var en dårlig far i begynnelsen og ikke strålende god nå heller. Jeg sier ingen ting. Jenta min spør meg imidlertid mer og mer om hvorfor. Og far snakker tydelegvis stygt om meg. Må bite meg i tunga...

Anonymkode: 3075f...fb3

[Anonym bruker]

Kanskje overskriften var elendig. Jeg mener: skal man alltid gjøre sitt for å gi best mulig inntrykk av den andre for å alone barnet? 

 

Svar gjerne bode skilte og samboende. Syns denne problemstillingen er pikant! 

 

Jeg ble så traumatisert etter bruddet at jeg fremdeles sliter med og må virkelig manne meg opp for kontaktflate med barnefar. Men jeg samarbeider selvsagt villig og etter «barnets beste»  med å ivareta foreldrekontakt med begge osv. 

 

HI

Anonymkode: 3075f...fb3

[Anonym bruker]

Du har hvert fall ikke noe å vinne på å snakke dritt om far. Vær ærlig. Det er det som gagner barnet. Og ærlig utifra dagens situasjon ikke hva som skjedde med deg for 8 år siden. 

Han må også slutte å snakke dritt om deg. Innkall til møte på fvk. 

Slutt å bruke ungen som kasteball mellom dere.

Anonymkode: 99db4...fc2

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du har hvert fall ikke noe å vinne på å snakke dritt om far. Vær ærlig. Det er det som gagner barnet. Og ærlig utifra dagens situasjon ikke hva som skjedde med deg for 8 år siden. 

Han må også slutte å snakke dritt om deg. Innkall til møte på fvk. 

Slutt å bruke ungen som kasteball mellom dere.

Anonymkode: 99db4...fc2

HI bruker jo ikke barnet som kasteball. Det er far som snakker dritt.

Jeg ville søkt råd hos familievernkontoret angående hvordan du takler spørsmål. 

Anonymkode: fb917...a3f

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

HI bruker jo ikke barnet som kasteball. Det er far som snakker dritt.

Jeg ville søkt råd hos familievernkontoret angående hvordan du takler spørsmål. 

Anonymkode: fb917...a3f

Men hun spør om hun kan gjøre det samme. Slutt å tenke på å bruke ungen som det da. Og far må selvsagt slutte med det. 

Anonymkode: 99db4...fc2

[Anonym bruker]

Jeg spør om jeg bør eller ikke bør si sannheten. Ikke om å bruke barnet som kasteball, så nedrig er jeg ikke. Sannheten er dritstygg og vil farge barnets syn på far og egen verden. Det er sannheten. Den har jeg holdt unna henne nettopp fordi jeg har ment og tenkt at hun selv skal få elske sin far på sine premisser. 

 

Fvk sier ingen ting, jeg har selvsagt kalt inn til og gjennomført møte. De sier at man må snakke fint om hverandre. Jeg lever etter det, men det gjør ikke den andre forelderen. På den annen side utsetter han henne ikke for Volda rus eller overgrep og er da etter definisjonen til fvk en god omsorgsperson anyway.

Anonymkode: 3075f...fb3

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg spør om jeg bør eller ikke bør si sannheten. Ikke om å bruke barnet som kasteball, så nedrig er jeg ikke. Sannheten er dritstygg og vil farge barnets syn på far og egen verden. Det er sannheten. Den har jeg holdt unna henne nettopp fordi jeg har ment og tenkt at hun selv skal få elske sin far på sine premisser. 

 

Fvk sier ingen ting, jeg har selvsagt kalt inn til og gjennomført møte. De sier at man må snakke fint om hverandre. Jeg lever etter det, men det gjør ikke den andre forelderen. På den annen side utsetter han henne ikke for Volda rus eller overgrep og er da etter definisjonen til fvk en god omsorgsperson anyway.

Anonymkode: 3075f...fb3

Men du har ingenting å vinne på å farge ditt bilde av faren på barnets vegne. Hvis hun liker han så skal ikke du endre på det pga din opplevelse av han. Hun er ikke ekskjæresten hans. 

Dersom ikke han slutter må du fortsette å søke råd hos fvk ev. barnevern. 

Anonymkode: 99db4...fc2

[Anonym bruker]

Vanskelig balansegang!

Her flyttet far langt (!) unna grunnet ny dame da barna såvidt hadde startet på skolen. Det er en del år siden og først nå begynner barna å stille spørsmål. Hvorfor flyttet pappa? Jeg savner ham, savner han meg? Hvorfor bor han ikke her i byen så vi kan være sammen? Osv. Ikke alltid greit å både skulle være ærlig og samtidig ikke snakke stygt om ham. Barna har lett for å ta skylden på seg selv og det ønsker jeg ikke at de skal, men samtidig kan jeg jo ikke si at han var en nyforelsket ansvarsløs tufs som forlot barna sine uten å se seg tilbake. Det blir til at en del svar fra meg er "Det får du spørre pappa om, for det vet jeg ikke." - men enda har ingen av dem tort å spørre ham. Jeg forsøker å svare neutral på faktaspørsmål. Pappa flyttet fordi han traff Y og gjerne ville bo med henne. Pappa kommer ikke hit og bor for nå har han jobb og familie i X. Slike ting. Øv så forklarer jeg for 117. gang at det ikke er deres feil at han flyttet. Det er tungt, men jeg tror det må være slik. Om de spør meg direkte hvorfor han sluttet å bli med oss blir jeg nødt å svare. Det var utroskap og løgn og bedrag. Må jo finne en barnevennlig måte å svare på.  Men håper de aldri spør!

Anonymkode: 6ed1b...1c8

[Anonym bruker]

Barn har rett på trygghet og god omsorg, også på samvær. Å snakke stygt om den andre forelderen gir verken trygghet eller god omsorg. 

Kan du kalle inn far til familievernkontoret? 

Anonymkode: 76fd9...1c3

[Anonym bruker]

Jeg ville kalt inn til nye møter på fvk og ta opp det at selv om dere har hatt møter der tidligere så fortsetter far å belaste barnet ved å snakke stygt om deg og fortelle løgner om deg - og still spørsmål om hvilket krav barnet har for å beskyttes mot dette siden far tydeligvis ikke forstår at han skader datteren.

Min mor bikket for mye over i kategorien å "aldri si noe stygt" om min far. Men når det er helt klart at far gjør/sier ting som ikke er bra for barnet, da trenger også barnet som reagerer på slike urimeligheter å få støtte for dette, etter min mening. Hvis ikke avviser man barnets følelser, og forteller det at det det opplever av urimeligheter ikke er noe problem.

Slik jeg forstår deg, Hi, ønsker du tilbakemelding på hva du kan støtte din datter på når far er urimelig, uten at du dermed tråkker over i det å snakke stygt om? Det å snakke om bruddet mellom deg og han er ikke noe din datter trenger å vite så mye om foreløpig. Hun er foreløpig ikke større enn at du trolig kan slippe unna med ting som at voksne ikke alltid passer sammen selv om man trodde det. Om hun vet at han forlot deg når du var gravid med henne, da går det an å si at det ikke var noe godt tidspunkt, men at faren mente det var for vanskelig å kunne være en god far om han ble, fordi du og han trolig ville fått det vanskelig sammen, at selv om han ble glad i en annen dame så ble han ikke mindre glad i barnet... noe lignende. Men hun er jo i en alder hvor hun også får mer og mer egne oppfatninger om hva som er rett og galt, så forstår det er vanskelig. Jeg tror jeg ville tatt timer på fvk alene først, og så kalle inn far til nye samtaler etterhvert.

Man skal selvfølgelig ikke snakke stygt om den andre forelderen, men av og til bør man også være saklig ærlig om ting (tilpasset barnets alder) og ikke bare glatte over, for det kan gjøre like mye skade for barnet fordi barnets følelser ikke blir sett.

Svaret på overskriften din er ja... men hva som er "best mulig" vil jo variere enormt fra barn til barn, hvordan foreldrene samarbeider, om det er andre problemer som begrenser samvær og gjør at det må tilpasses.

Anonymkode: 244ea...d96

[Anonym bruker]

Familievernkontoret rolle er ikke å være dommer, og gi den ene rett og den andre feil. De prøver å få dere til å samarbeide, helst uten å ta part i en konflikt. Det er veldig lite terapeutisk å si at den ene må skjerpe seg, og den andre har rett. Jeg tror du vinner mest på å holde munn, HI. Gi barnet saklig informasjon. «Pappa flyttet fordi han ville bo sammen med Kari» «Joda, han ville sikkert bo sammen med deg, men siden han var forelsket i Kari ville han ikke lenger bo sammen med meg». Så kommer nok sannheten for en dag før eller senere uansett, og da vil barnets vurdering av pappa helt sikkert påvirkes. 

Anonymkode: 4d5c2...ce7

[Anonym bruker]

Da velger du å være den største av dere to. Du snakker ikke stygt om den andre forelderen, basta bom.
Jeg er oppvokst med to foreldre som ikke gjorde annet enn å krangle. Mamma brukte meg som en "venninne" til å klage på pappa, fra jeg var 9-10 år gammel "Au,jeg har vondt i armen i dag, Pappa vrengte armen min rundt i går da han var sint"... HATER henne for det i dag. Pappa, som egentlig var den som var drittsekken (drakk, slo mamma osv) sa aldri stygge ting om mamma til oss. Vi visste han var slem mot mamma i fylla, men utenom det var han en god far. Mamma sin oppgave var å flytte fra pappa. Det gjorde hun aldri. Ut av mine foreldre er det min mor jeg bærer mest nag mot.. Hun skulle skånet meg.. Ikke opplyst meg.
Selv de nettene jeg sov med ørepropper, fikk jeg alltid høre fra mamma dagen derpå hva som hadde skjedd. 

Hold barna unna og uvitende. Jeg har selv et barn med en mann som ikke er tilstede og som har gjort grusomme ting. Hun er i en alder der hun spør mye. Jeg lyver, rett og slett. For ingen barn skal høre den sannheten. Kanskje de kan takle det etter de har fylt 25.

Anonymkode: 6d5e1...f4d

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode og velfunderte svar.

Jeg skal selvsagt være den «store» og ville aldri brukt mitt eget barn som nålepute for egen bitterhet. Sånn er jeg ikke, da ville jeg ikke drøftet problemstillingen her inne.

 

Jeg har vel lurt på hvor grensene mellom «ærlighet» og å snakke stygt om faktisk går. Noen sannheter er jo stygge, og jeg syns «far ville heller bo med B, fremfor oss, jeg vet ikke hvorfor, spør far» faktisk er i grenseland, selv om den er nøytral, fratatt enhver form for tilleggsinformasjon som «han ødela økonomien min, det var derfor vi måtte bo i en soppinfisert sokkelleilighet  som du skammet deg over, det gjorde at tre år av din oppvekst var et uoverkommelig slit, jeg fikk diagnosen posttraumatisk stress, han truet med å slå» osv. DET sier man faktisk ikke til er voksent barn heller. Men vi i denne situasjonen - kvinner og menn - vi HAR utfordringer etterhvert som barna vokser til. De spør pg de trenger svar og de ønsker egne følelser bekreftet som nevnt over her. 

Anonymkode: 3075f...fb3

[Anonym bruker]

15 timer siden, Anonym bruker skrev:

Kanskje overskriften var elendig. Jeg mener: skal man alltid gjøre sitt for å gi best mulig inntrykk av den andre for å alone barnet? 

 

Svar gjerne bode skilte og samboende. Syns denne problemstillingen er pikant! 

 

Jeg ble så traumatisert etter bruddet at jeg fremdeles sliter med og må virkelig manne meg opp for kontaktflate med barnefar. Men jeg samarbeider selvsagt villig og etter «barnets beste»  med å ivareta foreldrekontakt med begge osv. 

 

HI

Anonymkode: 3075f...fb3

Du har misforstått noe helt grandiost hvis du har tolket dette til å bety "best mulig inntrykk". Du skal gi et realistisk inntrykk, men uten å blande barnet inn i din egen konflikt med far.

Det betyr f eks: Ikke skap forventninger som kan kræsje. ("Nå blir det vel fantastisk å feire nyttårsaften hos pappa med fest og fyrverkeri!!") 

Men ikke sleng med leppa heller når en forventning kræsjer ("Jaja, typisk ham å ikke holde det han lover, han har vel tenkt å bli full i stedet.") 

Man skal selvsagt trøste barnet og anerkjenne hennes følelser ("Jeg skjønner at du ble lei deg da dette ble avlyst") men uten å glatte over på vegne av far ("husk at pappa har en veldig viktig jobb og ikke vet helt når han får fri; det er ikke hans skyld og jeg er sikker på at han også gråter nå!") 

At han slenger dritt om deg MÅ du faktisk ta tak i. Det er ikke så viktig hva innholdet i påstandene er - men det er kjempeviktig at barnet ikke presses inn i en lojalitetskonflikt, eller føler på at der finnes tabuområder hun ikke kan snakke med deg om. 

Anonymkode: df050...c43

[Anonym bruker]

15 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg spør om jeg bør eller ikke bør si sannheten. Ikke om å bruke barnet som kasteball, så nedrig er jeg ikke. Sannheten er dritstygg og vil farge barnets syn på far og egen verden. Det er sannheten. Den har jeg holdt unna henne nettopp fordi jeg har ment og tenkt at hun selv skal få elske sin far på sine premisser. 

 

Fvk sier ingen ting, jeg har selvsagt kalt inn til og gjennomført møte. De sier at man må snakke fint om hverandre. Jeg lever etter det, men det gjør ikke den andre forelderen. På den annen side utsetter han henne ikke for Volda rus eller overgrep og er da etter definisjonen til fvk en god omsorgsperson anyway.

Anonymkode: 3075f...fb3

Å snakke stygt om mor er en form for psykisk vold... Så det du sier der er ikke helt sant.

Anonymkode: df050...c43