Da omsorgen ikke var god nok...

[Anonym bruker]

Hvordan jeg skal skrive dette uten at det blir for langt blir vanskelig, men skal prøve å holde meg kort. 

Jeg har slitt med diverse psykiske plager og lidelser gjennom ungdommen og frem til i begynnelsen av voksenlivet. Som barn/ungdom kunne jeg ikke forstå hvorfor livet ble tungt og jeg ble syk. Jeg hadde det jo egentlig så bra. I behandling ble jeg alltid spurt om « hva utløste problemene/følelsene», men jeg hadde ikke noe svar, jeg ante rett og slett ikke hvorfor jeg ble dårlig. 

Når jeg ble eldre begynte jeg å se at forholdene hjemme nok har hatt stor innvirkning på hvorfor problemene mine utviklet seg:

Jeg ble oppdratt på kjefting og følelsen av at alt jeg gjorde var galt. Jeg ble anklaget for å være en løyner, de trodde ikke på ting jeg fortalte, tok aldri min side, det var lite nærhet og kjærlighet  og det fortsetter og fortsetter. Vi var ingen kjernefamilie og gjorde så og si aldri noe sammen. Foreldrene mine snakket omtrent ikke sammen og jeg var alltid redd for at de skulle gå i fra hverandre. 

Da jeg ble syk og gradvis verre tok de avstand og var enda mer sinte. De kjeftet og jeg fikk blant annet gjentatte beskjeder om å ta meg sammen og skjerpe meg. Jeg husker jeg drømte om at noen skulle komme og passe på meg, at de skulle gi omsorg og  hjelpe meg.. Det skjedde aldri. 

Nå begynner jeg å bli godt «voksen», men sliter med å akseptere barndommen og hvordan jeg ble behandlet. Jeg får vondt av å tenke på at mine foreldre er en del av skylden til problemene mine..

Mange historier er verre enn min, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få bort skuffelsen og sinnet som til stadighet dukker opp. Bitter vil jeg jo ikke være.. De er generelt gode folk, men som foreldre får det ikke helt til... 

Mannen min er god støtte og jeg kan snakke med han. Har hatt flere runder med psykolog, men aldri snakket om dette. Kjenner meg lite motivert til en ny runde «terapi».. 

Noen med erfaring som har kommet over og akseptert fortiden. Hva kan hjelpe? 

(Beklager om det er mye skrivefeil) 

Anonymkode: 9221b...2fc

[sug lut]

Jeg vet ikke hva du bør gjøre, men kanskje å skrive om det så bra og innsiktsfullt som du gjør er helende?Sender deg en klem i natten. Du hadde fortjent en annen barndom. Men resten av livet kan fortsatt bli godt. 

Har du kontakt med foreldrene dine? Og bør du ha det?

[Anonym bruker]

Jeg tenker at du nå har større mulighet enn noengang til å få behandling til å fungere, for nå har du sett den sammenhengen du ikke så tidligere da du gikk i behandling. Dvs. nå kan behandlingen bli langt mer målrettet enn tidligere.

Jeg har litt lik bakgrunn. Det vanskelige er å akseptere at barndommen/oppveksten var som den var. Jeg tror man gjerne sitter igjen med et lite barn inni seg som bare vil bli elsket og få en god barndom. Men det går ikke an å skru tiden tilbake, vi kan ikke endre oppveksten. Så det eneste er å akseptere at ting var som det var, tror jeg. Ved å fullt ut akseptere at det var slik og det ikke kan endres (for det er jo ikke særlig sannsynlig at foreldrene plutselig snur i dag og blir superforeldre), da tror jeg du frigjør deg selv. Det vil også gjøre tilhelingen av deg selv og fremtiden lettere. Det er en form for frihet i det å akseptere at det var slik, uten å inni deg fremdeles kjempe mot fortiden.

Jeg har litt kontakt med min ene foreldre som i høy alder har endret seg. Har ikke hatt kontakt med den andre, men utrolig nok så kan det virke som om denne også kanskje begynner å lære litt. Hadde i flere år ingen kontakt med noen, for det var ikke bra for meg, ble også rådet av fagpersoner om å holde avstand.

Jeg har av to ulike fått råd om å se for meg meg selv som barn og ung, og så forestille meg at jeg tar det barnet i armene og gir det den kjærligheten jeg ønsket og fortjente den gangen. Veldig pussig følelse de første gangene jeg forsøkte, også veldig sårt på en måte. De første gangene jeg gjorde det gråt jeg faktisk. Og likevel var det helt tydelig at det var bra for meg. Tror årsaken til at det føles bra er at man på en måte gir seg selv den kjærligheten man fortjente og fortjener, og at man tar kontroll og "gir" seg selv den kjærligheten man burde fått tidligere. Høres litt pussig ut, men kan være verdt å forsøke det også.

 

Anonymkode: 3ac40...f48

[Anonym bruker]

13 minutter siden, sug lut skrev:

Jeg vet ikke hva du bør gjøre, men kanskje å skrive om det så bra og innsiktsfullt som du gjør er helende?Sender deg en klem i natten. Du hadde fortjent en annen barndom. Men resten av livet kan fortsatt bli godt. 

Har du kontakt med foreldrene dine? Og bør du ha det?

Takk for det! 

Ja, det er godt å få skrive det ned. Kan godt være å bare gjøre det hjelper.

Det har du helt rett i, og livet nå er stort sett godt. Har gode folk rundt meg! 

Ja, jeg har kontakt med dem, men det er mindre nå enn før. Kunne nok vurdert å kutte de litt ut for å unngå flere skuffelse. Har heldigvis sluttet å forvente stort av dem og det hjelper. 

Anonymkode: 9221b...2fc

[Anonym bruker]

17 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tenker at du nå har større mulighet enn noengang til å få behandling til å fungere, for nå har du sett den sammenhengen du ikke så tidligere da du gikk i behandling. Dvs. nå kan behandlingen bli langt mer målrettet enn tidligere.

Jeg har litt lik bakgrunn. Det vanskelige er å akseptere at barndommen/oppveksten var som den var. Jeg tror man gjerne sitter igjen med et lite barn inni seg som bare vil bli elsket og få en god barndom. Men det går ikke an å skru tiden tilbake, vi kan ikke endre oppveksten. Så det eneste er å akseptere at ting var som det var, tror jeg. Ved å fullt ut akseptere at det var slik og det ikke kan endres (for det er jo ikke særlig sannsynlig at foreldrene plutselig snur i dag og blir superforeldre), da tror jeg du frigjør deg selv. Det vil også gjøre tilhelingen av deg selv og fremtiden lettere. Det er en form for frihet i det å akseptere at det var slik, uten å inni deg fremdeles kjempe mot fortiden.

Jeg har litt kontakt med min ene foreldre som i høy alder har endret seg. Har ikke hatt kontakt med den andre, men utrolig nok så kan det virke som om denne også kanskje begynner å lære litt. Hadde i flere år ingen kontakt med noen, for det var ikke bra for meg, ble også rådet av fagpersoner om å holde avstand.

Jeg har av to ulike fått råd om å se for meg meg selv som barn og ung, og så forestille meg at jeg tar det barnet i armene og gir det den kjærligheten jeg ønsket og fortjente den gangen. Veldig pussig følelse de første gangene jeg forsøkte, også veldig sårt på en måte. De første gangene jeg gjorde det gråt jeg faktisk. Og likevel var det helt tydelig at det var bra for meg. Tror årsaken til at det føles bra er at man på en måte gir seg selv den kjærligheten man fortjente og fortjener, og at man tar kontroll og "gir" seg selv den kjærligheten man burde fått tidligere. Høres litt pussig ut, men kan være verdt å forsøke det også.

 

Anonymkode: 3ac40...f48

Takk for rådene og at du deler din erfaring! 
Du har nok sikkert rett i det og kanskje jeg burde gjøre det også. Det kjennes bare så vanskelig å skulle snakke om det og erkjenne til noen andre at det er foreldrene mine som er skyld i mye av det vonde. Føler nesten skam og skyld bare når jeg skriver det. Har alltid vært lettere å legge skylden på seg selv og være den som ikke er god nok. Har heldigvis klart å skyve de følelsene lenger unna og lære at det ikke stemmer. 

Kjente det du skriver traff meg og det kom noen tårer.. Ja, det er et barn jeg føler meg som når jeg tenker, skriver og snakker om dette.  Drømmen om en annen barndom som til stadighet dukker opp kan jo ikke gjøres noe med, og det er ofte vondt å tenke på. Jeg må nok finne en måte å akseptere det på, men tiden er kanskje det jeg trenger før jeg klarer det. I dag er en tung dag og da blir det ekstra sårt og jeg vil bare skynde meg videre og ikke la det påvirke meg.. 

Nei, superforeldre blir de nok aldri. De er noe lettere å ha med å gjøre nå som jeg er eldre, men til tider skjer det ting som igjen skaper dårlige assosiasjoner med fortiden..  Vi har aldri snakket sammen om hvordan måten de var og måten de behandlet meg på har påvirket psyken min. Vet egentlig ikke om de har sett det selv og tviler egentlig på det.  

Vet du, det skal jeg prøve. Kjenner jeg får litt klump i magen av å tenke på det, men kan se for meg at det kan gjøre litt godt også. Føler meg ofte dum som får vondt av det barnet jeg var: "man skal jo ikke syns synd på seg selv"..  Men hadde jeg visst at et barn jeg kjente hadde det på den måten, ville jeg jo hatt lyst til å hjelpe. 

Anonymkode: 9221b...2fc

[Anonym bruker]

54 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for rådene og at du deler din erfaring! 
Du har nok sikkert rett i det og kanskje jeg burde gjøre det også. Det kjennes bare så vanskelig å skulle snakke om det og erkjenne til noen andre at det er foreldrene mine som er skyld i mye av det vonde. Føler nesten skam og skyld bare når jeg skriver det. Har alltid vært lettere å legge skylden på seg selv og være den som ikke er god nok. Har heldigvis klart å skyve de følelsene lenger unna og lære at det ikke stemmer. 

Kjente det du skriver traff meg og det kom noen tårer.. Ja, det er et barn jeg føler meg som når jeg tenker, skriver og snakker om dette.  Drømmen om en annen barndom som til stadighet dukker opp kan jo ikke gjøres noe med, og det er ofte vondt å tenke på. Jeg må nok finne en måte å akseptere det på, men tiden er kanskje det jeg trenger før jeg klarer det. I dag er en tung dag og da blir det ekstra sårt og jeg vil bare skynde meg videre og ikke la det påvirke meg.. 

Nei, superforeldre blir de nok aldri. De er noe lettere å ha med å gjøre nå som jeg er eldre, men til tider skjer det ting som igjen skaper dårlige assosiasjoner med fortiden..  Vi har aldri snakket sammen om hvordan måten de var og måten de behandlet meg på har påvirket psyken min. Vet egentlig ikke om de har sett det selv og tviler egentlig på det.  

Vet du, det skal jeg prøve. Kjenner jeg får litt klump i magen av å tenke på det, men kan se for meg at det kan gjøre litt godt også. Føler meg ofte dum som får vondt av det barnet jeg var: "man skal jo ikke syns synd på seg selv"..  Men hadde jeg visst at et barn jeg kjente hadde det på den måten, ville jeg jo hatt lyst til å hjelpe. 

Anonymkode: 9221b...2fc

Prøv å gjøre det. Rådene jeg fikk var å se for meg det barnet jeg var i mange ulike aldre, gjerne også i forbindelse med vanskelige ting som skjedde, og så forstille meg at den voksne meg kunne ta det barnet på fanget, holde om det, forsikre det om at det går bra, at det er elsket, at de urimelige tingene aldri var min feil osv. Jeg har gjort det en god del ganger, men har fremdeles en del ting jeg kjenner jeg burde gjort det på. Vegrer meg litt fordi jeg vet at det også vil være vanskelig, for da vil jeg også kjenne på den ensomheten jeg følte som barn med slike foreldre. Men jeg vet at det jeg har gjort dette på, det har det hjulpet på, akkurat som om det å vise seg selv den omsorgen og kjærligheten kan reparere litt. Egentlig litt rart, men det føles slik.

Ikke vær redd for å oppsøke psykolog en gang til heller, for nå har du noe veldig konkret du kan jobbe med.

Gjør det som føles riktig for deg.

Lykke til videre    Klem

Anonymkode: 3ac40...f48

[Anonym bruker]

Jeg har det likt som deg. Vokste opp med to foreldre som bare kjefta og krangla, drakk alkohol og røyket hasj, og når jeg sa i mot var det MIN skyld, alltid. Begge to mangler evner til å vise kjærlighet og favoriserer brødrene mine over meg, selv den dag idag. Jeg føler meg snytt for en god barndom og en kjærlig familie, og jeg bærer nag til dem selv dem dag i dag. Ingen råd dessverre, men sender deg en klem og sier ifra om at du ikke er alene! 

Anonymkode: e1995...0a7

[Anonym bruker]

21 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tenker at du nå har større mulighet enn noengang til å få behandling til å fungere, for nå har du sett den sammenhengen du ikke så tidligere da du gikk i behandling. Dvs. nå kan behandlingen bli langt mer målrettet enn tidligere.

Jeg har litt lik bakgrunn. Det vanskelige er å akseptere at barndommen/oppveksten var som den var. Jeg tror man gjerne sitter igjen med et lite barn inni seg som bare vil bli elsket og få en god barndom. Men det går ikke an å skru tiden tilbake, vi kan ikke endre oppveksten. Så det eneste er å akseptere at ting var som det var, tror jeg. Ved å fullt ut akseptere at det var slik og det ikke kan endres (for det er jo ikke særlig sannsynlig at foreldrene plutselig snur i dag og blir superforeldre), da tror jeg du frigjør deg selv. Det vil også gjøre tilhelingen av deg selv og fremtiden lettere. Det er en form for frihet i det å akseptere at det var slik, uten å inni deg fremdeles kjempe mot fortiden.

Jeg har litt kontakt med min ene foreldre som i høy alder har endret seg. Har ikke hatt kontakt med den andre, men utrolig nok så kan det virke som om denne også kanskje begynner å lære litt. Hadde i flere år ingen kontakt med noen, for det var ikke bra for meg, ble også rådet av fagpersoner om å holde avstand.

Jeg har av to ulike fått råd om å se for meg meg selv som barn og ung, og så forestille meg at jeg tar det barnet i armene og gir det den kjærligheten jeg ønsket og fortjente den gangen. Veldig pussig følelse de første gangene jeg forsøkte, også veldig sårt på en måte. De første gangene jeg gjorde det gråt jeg faktisk. Og likevel var det helt tydelig at det var bra for meg. Tror årsaken til at det føles bra er at man på en måte gir seg selv den kjærligheten man fortjente og fortjener, og at man tar kontroll og "gir" seg selv den kjærligheten man burde fått tidligere. Høres litt pussig ut, men kan være verdt å forsøke det også.

 

Anonymkode: 3ac40...f48

Akkurat dette fikk jeg tips om også, og holde rundt og trøste den lille jenta jeg var. Begynner å gråte hver gang jeg gjør det. Ble mobbet hele barneskolen og er så bitter for at ingen hjalp meg... når jeg ser den lille jenta på førsteskoledagsbildet som var så spent og glad, får jeg så utrolig vondt inni meg. Lite visste jeg da om hvilket helv.... som ventet i seks år.

Lykke til m å bearbeide HI

Anonymkode: 984ef...0f2

[Anonym bruker]

Fortiden kan du ikke forandre, men fremtiden er din! Du må gi slipp, legge det bak deg, det er faktisk et valg du kan ta. Ikke gjør deg selv til offer lenger, det er kjipt, men det er over! Du har nå din egen familie! Fokuser på den. Lag det livet du vil leve. Er fristet til å si skjerp deg, men redd du ikke vil ta det på riktig måte. 

Uansett. 

Det er ditt liv. Du MÅ gjøre det beste ut av det. Start i morgen. Positivt fokus. 

Hilsen meg med psykisk og fysisk misbruk i oppveksten. Det er ikke lenger en del av meg. 

Anonymkode: 2f9dd...6cb

[Anonym bruker]

Du er ikke alene! Jeg har det mye bedre med meg selv etter at jeg valgte å akseptere fortiden. Var veldig bitter, og kan fortsatt kjenne små stikk av savn når jeg jeg hører venninner omtale mødre, eller andre som har fedre som fungerer som far. Noe inni meg vil fortsatt ha trygghet, noen som kan holde rundt meg og som ville vært glad for å se meg. Venninner blir oppgitte over engasjerte mødre som har meninger, jeg kan ikke forestille meg hvordan det føles. Selv om følelsen er reel for dem høres det ut som en drøm for meg.

Jeg fikk ikke omsorgen et barn skal ha og har akseptert at mine foreldre aldri kan dekke det behovet. De gjorde det de gjorde med de forutsetningene de hadde. Det handlet ikke om meg, om jeg var snill nok, føyelig nok, lagde så lite lyd som mulig. 

Nå har jeg min egen familie, en mann som elsker meg og to flotte barn. Har klart meg bra og fokuserer på å gi barna mine den beste barndommen de kan få. Noen ganger, når jeg pyntet til jul for eksempel, kan jeg ta meg selv i å gjøre det akkurat så magisk som jeg skulle ønske det var da jeg var liten. Litt som om jeg opplever det for første gang sammen med barna mine. Litt sykt, men også litt fint. 

Høres ut som du har kommet langt i prosessen. Når man først starter å se sammenhenger er det vanskelig, spesielt etter å ha fått barn selv. Når man elsker barnet sitt så høyt er det utenkelig at ens egne foreldre var i stand til å oppføre seg så grusomt mot deg, et uskyldig barn. Alle følelser du har lagt lokk på bobler over og man blir sint, rasende og så lei seg og kanskje bitter. Gjør det annerledes for deg og familien din. Lykke til!

Anonymkode: b3e8c...6a6

[Anonym bruker]

Jeg har kjøpt "selvhjelpstrilogien" til Ingvard Willhelmsen og leser den for tiden. (3 bøker i 1)

Den hjelper meg med disse tingene. Jeg får ikke gjort noe med fortiden. Men jeg kan velge andre holdninger til den. Jeg kan øve meg på å ikke være bitter og lei meg. Jeg kan velge å handle på en annen måte en et offer som ikke fikk det hun trengte i barndommen. "Sjef i eget liv" heter den første og som sagt, den hjelper meg masse. 

Vurderer etter å ha lest å oppsøke en kognetiv terapaut for å få litt ekstra hjelp. Jeg har tidligere gått i terapi i ti år, men da var det hele tiden krise og brannslukking, med innleggelser og tunge depresjoner. Nå er jeg frisk fra det, men føler at jeg hadde trengt litt finpuss

Anonymkode: 350e4...725