Du som var best i klassen - men som falt ned

[Anonym bruker]

Var. Som hadde en lys fremtid og som alltid fikk gode karakterer. Som hadde mange venner og kom inn på førstevalget etter skoleslutt.

Hvordan taklet du å "mislykkes", å nå bunnen? Å ikke få til studiene, men ende opp hjemme med stønad fra nav? Med mye sykdom... om det så er fysisk, psykisk eller begge deler. 

Jeg sliter så sinnsykt med det. Hvis jeg møter folk jeg har kjent, eller gamle lærere som hadde troen på meg, får jeg veldig sosial angst. Unngår alle jeg har kjent i mitt tidligere liv, har kuttet kontakten med alle bortsett fra familien min. Brent alle broer. Mye fordi da jeg var alvorlig syk på sykehuset så så jeg hvem som brydde seg og ikke. Lang historie.

Men jeg er hjemme. Ble syk etter jeg fikk barn. Tør såvidt å levere i barnehagen. Kommer meg ingen vei pga fysisk sykdom og angst. Er så lei meg og hver eneste gang jeg treffer på noen jeg har kjent før, så blir jeg lei meg. Får fysisk vondt, Så lei meg blir jeg siden jeg føler at jeg har feilet stort. Jeg er skamfull over sykdommene. Over meg selv. Og kjenner et selvhat bygge seg opp. Går til psykolog. 

Idag traff jeg en. Kjente ham nesten ikke igjen, men skjønte det etter jeg hadde passert ham og han sa "hei". Jeg var stressa med barn med i butikken og ville bare bli ferdig. Snudde meg ikke engang, stotret bare frem et raskt "hei", og gikk videre før jeg rakk å tenke mer på det engang. Så kommer den sosiale angsten. For egentlig har jeg ingenting imot vedkommende, tvert imot har han inspirert meg og preget meg og lært meg så utrolig mye. En person jeg ser opp til. Kanskje derfor jeg føler meg ekstra skamfull. 

Hjelp!? Trenger å snakke med noen i samme båt 

Anonymkode: 0fe08...373

[Anonym bruker]

Jeg har vært/er i delvis samme situasjon. Jeg har riktignok fullført utdannelse og jobbet, men har falt helt utenfor pga. fysisk sykdom, og pga. uheldige omstendigheter jeg selv ikke rådde over har jeg også svært dårlig råd.

Jeg minner meg selv stadig på at selv om jeg pr. nå er "utslått" så er jeg likevel den jeg alltid har vært. Jeg har akkurat samme evner når som tidligere, selv om jeg ikke får brukt evnene mine pr. i dag. Det gjør også at jeg ikke føler meg så liten, for jeg holder fast i den jeg faktisk er, ikke den sykdommen gir inntrykk av at jeg er.  Det som feiler meg gjør også at jeg i perioder får store problemer med konsentrasjon og hukommelse - det føles fælt, for jeg har jo normalt et veldig skarpt hode, enormt god hukommelse og konsentrasjonsevne. Men jeg nekter å la disse problemene få definere meg som person, hverken for meg selv eller overfor andre - og dermed beholder jeg bedre mitt selvbilde. Det er ingen grunn til at jeg skal føle meg dårligere enn andre bare fordi jeg har vært uheldig og blitt syk. Det er ikke noe jeg kunne gjort for å unngå denne sykdommen, og dermed har jeg heller ingen grunn til å skamme meg over hverken sykdommen eller de følgene den får for livet mitt. Og selv om jeg hadde tatt feil valg som hadde ført til sykdom så hadde det ikke hatt noen hensikt å rakke ned på meg selv, da ville jeg definert meg selv ut fra hva jeg gjorde i dag for å bli friskest mulig.

Nå har ikke jeg angst, og jeg forstår at det blir en ekstra utfordring for deg. Men jeg får en følelse av at du går inn i angsten din. Se om du kan snakke med psykologen for å lære andre tanketeknikker slik at du ikke går inn i det å tenke negativt om deg selv generelt, og heller ikke etter slike episoder som i dag.

Jeg kunne godt gjort det samme som du gjorde i dag på en dårlig dag, dvs. knapt hilse på en person. Ikke fordi jeg er overlegen eller sliter med å snakke med vedkommende, men rett og slett fordi hjernen min kobler litt ut innimellom, spesielt hvis jeg er veldig fokusert på å huske det jeg skulle handle eller noe jeg må huske å gjøre. Det er akkurat som om hjernen min da kobler ut, og ikke tar til seg omverdenen. Men jeg har blitt mer bevisst på dette, og prøver å endre det. Og de gangene jeg vet jeg kan ha virket overlegen eller uhøflig (jeg er jo ingen av delene), da har jeg enten tatt kontakt med personen og fortalt det som det er - at jeg gikk så i mine egne tanker at jeg ikke helt koblet inn før etterpå - eller jeg har sagt noe neste gang vi har møttes. Og så forsøker jeg å le av meg selv. I ditt tilfelle i dag kunne jeg godt funnet på å ta kontakt med personen og fortalt at det ikke var meningen å være uhøflig kort, men at jeg sliter med sykdom for tiden og ikke er helt meg selv, og så fortalt hvor mye personen tidligere har betydd for meg og at jeg derfor ikke ønsket å gi inntrykk av det motsatte.

Mitt beste råd er egentlig å hele tiden minne deg selv på den du egentlig er (du er ikke din fysiske sykdom, du er ikke din angst - du har en sykdom og du har angst). Aksepter de dårlige dagene uten å kritisere deg selv. Og minn deg selv på at de evnene du hadde før du ble syk er der fremdeles, selv om du akkurat nå ikke får brukt dem. Og slutt å føle skam, det er bare negativ nedrakking på deg selv. Snu tankegangen din, få gjerne hjelp til det, slik at du ikke rakker deg selv ned, men heller begynner å snakke positivt til deg selv.

Anonymkode: 5040c...831

[Anonym bruker]

Er sykmeldt på andre året nå, men føler ingen skam over det. De andres vurdering av meg er ikke noe jeg trenger å ta inn. Har ikke noen plikt til å være "vellykket" hele livet bare fordi jeg var dyktig på videregående.

Mitt fokus er på ungene, og på å bli frisk. Går hos psykologspesialist, og har tro på at jeg skal bli bra. 

Anonymkode: 0b2b9...b79