Fortelle barn om dødsfall.

[Anonym bruker]

I går så døde et familiemedlem i nær familie. Det var ventet, hun har vært syk lenge, og det har bare stått om tid før det kom til å skje. Selv er jeg veldig rolig rundt det, og tenker helt ærlig at det var det beste som kunne skje, selv om jeg selvfølgelig syns det er trist.

Men nå lurer jeg på hva som er den beste måten å fortelle det til 5 åringen. Hun var knyttet til personen, og vet at hun har vært på sykehuset. Akkurat nå så tenker jeg å fortelle det rett ut, men med tilpasset språk. Ikke noe surr om at personen sovnet inn, og er i himmelen.

Men er det noen her som har erfaring med å fortelle slike nyheter, og som har noe tips?

Jeg har helt bevist ventet med å fortelle det, 5 åringen er i bursdag til bestevennen akkurat nå, og vi kom frem til at det ikke var noen grunn til å fortelle det på formiddagen i dag.

Anonymkode: 402d5...907

[Yellow Brick Road]

Fortell det så direkte og enkelt som mulig. Det er alltid min filosofi i alle fall, enkelt og direkte, men skånsomt og så kan barnet stille spørsmålene de trenger. Jeg bruker aldri ordet "Å sovne inn" - verken til barn eller voksne, for det er jo ikke det som skjer, jeg sier heller ikke til ungene at noen kommer til himmelen, men om de selv lager en historie om det, så har jeg svart noe sånn som "kanskje det, hvis du tror at det er sånn, så skal du tro på det"  

[Anonym bruker]

Tja, jeg er av den oppfatningen at ærlighet er det beste. Man forklarer så mye som det trengs og tilpasser seg barnet og hva det forstår, og man svarer ærlig på eventuelle spørsmålet barnet måtte ha. Jeg tror heller ikke det er lurt å bruke setninger som "sovnet inn", da barnet kan sitte igjen med at folk bare kan dø av å sove. Forklar enkelt rundt sykdommen og det som har skjedd og la resten være åpent for at barnet kan spørre

Kondolerer 

Anonymkode: 338ed...56b

[Anonym bruker]

Jeg har snakket med endel barn om døden gjennom jobben. Og stikkord er ærlighet, direkte svar, lytt og vær uredd. Ikke avvis/bagatelliser. Barn har livlig fantasi, så ikke vær vag.

Det beste er om barnet er kjent med begrepet på forhånd, og fått lov til å snakke om det hjemme. Min 5åring prater jeg mye, og naturlig, med om det. Og han får spørre, grave og utfordre oss på det.

Mitt råd er at den voksne må være uredd. Bruk direkte ord: død, begravet, kroppen osv.

Aldri bruk ord som "sovnet inn" (barn blir redd for å lukke øynene og sove eller redd for venner/familie skal dø fordi de sover), "er i himmelen" osv. Vær og forberedt på spørsmål, og svar enkelt. Feks så spurte min om kroppen i kisten, om meitemark kom ut av øynene. Da snakket vi faktisk om forråtnelse, og at jorda gjenvinner (mark lager kjøtt til jord osv). En annen gang (når oldefaren døde) så lurte han på kremering (det var urne), og egentlig var han redd for om det var vondt å brenne opp (han hadde jo brent seg på ovnen en gang), da snakket vi om at når man er død er det slutt og man kjenner ingen ting mer. 

Barn går også ofte inn og ut av situasjonen. Et eksempel senest i går så kunne min, midt i kveldsstellet, stoppe opp og snakke om at når pappaen og jeg døde så ville han ha et minne av meg (og så fant vi et kjede han kunne få). Og i bilen fra bhg lurte han plutselig på hvem av meg og tantene som døde først. Så snakket vi om det. Hans frykt for å bli alene, og at når oldemor nå døde så var jeg voksen, og når jeg dør så er nok han voksen med egne barn og familie også... Da ble han stille og sa "men mamma, jeg skal jo bli bonde og da har jeg ikke tid til å gifte meg...🤔" også snakket vi om traktorer isteden 😂👍

Anonymkode: d8d43...8b7

[Yellow Brick Road]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

. Da ble han stille og sa "men mamma, jeg skal jo bli bonde og da har jeg ikke tid til å gifte meg...🤔" også snakket vi om traktorer isteden 😂👍

Anonymkode: d8d43...8b7

Akkurat det tror jeg er en kjempeviktig ting, at ungene får snakke om noe annet når samtalen glir naturlig over i noe annet. Sånn at det ikke blir sånn at vi voksne føler at det var så mye mer vi må fortelle. Og motsatt, når vi er midt oppi noe annet enn som vi holder på med eller prater om, så bryter ungen plutselig inn med noe om "bestemor når hun døde".  Min eldste mistet to personer som var nær oss før lillesøster ble født og hun var generelt ikke så veldig snakksalig og var mer opptatt av andre ting. Men plutselig kunne de dukke opp tanker , selv flere år senere som viser at hun fikk med seg det hun trengte å få med seg og hun spurte om det hun trengte å spørre om når hun trengte det. Med yngste, der i mot, kan jeg veldig godt tenke meg at hun ville ha spurt mye mer der og da, personligheten hennes er helt annerledes. 

[Anonym bruker]

Takk for mange gode svar. Vi har snakket om døden tidligere. Og vi har egentlig snakket mye rundt det. Men det er noe med at det blir mye mer konkret når det skjer med noen som er nær.

Anonymkode: 402d5...907

[Anonym bruker]

Min 5 åring spør mye om døden og vi snakker mye om det. Snakker åpent, men med litt enkle setninger. Han har mistet en oldefar, og da var han med i begravelsen. Han har også mistet en bestefar, og det har vi også snakket mye om.  

Anonymkode: c0065...374

[Anonym bruker]

Det beste er å bare fortelle det.

"Denne personen er død og kommer ikke tilbake."

Jeg mistet faren min da jeg var 8 år, hadde vel litt begrep på hva døden var. Selv gikk jeg nok inn i en denial-fase, for å si det på godt norsk. Dette kunne ikke skje. Jeg ventet at pappa skulle komme hjem, jeg forestilte meg til og med at begravelsen var ett skuespill. Denne illusjonen hadde jeg til jeg var 15.

Det er viktig å ikke bare fortelle nyheten riktig, men også følge opp etterpå. Gi hjelp til barnet, krisehjelp er ikke farlig å blande inn. Oppsøk fagfolk. Jeg fikk god omsorg gjennom det, men selvsagt satt jeg alene med tanker jeg ikke kunne fortelle mi mor om. Hun sørget jo selv.

Anonymkode: 9e53f...a10