On a break...som man sier

[Anonym bruker]

Kjæresten og jeg fant ut at det beste for oss var å ta en pause slik at vi fikk roet oss, tenkt gjennom forholdet og vurdert om vi ønsker å fortsette.

Jeg er mye opp og ned, savner han og så savner jeg han litt mindre. Alle har jo negative og positive sider og det er vanskelig å forstå hva.som er greit og hva som ikke er greit.

En ting jeg stusser veldig på og som kommer tilbake gang på gang, er at han har hatt tendenser det siste halve året å komme med negative, nedlatende kommentarer og kroppsspråk. Ikke veldig mye, men nok til at det har plaget meg. Noen ganger har jeg latt.det være, andre ganger har jeg tatt det opp. Han har da ikke kunnet svare på hvorfor han sier slike ting, ikke klart å gi en grunn (f.eks. at Joe irriterte han og så slang han med leppa uten å tenke lenger...det gjør det jo ikke noe bedre men da er det i hvert fall en grunn bak den spydigheten).

Jeg har konkludert med at hvis han ikke vet hvorfor og ikke en gang ordentlig husker hvordan han sa ting, så er det en ubevisst handling. Dermed blir det en del av hans personlighet og jeg ser ingen tegn fra hans side om at han er forferdet over å ha oppført seg sånn, han bare feier det bort ved å si "unnskyld, jeg vet ikke hvorfor jeg sa det".

For meg.er dette en stor ting, men jeg er usikker på om jeg i det hele tatt overreagerer.

Hvordan ville dere ha tenkt/følt ?

Anonymkode: b409c...ed5

[Gjest Marge Simpson]

Jeg tenker at enten så vil man være sammen eller ikke. Enkelt og greit. Trenger man en pause for å tenke over forholdet så er det nok ikke riktig å være sammen.

Synes forsåvidt ikke heller at du overreagerer.

[Anonym bruker]

Pause er det fjortiser som har. Enten er man sammen eller ikke. Når det har kommet så langt at dere tar pause så ser jeg ikke poenget med å prøve å forsette forholdet. 

Anonymkode: ff767...6a8

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Pause er det fjortiser som har. Enten er man sammen eller ikke. Når det har kommet så langt at dere tar pause så ser jeg ikke poenget med å prøve å forsette forholdet. 

Anonymkode: ff767...6a8

Oj, jeg visste ikke at det var lover og regler for sånt. Må alle følge disse da? 

Anonymkode: b409c...ed5

[Anonym bruker]

En pause er det samme som å slå opp, man bare haler det ut i tid 

Har man så lite motivasjon til å jobbe for forholdet at man må ta en pause er det bedre å rive plasteret av hardt og brutalt, det er slutt, det fungerte ikke, dette forholdet er ikke liv laga 

Anonymkode: ac984...1a1

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

En pause er det samme som å slå opp, man bare haler det ut i tid 

Har man så lite motivasjon til å jobbe for forholdet at man må ta en pause er det bedre å rive plasteret av hardt og brutalt, det er slutt, det fungerte ikke, dette forholdet er ikke liv laga 

Anonymkode: ac984...1a1

Pga endel utenforliggende hendelser for meg det siste året har jeg hatt lite energi, og vi ble.enige om å gi meg/oss litt tid og rom i ro og.fred for å kjenne på om våre problemer kom fra oss som par eller om det kom fra disse andre tingene/dette presset.

Anonymkode: b409c...ed5

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Pga endel utenforliggende hendelser for meg det siste året har jeg hatt lite energi, og vi ble.enige om å gi meg/oss litt tid og rom i ro og.fred for å kjenne på om våre problemer kom fra oss som par eller om det kom fra disse andre tingene/dette presset.

Anonymkode: b409c...ed5

Jeg synes ikke en pause er så dumt jeg. Er jo mange som går tilbake til hverandre etter å ha tenkt seg litt om. 

Meeen, dey du sier lenger over her med de nedlatende kommentarene og kroppspråk, DET viser at han eier ikke respekt eller interesse for deg. Jeg skal være så ærlig og si at jeg ble sånn mot exmannen min de siste årene vi var gift. Han hadde så mange dårlige egenskaper som gjorde at jeg mistet respekt og tålmodighet. Å bli nedlatende mot ham var min ventil. Selvsagt er det feil, men et stort varsel på at forholdet ikke er liv laga. 

Tror du kan bryte helt med ham jeg hi. Tror ikke deres forhold er liv laga heller.

Anonymkode: 2b2df...e20

[Anonym bruker]

47 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Kjæresten og jeg fant ut at det beste for oss var å ta en pause slik at vi fikk roet oss, tenkt gjennom forholdet og vurdert om vi ønsker å fortsette.

Jeg er mye opp og ned, savner han og så savner jeg han litt mindre. Alle har jo negative og positive sider og det er vanskelig å forstå hva.som er greit og hva som ikke er greit.

En ting jeg stusser veldig på og som kommer tilbake gang på gang, er at han har hatt tendenser det siste halve året å komme med negative, nedlatende kommentarer og kroppsspråk. Ikke veldig mye, men nok til at det har plaget meg. Noen ganger har jeg latt.det være, andre ganger har jeg tatt det opp. Han har da ikke kunnet svare på hvorfor han sier slike ting, ikke klart å gi en grunn (f.eks. at Joe irriterte han og så slang han med leppa uten å tenke lenger...det gjør det jo ikke noe bedre men da er det i hvert fall en grunn bak den spydigheten).

Jeg har konkludert med at hvis han ikke vet hvorfor og ikke en gang ordentlig husker hvordan han sa ting, så er det en ubevisst handling. Dermed blir det en del av hans personlighet og jeg ser ingen tegn fra hans side om at han er forferdet over å ha oppført seg sånn, han bare feier det bort ved å si "unnskyld, jeg vet ikke hvorfor jeg sa det".

For meg.er dette en stor ting, men jeg er usikker på om jeg i det hele tatt overreagerer.

Hvordan ville dere ha tenkt/følt ?

Anonymkode: b409c...ed5

Jeg tenker at den slags atferd kan bety to ting. Har også hatt sånne opplevelser i tidligere forhold. 

Hos den ene var de nedlatende kommentarene en måte å heve seg selv på. Hans selvbilde var så grunnleggende negativt, og han følte seg så gjennomgående liten sammen med meg, at han omtrent ikke kunne leve med det. Det var ikke på noen måte min skyld, de foraktfulle kommentarene kom ikke som reaksjon på noe jeg sa eller gjorde - det var som om de bare piplet ut av ham innimellom, som om en dampmaskin var nødt til å slippe ut overskuddsdamp.

Til syvende og sist var det nettopp dette som felte oss. Vi gikk i parterapi, og ting begynte å se lysere ut, vi fikk forståelse for hverandres ståsted osv. Men noen ganger innebar jo det at han i timene var ydmyk, måtte be meg om unnskyldning eller lignende, og da kunne det komme et grusomt tilbakeslag etterpå. F eks gikk vi en gang og tok en kopp kaffe etter timen, og jeg var glad og tillitsfull og pratet og hadde det hyggelig. Men det var som om han trengte å heve seg opp igjen, og begynte å nærmest drite meg ut. I løpet av 20 minutter hadde han gjort alle de tingene som jeg mislikte aller mest i forholdet vårt: ignorering, latterliggjøring og foraktfulle kommentarer. Jeg gikk gråtende ut og bestemte meg der og da for at dette var dødfødt. Samme dag ringte jeg terapeuten og avlyste alle framtidige timer. "Nå som det akkurat gikk så bra?" sa han. Men, jo. 

Det skal sies at min samboer ble skikkelig rystet da han skjønte hva han hadde fått i stand. Jeg flyttet, og han brukte hele det neste året på å finne ut av hvorfor han hele tiden brukte hersketeknikker på meg. Han gjorde også andre store endringer i livet, startet høyskoleutdanning og mye mer. Vi hadde litt kontakt underveis, og han ville at vi skulle prøve igjen etter det året. Han hadde selv innsett at hans selvbilde var dårlig, og at nettopp det ødela mye for ham - men at han ikke kunne tørke det av på andre. Jeg har ingen negative følelser omkring ham i dag; vi ble ikke sammen igjen, men jeg var imponert over det arbeidet han la ned for å bli en bedre partner i fremtiden. Han økte sin selvinnsikt, og det er viktig!

Hvis kjæresten din har tilsvarende grunner for å "slenge med leppa", så er ikke løsningen at han sier unnskyld; men at han går mer analytisk til verks. Han må selv finne ut hva som driver ham.

Men det kan også være et symptom på noe annet, noe som har med selve forholdet å gjøre. Samlivsterapeuten Sissel Gran kaller forakten for en av "de fire mørke ryttere". De er symptomatisk for et forhold som er i ferd med å gå i knas. Når man tillater seg å føle forakt for sin kjæreste, er enden nær. Har opplevd det med en annen av mine ekser, som egentlig i utgangspunktet beundret meg og syntes at jeg var flott og klok. Han hadde ingen issues med selvbildet, og brukte ikke dette som en måte å heve seg selv på. Men da han i hemmelighet begynte å ha noe på gang med en annen dame, da startet en merkelig prosess. Jeg hadde jo ikke gjort ham noe, og følte ikke at det var endret på noe, men inni hodet hans var der jo en avviklingsprosess på gang. Han måtte jo rettferdiggjøre overfor seg selv at han var i ferd med å gå. Så i stedet for å innrømme (for seg selv eller meg) at han var utro og bare hadde valgt en ny, begynte han å rasjonalisere det bort. Det var ikke måte på hva som var feil på meg. Alle muligheter til å enten le av meg eller komme med flengende kritikk ble brukt. Og ikke engang kritikk med noe særlig til innhold; bare idiotiske ting, som at han mente jeg kledde på ungen feil langbukser om morgenen. Jeg visste ikke at han hadde en annen, og denne endringen i personlighet kom som lyn fra klar himmel på meg. 

Vet ikke helt om du fikk noe klart bilde av hva jeg mener. Men det første eksemplelet er vel det du frykter? At han "bare er sånn", og at det da ikke kan rettes på? Jeg tror det kan rettes på hvis han gjør som eksen min og finner ut hva som driver ham. Ellers ikke. 

Det andre eksempelet er vel mer noe som kan skje med "alle", og som Gran sier, da er et forhold på vei mot stupet - forakt hører til i en avviklingsfase. Det trenger ikke skyldes utroskap, men den som har kommet lengst i sin prosess med å gå, vil bruke dette ubevisst for å minske sin tilknytning til partneren.

Anonymkode: 1807f...13c

[Anonym bruker]

En pause er en pen måte å gjøre det slutt på. Litt sånn «jeg vil ikke være sammen med deg, men jeg vil ikke såre seg heller, så kaller det en pause og lar oss skli naturlig fa hverandre»

Anonymkode: 00bf3...93b

[Anonym bruker]

Om dere ønsker å være sammen, er nok parterapi et bedre alternativ enn en pause. 

Anonymkode: 25f1b...0c4

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Kjæresten og jeg fant ut at det beste for oss var å ta en pause slik at vi fikk roet oss, tenkt gjennom forholdet og vurdert om vi ønsker å fortsette.

Jeg er mye opp og ned, savner han og så savner jeg han litt mindre. Alle har jo negative og positive sider og det er vanskelig å forstå hva.som er greit og hva som ikke er greit.

En ting jeg stusser veldig på og som kommer tilbake gang på gang, er at han har hatt tendenser det siste halve året å komme med negative, nedlatende kommentarer og kroppsspråk. Ikke veldig mye, men nok til at det har plaget meg. Noen ganger har jeg latt.det være, andre ganger har jeg tatt det opp. Han har da ikke kunnet svare på hvorfor han sier slike ting, ikke klart å gi en grunn (f.eks. at Joe irriterte han og så slang han med leppa uten å tenke lenger...det gjør det jo ikke noe bedre men da er det i hvert fall en grunn bak den spydigheten).

Jeg har konkludert med at hvis han ikke vet hvorfor og ikke en gang ordentlig husker hvordan han sa ting, så er det en ubevisst handling. Dermed blir det en del av hans personlighet og jeg ser ingen tegn fra hans side om at han er forferdet over å ha oppført seg sånn, han bare feier det bort ved å si "unnskyld, jeg vet ikke hvorfor jeg sa det".

For meg.er dette en stor ting, men jeg er usikker på om jeg i det hele tatt overreagerer.

Hvordan ville dere ha tenkt/følt ?

Anonymkode: b409c...ed5

Jeg tenker at det du beskriver tyder på at det har utviklet seg forakt hos ham. Forakt er drepen for ethvert forhold, noe som sakte tar bort all ekte intimitet og tillit. Men med bevisstgjøring er det fullt mulig å endre på det. Parterapi, tenker jeg.

Anonymkode: 06bb4...2e1

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tenker at den slags atferd kan bety to ting. Har også hatt sånne opplevelser i tidligere forhold. 

Hos den ene var de nedlatende kommentarene en måte å heve seg selv på. Hans selvbilde var så grunnleggende negativt, og han følte seg så gjennomgående liten sammen med meg, at han omtrent ikke kunne leve med det. Det var ikke på noen måte min skyld, de foraktfulle kommentarene kom ikke som reaksjon på noe jeg sa eller gjorde - det var som om de bare piplet ut av ham innimellom, som om en dampmaskin var nødt til å slippe ut overskuddsdamp.

Til syvende og sist var det nettopp dette som felte oss. Vi gikk i parterapi, og ting begynte å se lysere ut, vi fikk forståelse for hverandres ståsted osv. Men noen ganger innebar jo det at han i timene var ydmyk, måtte be meg om unnskyldning eller lignende, og da kunne det komme et grusomt tilbakeslag etterpå. F eks gikk vi en gang og tok en kopp kaffe etter timen, og jeg var glad og tillitsfull og pratet og hadde det hyggelig. Men det var som om han trengte å heve seg opp igjen, og begynte å nærmest drite meg ut. I løpet av 20 minutter hadde han gjort alle de tingene som jeg mislikte aller mest i forholdet vårt: ignorering, latterliggjøring og foraktfulle kommentarer. Jeg gikk gråtende ut og bestemte meg der og da for at dette var dødfødt. Samme dag ringte jeg terapeuten og avlyste alle framtidige timer. "Nå som det akkurat gikk så bra?" sa han. Men, jo. 

Det skal sies at min samboer ble skikkelig rystet da han skjønte hva han hadde fått i stand. Jeg flyttet, og han brukte hele det neste året på å finne ut av hvorfor han hele tiden brukte hersketeknikker på meg. Han gjorde også andre store endringer i livet, startet høyskoleutdanning og mye mer. Vi hadde litt kontakt underveis, og han ville at vi skulle prøve igjen etter det året. Han hadde selv innsett at hans selvbilde var dårlig, og at nettopp det ødela mye for ham - men at han ikke kunne tørke det av på andre. Jeg har ingen negative følelser omkring ham i dag; vi ble ikke sammen igjen, men jeg var imponert over det arbeidet han la ned for å bli en bedre partner i fremtiden. Han økte sin selvinnsikt, og det er viktig!

Hvis kjæresten din har tilsvarende grunner for å "slenge med leppa", så er ikke løsningen at han sier unnskyld; men at han går mer analytisk til verks. Han må selv finne ut hva som driver ham.

Men det kan også være et symptom på noe annet, noe som har med selve forholdet å gjøre. Samlivsterapeuten Sissel Gran kaller forakten for en av "de fire mørke ryttere". De er symptomatisk for et forhold som er i ferd med å gå i knas. Når man tillater seg å føle forakt for sin kjæreste, er enden nær. Har opplevd det med en annen av mine ekser, som egentlig i utgangspunktet beundret meg og syntes at jeg var flott og klok. Han hadde ingen issues med selvbildet, og brukte ikke dette som en måte å heve seg selv på. Men da han i hemmelighet begynte å ha noe på gang med en annen dame, da startet en merkelig prosess. Jeg hadde jo ikke gjort ham noe, og følte ikke at det var endret på noe, men inni hodet hans var der jo en avviklingsprosess på gang. Han måtte jo rettferdiggjøre overfor seg selv at han var i ferd med å gå. Så i stedet for å innrømme (for seg selv eller meg) at han var utro og bare hadde valgt en ny, begynte han å rasjonalisere det bort. Det var ikke måte på hva som var feil på meg. Alle muligheter til å enten le av meg eller komme med flengende kritikk ble brukt. Og ikke engang kritikk med noe særlig til innhold; bare idiotiske ting, som at han mente jeg kledde på ungen feil langbukser om morgenen. Jeg visste ikke at han hadde en annen, og denne endringen i personlighet kom som lyn fra klar himmel på meg. 

Vet ikke helt om du fikk noe klart bilde av hva jeg mener. Men det første eksemplelet er vel det du frykter? At han "bare er sånn", og at det da ikke kan rettes på? Jeg tror det kan rettes på hvis han gjør som eksen min og finner ut hva som driver ham. Ellers ikke. 

Det andre eksempelet er vel mer noe som kan skje med "alle", og som Gran sier, da er et forhold på vei mot stupet - forakt hører til i en avviklingsfase. Det trenger ikke skyldes utroskap, men den som har kommet lengst i sin prosess med å gå, vil bruke dette ubevisst for å minske sin tilknytning til partneren.

Anonymkode: 1807f...13c

Hi

Der fikk du sagt det, tusen takk for et utrolig bra svar. Jeg er ganske sikker på at ham tilhører den første kategorien og alt stemmer ganske godt overens med dette.

Små kommentarer på meg og min intelligens, latterliggjøring på en litt skjult, hyggelig måte, negative kommentarer...og fordi han sa hardt prøver å vise styrke selv om alt han sier samt kroppsspråket hans viser en sårbarhet.

Tusen takk igjen for godt svar, det åpnet noen luker for min del. Håper det kan åpne noe hos han også etter hvert. Men jeg innser at han må åpne de selv, ikke via meg.

Anonymkode: b409c...ed5