Kreftdiagnose, og ikke livredd for å dø?

[Anonym bruker]

Jeg er gift, tre barneskolebarn. Jeg fikk en kreftdiagnose for 5-6 mnd siden. Veldig usikkert hvilken vei dette vil gå. Jeg er veldig lei meg på min mann og spesielt mine barn sine vegne. Det er så vondt å se at de må se hvor tøff behandling jeg går gjennom. Jeg blir også utrolig trist av å tenke på at jeg kanskje vil dø om få mnd, og at de må gjennom en dyp sorg. Men, det rare er... For min egen del, så er jeg nesten litt likegyldig. Ikke depressiv. Bare litt realistisk, vi skal alle dø en dag.. Og jeg skal dø nå. Og det er helt greit. Men, selvfølgelig, veldig trist å tenke på at jeg aldri vil være med barna mine igjen, ikke se de vokse opp.... Noen sol har opplevd noe slikt selv? 

Anonymkode: d6c88...75f

[Anonym bruker]

Har heldigvis ikke opplevd det, men håper inderlig du overlever og kan leve et godt liv med familien din, se barna vokse opp og kanskje en dag bli bestemor 

❤️

Anonymkode: 00074...130

[Anonym bruker]

Min mann var slik du beskriver det han forsona seg med døden tidlig i prosessen.

Anonymkode: 2ae5a...f24

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Min mann var slik du beskriver det han forsona seg med døden tidlig i prosessen.

Anonymkode: 2ae5a...f24

Hva tenkte du om det? Er så redd mine nærmeste tenker at jeg bare gir opp?

 

takk for svar

Anonymkode: d6c88...75f

[Anonym bruker]

Har hørt om flere tilfeller, bla vår beste venn som holdt på å dø tidligere i år. Han overlevde heldigvis, men har mest sannsynlig ikke så veldig mange år igjen.

Han har forandret seg kolossalt og er veldig positiv, helt utrolig å se. Han har naturligvis tunge stunder, men har fått et helt annet syn på livet.

Håper du får mange år videre 💙

Anonymkode: 2491e...653

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Har hørt om flere tilfeller, bla vår beste venn som holdt på å dø tidligere i år. Han overlevde heldigvis, men har mest sannsynlig ikke så veldig mange år igjen.

Han har forandret seg kolossalt og er veldig positiv, helt utrolig å se. Han har naturligvis tunge stunder, men har fått et helt annet syn på livet.

Håper du får mange år videre 💙

Anonymkode: 2491e...653

Takk. Da er jeg ikke helt rar 

Anonymkode: d6c88...75f

[Anonym bruker]

Tenker det er like naturlig som å grue seg. Det du i hvert fall ikke skal tenke på er hva andre måtte mene og tro, det er ikke de som er syke. Jeg er heller ikke redd for å dø, men jeg synes det er vondt å tenke på det fordi jeg vil ikke at barna skal vokse opp uten en mor. 

Anonymkode: 471c4...0b5

[Anonym bruker]

21 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hva tenkte du om det? Er så redd mine nærmeste tenker at jeg bare gir opp?

 

takk for svar

Anonymkode: d6c88...75f

At det gjorde hverdagen bedre for oss. Han var rolig, fornuftig og reflektert. Han var den sterke og det var helt naturlig for han. Om han hadde bukket under og blitt deprimert så hadde nok alle rundt også gjort det.

Anonymkode: 2ae5a...f24

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tenker det er like naturlig som å grue seg. Det du i hvert fall ikke skal tenke på er hva andre måtte mene og tro, det er ikke de som er syke. Jeg er heller ikke redd for å dø, men jeg synes det er vondt å tenke på det fordi jeg vil ikke at barna skal vokse opp uten en mor. 

Anonymkode: 471c4...0b5

Akkurat sluk har jeg det også 

Anonymkode: d6c88...75f

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Min sorg var at jeg skulle gå glipp av øyeblikkene med sønnen min. Min egen smerte, sykdom og død ofret jeg ikke en tanke.

Heldigvis henger jeg med ennå  Håper du også gjør det en stund til

 

Anonymkode: 2df6b...a3a

[Anonym bruker]

Jeg tror de fleste er redde for døden, men noen har samme tanker og følelser rundt den som du. Det ene er ikke mer rett enn det andre, tenker jeg. Du er som du er - og kanskje kan det være en trøst for dine nærmeste at du ikke har angst for døden? Som pårørende hadde jeg fått litt ro og styrke av å vite at pasienten ikke er redd for det som eventuelt kommer.

Når det er sagt, så kjenner også jeg at jeg ikke er redd for døden. Akkurat som deg. Jeg tror på en måte at det er noe godt... eller... i alle fall ikke noe farlig eller skummelt.. Men - som du sier også - det er uutholdelig å tenke på de nærmeste og deres videre liv. 

Jeg tenker at det er en ressurs for deg i sykdomsforløpet det at du ikke bruker (kanskje unødvendige) krefter på dødsangst. Kanskje er det lurt at du fokuserer på at det kan styrke både deg og dine nærmeste i prosessen?

Lykke til!❤️

Anonymkode: 30fd6...c51

[Anonym bruker]

Jeg har uhelbredelig kreft og tenker akkurat som deg. Jeg er ikke redd for å dø (sitter og planlegger begravelsen, testamenter og slikt uten en tåre),  men jeg er redd for hvordan det skal gå for mitt barn når hun mister mammaen sin. Og for min mann når han blir alenepappa.

Dette er de to tingene som virkelig kan få meg til å gråte. Å snakke om sykdom, fysisk form, min egen død - dette er lett som en plett. Men å tenke på jenta mi og mannen min? Helt forferdelig 😓

Lykke til, hi! Håper du kommer deg gjennom dette og blir helt frisk ❤️

Anonymkode: dc56a...0a3

[Anonym bruker]

45 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har uhelbredelig kreft og tenker akkurat som deg. Jeg er ikke redd for å dø (sitter og planlegger begravelsen, testamenter og slikt uten en tåre),  men jeg er redd for hvordan det skal gå for mitt barn når hun mister mammaen sin. Og for min mann når han blir alenepappa.

Dette er de to tingene som virkelig kan få meg til å gråte. Å snakke om sykdom, fysisk form, min egen død - dette er lett som en plett. Men å tenke på jenta mi og mannen min? Helt forferdelig 😓

Lykke til, hi! Håper du kommer deg gjennom dette og blir helt frisk ❤️

Anonymkode: dc56a...0a3

Som å lese om meg ja. Takk for det, har ikke gitt opp håpet enda nei. Ønsker deg en god jul og at du får så mye tid med dine nærmeste her som mulig. Ses muligens snart på den andre siden 👼

Anonymkode: d6c88...75f

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har uhelbredelig kreft og tenker akkurat som deg. Jeg er ikke redd for å dø (sitter og planlegger begravelsen, testamenter og slikt uten en tåre),  men jeg er redd for hvordan det skal gå for mitt barn når hun mister mammaen sin. Og for min mann når han blir alenepappa.

Dette er de to tingene som virkelig kan få meg til å gråte. Å snakke om sykdom, fysisk form, min egen død - dette er lett som en plett. Men å tenke på jenta mi og mannen min? Helt forferdelig 😓

Lykke til, hi! Håper du kommer deg gjennom dette og blir helt frisk ❤️

Anonymkode: dc56a...0a3

Er det ikke sånn alle har det da? Man er jo ikke redd for døden i seg selv, men tapet av livet med de en er glad i. Og de som må sørge over en. Barna og de nærmeste som må klare seg alene. Men det er jo på en måte en slags frykt for døden det? Normalt! Å være død i seg selv er jo ikke "farlig", da er man jo bare borte og problemfri. 

Trist å høre at noen av dere er syke! Stor klem! 

Anonymkode: 4dcdd...6b3

[Anonym bruker]

Jeg har ikke vært i din situasjon, men jeg tenker likt om døden. Jeg er ikke det fnugg redd for døden. Tanken på å dø skremmer meg ikke. Det er klart jeg blir litt trist av tanken på å ikke se barna vokse opp og ikke bli gammel sammen med mannen for det vil jeg jo gjerne oppleve. Men det er jo tanken på de som sitter igjen som er verst! Dersom jeg skulle dø er det jo ikke meg det er trist for, det er jo de som mister meg. De som må leve videre uten. Hvordan vil det gå, hvordan vil de klare seg, jeg håper de kan minnes meg i glede og ikke bare med sorg og  tristhet, osv. 

Det er mine tanker. Jeg vet ikke om jeg ville fortsatt å tenkt slik dersom jeg fikk beskjed om at jeg var syk, men jeg tror det. 

Ønnsker deg st godt HI💖 håper du kommer deg gjennom dette. 

Og husk at ingen tanker er unormale. Det er dine tanker og følelser, og du skal få lov til å tenke og føle det du vil. 

Anonymkode: 77abd...236

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har uhelbredelig kreft og tenker akkurat som deg. Jeg er ikke redd for å dø (sitter og planlegger begravelsen, testamenter og slikt uten en tåre),  men jeg er redd for hvordan det skal gå for mitt barn når hun mister mammaen sin. Og for min mann når han blir alenepappa.

Dette er de to tingene som virkelig kan få meg til å gråte. Å snakke om sykdom, fysisk form, min egen død - dette er lett som en plett. Men å tenke på jenta mi og mannen min? Helt forferdelig 😓

Lykke til, hi! Håper du kommer deg gjennom dette og blir helt frisk ❤️

Anonymkode: dc56a...0a3

Huff, jeg kjenner dere ikke, men dette er fryktelig vond lesnig❤️

Håper dere begge kommer gjennom dette, og får se barna deres vokse opp. 

God klem til dere begge to med ønske om en god og fredfull jul ❤️

Anonymkode: 00074...130