Når du er familiens sorte får (langt)

[Anonym bruker]

Da får du skylden for alt. Det er min erfaring.

jeg er familiens sorte får. Jeg er den ingen tror på selv om jeg aldri har stjålet eller løyet for noen. Skylden er min. Englebarnet, som er søsteren min, slipper unna med alt og har gjort det i mange år. Helt fra vi var små. 

Hun stjal godteri fra meg da vi var små. Jeg måtte tåle det. Hun spiste opp hele sjokoladekalenderen jeg hadde spart til. Ingen skaffet meg en ny og ingen tok henne for det. Jeg var eldre og måtte alltid legge meg samtidig med henne. Vi hadde samme rom. Ble det skravling på sengen, så sa hun bare at det var jeg som snakket og hun sa hun ville sove. Så fikk jeg skylden. 

Da vi var ungdommer, så var vi ute sammen. Hun bodde hjemme og jeg hadde flyttet ut og fått barn. Hun inviterte til nachspiel hos foreldrene våre. Jeg og min samboer stod og vasket oppkast etter gjestene og forsøkte febrilsk å få folk til å røyke ute. Min søster inkludert. Vi vasket sammen dagen etter. Dette nachspielet kom opp noen år etter og gjett hvem som ble beskyldt for å holde det. Det var i alle fall ikke søsteren min, for hun røyket ikke og drakk ikke. I alle fall hadde hun ikke hatt noe fest hjemme mens mor og far var bortreist. Aldri. Da både jeg og min samboer sa at det ikke var min greie og hun løy, så var det hun sa sant. 

Nå er vi begge voksne med familier. Hun har kuttet ut vår far av sitt liv. Hun ble så lei seg fordi han hele tiden ringte mannen hennes i stedet for henne. Da han ble syk og vi ikke visste om han ville overleve, så var det likevel hun som styrte skuta og tok avgjørelser og var kontaktpersonen for sykehuset. Når han overlevde og alt var fint igjen, så ble han kuttet ut nok en gang. Og nå må jeg være mellommann mellom de to. Megle. Levere gaver fra far til datter og barnebarn. Få høre fra henne at de ikke vil ha de osv. Vanskelig for meg, men hun får full støtte fra moren vår. Da min mor valgte å gifte seg med en mann som aldri har vært grei mot meg og jeg sa at jeg ikke kom til å komme i bryllupet (tinghuset, ingen fest etterpå), så var jeg slem, ond og alt dette fordi mamma har stilt opp for oss i alle år. Altså.. hun har stilt opp for søsteren min i alle år. 

Hvis søsteren min og jeg har en uenighet, kan jeg ikke snakke med mamma om det, men søsteren min kan. Jeg er smartere enn søsteren min, men dersom det skulle bli en debatt om noe i en familiegreie, så er jeg støyet og hun er det synd på. 

Så barna våre. Mine barn er eldre enn hennes. Mine barn er støy, hennes er søte og små. Om hennes 3-åring slår min 8- åring, så er det ikke et vondt ord fra andre enn meg. Jeg sier at det ikke er lov å slå, hun sier at det ikke er noe å grine for, fordi hennes barn er yngre og slår ikke så hardt. Mormor sier det samme. Alle sier det samme. Ene barnet mitt ble kalt bråkete og ble skjelt ut fordi han lo veldig høyt i lek. Han ble veldig lei seg og gikk ut. Jeg fikk ikke helt med meg hva som skjedde, så jeg gikk etter han og han gjentok at han ville drepe seg selv fordi han aldri gjorde noe rett. Var han lei seg, så var det galt, sint-galt, lo han- kjeft å få igjen. Jeg sa dette til min mor og fikk beskjed om at når en 8-åring bråker sånn, så tåler de å få kjeft. 

Hele årsaken til at jeg er den sorte får? Vel. Som barn ble jeg misbrukt av et familiemedlem. Jeg sa ikke noe om det til noen før 15 år etter at det opphørte. Jeg ble ikke trodd, så jeg hadde jo rett. Etter at det kom frem at det var fler enn meg dette hadde skjedd med og det ble funnet bevis for at jeg var et v barna ble jeg trodd. Jeg forklarte at dette var grunnen til at jeg var mer opprørsk enn vanlig da jeg var barn, i tillegg har jeg fått diagnose adhd og i voksen alder, noe som forklarer enda mer. Jeg fikk diagnose depresjon da jeg var 17. Likevel er ingen i familien på min side. Jeg er bare den de liker minst og den de kan skvise ut om de ikke ønsker meg der. Det her gjelder ikke bare mor, men også fler i familien da min søster er lynrask med å snakke nedsettende om meg i en hver situasjon og selvsagt blir trodd på hele tiden. Hun er jo perfekt. Jeg søkte en gang støtte i min mor og fortalte at jeg hadde en dårlig periode. Jeg ble avfeid, for det var ikke lett for henne å ha en datter som var deprimert. Min far tror meg fortsatt ikke. Hans familie har aldri gjort slikt selv om bevis sier noe annet. 

I morgen er det julaften. Vi er alle invitert til mor og dessverre har jeg takket ja. Jeg vet at det vil være barna til søsteren min som er fokuset. Mine barn (10,8 og 5 år) må vente på hennes (3 og 2 år), og ta hensyn til de. Jeg er på grensen til å avlyse og ta feiringen hjemme i stedet. Jeg orker ikke at barna mine skal straffes for at de ikke liker meg. Jeg føler vi er invitert kun som en plikt, ikke som et ønske og jeg vet ikke om det blir hyggelig eller at de andre har det hyggelig og mine barn og jeg sitter i en krok for oss selv som vanlig. 

Hva hadde dere gjort?

Anonymkode: 655fb...eaf

[Anonym bruker]

Vil tro du kanskje får mange rare svar på dette, i så fall - ikke ta deg nær av dem.

Hva du skal gjøre i morgen er litt vanskelig. Det er kort varsel å avlyse, dine barn er kanskje innstilt på å dra til din mor og søster? I så fall tror jeg at jeg ville dratt i morgen og gjort det beste ut av morgendagen, fokuser på barna dine, vær veldig oppmerksom og positiv på dem, lag det til en god dag mellom deg og dem selv om de andre kanskje ikke er like hyggelige.

Etter jul ville jeg tatt opp med dem at du neste jul kommer til å feire hos deg, eller om barna dine skal til din far, feire sammen med noen andre eller bare ha en koselig kveld alene. Gi gjerne eksempel fra tidligere juler (og denne om den også blir negativ for barna) og forklar at du ikke ønsker at barna dine skal vokse opp og oppleve så mye negativt fra familien som det du måtte holde ut.

Men helt uavhengig av jul så synes jeg du skal skaffe deg selv hjelp fra fagpersoner, hvis du ikke allerede har dette, for å bearbeide alt du har opplevd. Misbruket du ble utsatt for er traumer som du bør bearbeide, helst hos en traumespesialist, og det at du ikke ble trodd og ikke blir trodd av din fars familie, er også en type traumer. Når forskjellsbehandlingen fortsetter i voksen alder og du ser dine barn behandles dårlig av din mor også, da kan også dette bli en type retraumatisering av dine gamle sår. Dette er det viktig at du får jobbet med. Og også at du begynner å sette grenser for deg selv - og akkurat det virker det som om du nå er klar for.

Det å vokse opp med dysfunksjonelle familier er tøft, det vet jeg av egen erfaring. Har man først fått en slik rolle så er det veldig vanskelig å få snudd. Jeg fikk det mye lettere etter at jeg aksepterte at det er slik det er og sluttet å håpe på noen endring. Jeg hadde strevd, hadde forsøkt, men til slutt satte jeg bare strek og kuttet kontakten. Det var tøft, og ikke noe man skal ta lett på. Det beste er å ha støtte i en slik prosess, og der kan en psykolog være god å ha. Etterhvert ble det en lettelse å slippe det stadig negative jeg tidligere opplevde. Det er en sorgprosess, men den kan være verdt det.

Du kan også snakke med familievernkontoret om dette, ta noen timer der selv, og så kan du se om du får din mor og ev. søster også til å bli med i timer der. Vet andre familier som har fått hjelp på den måten.

I morgen, gjør det som føles riktigst ut for deg, og det du tror er best for ungene dine. Og gjør det med god samvittighet. Og skaff deg hjelp etter nyttår.

Klem fra et annet svart får som skal feire jul alene i år (også) <3

Anonymkode: ac8e0...521

[Anonym bruker]

Jeg har fått hjelp til det meste av profesjonelle i mange år, men jeg kan ike forandre andre, kun meg selv. 

Jeg kjenner at jeg har lest lyst til å feire alene med barna og det kan jo være barna vil det også. De har vært tilsidesatt i noen år nå, så de er litt var på det å være der. Tør ikke være seg selv osv. Migrenen til mitt eldste barn er viss like bullshit som min og er bare unnskyldning for å ikke komme eller få sympati. Jeg kjenner jeg er litt lei nå. Barna og jeg kan jo få en hyggelig jul her hjemme. Mulig de fleste velger å trekke tilbake gaver om vi avlyser, men da vet jeg jo hvem de er

Anonymkode: 655fb...eaf

[Anonym bruker]

Med det du forteller, hadde jeg vært hjemme i morgen om annet, som mat, ligger tilrette for det. Ikke utsett deg selv eller barna for de følelsene, og fortell også familien grunnen. Jeg vet det er vanskelig, men jeg ville holdt kontakten på et absolutt minimum. 

Anonymkode: 0e0d1...cef

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Med det du forteller, hadde jeg vært hjemme i morgen om annet, som mat, ligger tilrette for det. Ikke utsett deg selv eller barna for de følelsene, og fortell også familien grunnen. Jeg vet det er vanskelig, men jeg ville holdt kontakten på et absolutt minimum. 

Anonymkode: 0e0d1...cef

Jeg ønsker det selv, men så er det de eneste jeg har da. Jeg har bare disse av familie. Faren min ser jeg lite til, for jeg orker ikke se på han, være grei og vite at han ikke tror på det jeg har sagt. Det blir et par pliktbesøk på en times tid per år. Så da er mamma og søster og niese/nevø alt jeg har igjen. Og så er det litt sånn «bedre å bli behandlet dårlig enn å ikke bli behandlet». Dessuten elsker jeg også de to små til søsteren min og de elsker meg og jeg vil ikke miste de

Anonymkode: 655fb...eaf

[Anonym bruker]

for og være helt ærlig synes jeg ikke det er så unaturlig at de minste får mest oppmerksomhet, er det så ille for deg får du bli hjemme.. ikke gjøre deg selv til offer

Anonymkode: 3d165...24a

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

for og være helt ærlig synes jeg ikke det er så unaturlig at de minste får mest oppmerksomhet, er det så ille for deg får du bli hjemme.. ikke gjøre deg selv til offer

Anonymkode: 3d165...24a

Det er gjerne naturlig akkurat det, men det er jo ikke det som er poenget her. Poenget er at His barn nå blir utsatt for det samme urimelig negative som Hi ble som barn, og ene barnet til Hi har allerede gitt uttrykk for å være lei seg fordi han aldri er bra nok for bestemor og tante. Slikt sårer og påvirker barn. Hi vet dette altfor godt fra egen erfaring, hun ønsker ikke utsette barns sine for det. I tillegg kommer de traumene HI har blitt utsatt for og ikke trodd på i familien, hvor hun ble den vanskelige, når de burde støttet henne uforbeholdent. Når mor og søster fortsetter samme oppførsel nå så blir det som en slags retraumatisering av gamle traumer, og det er noe HI i hvert fall på sikt bør beskytte seg fra siden hun ikke kan endre mor og søster. Men hun kan og bør absolutt sette grenser for seg selv.

Anonymkode: ac8e0...521

[Anonym bruker]

Disse menneskene er en minuspost i livet ditt. Ikke la deg misbruke mer. Ville ha kuttet ut både mor og søster, så kan de dyrke hverandre. Tipper pipen vil få en annen tone når de oppdager at de ikke har en syndebukk å ta ut irritasjonen på.

Anonymkode: fa798...eed

[Anonym bruker]

Hei , jeg har det slik som deg, men jeg er den yngste av 2 søstre. Jeg er den "vanskelige" - det er det hun som har bestemt. Hun legger alle føringer i familien som alle følger.Veldig dominerende overfor meg, og hyggelig og jattende med andre. Vi er nå begge i 40-årene, og jeg det å få litt normal respekt har vært en kamp som enda ikke er ferdig...Det verste er at dette går utover mine barn også, og vi prøver å være oss selv alle 4, men de er ekstremt krevende og blir faktisk sure hvis jeg og barna har en mening! 

Forrige familiesamling før jul, snappet søsteren min til meg helt uten grunn, og da fikk vi nok. Hun flipper også helt ut når jeg sier ifra i etterkant (jeg vil helst ikke gjøre det der og da - det blir et helvete) - hun lager et bilde av meg som den sorte får i familien som bare lager vanskeligheter - og det spiller ingen rolle om noen har vært frekk med meg først nei, fordi jeg har ikke "lov" å ta igjen eller si ifra om noe! Jeg har blitt undervurdert og undertrykt hele barndom/ungdom, hun er vant til all oppmerksomhet og beundring. Likevel er jeg ikke en grå mus! Og jeg har fulgt mange av mine drømmer! Dessverre har jeg fått en kronisk nevrologisk sykdom i voksen alder, som begrenser meg endel, men jeg står på så godt jeg kan :-)  Jeg har drevet meg masse masse selvutvikling og psykodrama som har gitt meg ekstremt mye. Jeg blir sterkere og sterkere for hvert år som går, og jo mindre jeg er sammen med henne og folk som "misoppfatter" meg på en måte for å få sin vilje igjennom, dess bedre har jeg det. For som du sier, de endrer seg ikke. 

Jeg kommer aldri til å bli slik som hun fremstiller meg, men jeg kommer heller aldri til å slutte å si ifra når jeg og barna mine blir urettferdig behandlet. Men hvorfor skal vi måtte kaste bort tiden vår på dette? 

Mulig du bør styrke deg ( og barna) skikkelig før du møter dem. Du må finne kilder som gjør degsterk, sterk nok til å ikke la dem få overtaket på deg. Dem vet at du bryr deg om at de forskjellsbehandler, for dem virker jo ikke helt gode. Når du er trygg i ditt hjerte og ditt indre, så kan ikke dems dårlige behandling ødelegge deg. Le og kos deg sammen med dine og søsterens barn! Slapp av og se på tv, jeg vet ikke...Tenk på ting du gleder deg til, hvis du har et bra liv utenom familien, så kan du kanskje klare noen få timer med dem. Hvis ikke, så kutt dem ut. Blir det for vondt, så finn på noe dere vil gjøre istedet neste år. 

Hvordan gikk det forresten?

God klem

 

Anonymkode: bcf2e...025

[Anonym bruker]

På 24.12.2017 den 12.23, Anonym bruker skrev:

for og være helt ærlig synes jeg ikke det er så unaturlig at de minste får mest oppmerksomhet, er det så ille for deg får du bli hjemme.. ikke gjøre deg selv til offer

Anonymkode: 3d165...24a

Herregud, hva slags svar er dette?? Det er da ikke det  innlegget hennes handler om, kanskje du kan la være å være usaklig du da

Anonymkode: bcf2e...025

[Anonym bruker]

Jeg har det slik også, vi er nok mange, men ikke alle tør å stå frem med det. 

Jeg er eldst  og det er den mellomste søsteren min som styrer familien vår og som har styrt den siden vi var små.

Jeg ble mobbet i hele oppveksten pga en synlig medfødt skavank, som ble operert og ordnet opp i da jeg var i 20 årene, men helt frem til da, så ble jeg mobbet både fysisk og psykisk  av både medelever og min egen søster, hun var til tider verstingen.

Jeg var som regel stille og tilbaketrukket når jeg var i barneårene...og jeg prøvde å unngå alt som het konflikter og føyet meg i alt bare for at jeg trodde at da skulle jeg få fred., noe jeg selvfølgelig aldri fikk...

Og  som hos HI,jeg  fikk jeg likevel skylden for alt som var galt og alt alt som ble utført, uten at jeg skal gå i detaljer.. Min søster satt meg opp mot alt og alle og jeg turde ikke si ifra.

Når jeg ble større og kom på ungdomskolen, hadde det bygget seg opp et raseri hos meg og jeg tok til motæle mot min søster og hennes ettehvert mange tilhengere. Men jeg kom ingen vei. Ilp av hele min oppvekst, så ble jeg mistrodd, fordi min søster var så flink til å manipulere og lyve.

Men jeg fikk på en egentlig lur måte, bevist at det ikke var jeg som var hele problemet i familien.  Det som var så greit når vi vokste opp på 70-80 tallet, det var at man kunne spille opp saker på kasettspiller.... og det gjorde jeg, jeg tok opp krangler og halve dager på kasetter som jeg gjemte i skapene mine,,kassevis med kassetter.  Jeg vet ikke helt hvorfor jeg gjorde det, kanskje jeg tenkte at jeg kunne bruke de som bevis en gang, bare at jeg aldri gjorde det..

Vel,vi ble  voksne og flyttet ut. Dvs jeg flyttet da jeg var 20, min søster valgte å bo hjemme fortsatt..

Mamma hadde hatt ryddedager på loftet og var kommet over disse kassettene. Hun hadde puttet noen i kassettspilleren for å  høre hva som var på de før hun skulle kaste de og man kan vel si at hun fikk sjokk...

Sånn kort fortalt, så fikk jeg en unnskyldning og forholdet mitt til mine foreldre ble vesentlig forbedret,selv om jeg ikke helt klarer ¨å glemme den vonde barndommen..min søster derimot, hun driver fortsatt på som hun alltid har gjort, med å baksnakke og sverte meg, gi meg diagnoser og prøver å ødelegge for meg så godt hun klarer.

Utad virker hun som den mest sympatiske kvinnen i mils omkrets, god utdannelse og jobber med barn.. Hun har selv barn og har hatt barnevernet på trappen...

Jeg har også barn og jeg hadde håpet at når vi begge fikk barn , så skulle ting endre seg, men det har blitt verre enn noen gang.. og det er kommet frem at min søster lider av sykelig sjalusi og mine foreldre mener det er derfor hun har herjet sånn med meg og familien i alle år....hun har enda en diagnose som ikke skal nevnes..

Vi har barn som er jevngamle. Jeg var litt seint ute med å få barn, hun tidlig ute, derfor er våre yngste barn på alder.

Jeg hadde håpet at barna mine kunne få et godt forhold til sine søskenbarn, men det var litt for optimistisk å drømme om.. min søster har forgiftet alle rundt seg, sin svigerfamilie, sin mann og sine barn.... og alle unngår oss som pesten.. og ser på oss som om vi skulle vært de dummeste i verden..

Jeg har grått mange tårer, bedd til høyere makter om at ting må ordne seg, men det skjer ikke.. mine foreldre er gamle og slitne og orker ikke stå mellom oss søsken... Søsteren min nekter sine barn å ha kontakt med mine, noe som jeg synest er veldig sårt.

Jeg har vært venneløs hele livet for det sørget min søster for... har venner i voksenlivet mitt, men kan godt forestille meg hvordan det er for barna mine  å ha en tante som behandler alle rundt seg dårlig, alle inkludert de selv.

PÅ en julemiddag gikk hun for langt da hun startet et drama midt under familiemiddagen som jeg hadde innvitert søsken og foreldre til. Mitt minste barn ble vettskremt, den kvelden endte helt forferdelig og når alle var i seng, så bestemte jeg meg for at jeg skulle kutte all kontakt med min søster for all fremskuelige fremtid.. vi kan ikke ha det sånn, jeg går til grunne hvis jeg skal måtte forholde meg til dette mennesket, og det kan jeg ikke tillate meg, jeg må ta meg av mine barn på best mulig måte og det blir uten min søster og hennes barn, mann  og tilhengere.

Og det beste med alt, mine foreldre støttet meg i det de mener er en god avgjørelse.

Hadde jeg vært deg HI, så tror jeg at jeg hadde distansert meg fra familien. Det er hardt i starten , det kan jeg skrive under på. Nå i disse juletider, så  gråter en skvett innimellom og vet at dette vil ta tid å komme over selv om forholdet mellom oss søsken overhode ikke har vært bra.

 Man  skal ikke tillate noen å behandle en så dårlig, det er ikke bra hverken for deg eller barna. Dere fortjener å være lykkelig og å bli behandlet med respekt.

Lykke til uansett hva du velger, håper det ordner seg og at du finner ut hva som er best for deg og dine barn  

 

Anonymkode: d017f...bf5