Anonym bruker Skrevet 19. desember 2017 #1 Skrevet 19. desember 2017 Vi har tre barn hvorav den eldste tenåring. Mannen virker regelrett ut til å hate henne. Han snakker aldri med henne og de få gangene han åpner kjeften til henne er det for å kritisere klærne, sminken, vennene eller karakteren. Han har sinnsykt høye krav til henne og ingenting er godt nok av hva hun gjør. En firer på skolen er dårlig, en ny genser ser stygg ut, sminken er som hun skal på strøket i Thailand. Hun er en snill jente som er flink på skolen og i idrett. Men han kommer til å ødelegge henne. Hun smiler aldri hjemme omtrent og når hun er her er hun kun på rommet. Sover helst hos venner i helgene. De andre ungene er han ikke sånn med. Sier jeg imot blir han forbanna og sier det må til for å få oppdragelse på henne og at jeg er for ettergivende. Hvordan fikser jeg dette? Anonymkode: 25b69...039
Anonym bruker Skrevet 19. desember 2017 #2 Skrevet 19. desember 2017 Han hadde jeg tatt en prat med fort som fy, og om han ikke hadde noen god forklaring og vist endring på dagen, hadde jeg faktisk gått fra han. Barn skal ikke ha det sånn hjemme. Anonymkode: a5c99...df4
Anonym bruker Skrevet 19. desember 2017 #3 Skrevet 19. desember 2017 Det er jo ikke greit å oppføre seg sånn. Det kan være skadelig. En venninne snakket nettopp med meg om hvor ødelagt hun ble og er av å ha vært hakkekyllingen i familien. Faren bedrev psykisk mishandling av henne og favoriserte søsteren Men det er ikke bra å være for ettergivende heller. Jeg og min mann har selv gått i fellen der jeg har vært for snill og ettergivende, mens han har vært for streng. Dermed (over)kompenserer begge to. Jeg blir ekstra ettergivende og snill fordi han er alt for streng, og han blir enda strengere enn han egentlig vil fordi jeg blir ekstra ettergivende. Og sånn fortsatte det. Konflikten foregikk egentlig mellom meg og mannen, men den gikk ut over barnet. Og så skyldte vi på hverandre når tenåringen gjorde som det gjorde. Klassisk.Tror ikke det er en helt uvanlig felle å gå i. Anonymkode: 44a69...0e7
Anonym bruker Skrevet 19. desember 2017 #4 Skrevet 19. desember 2017 Han er til og med hennes biologiske pappa, forstår jeg deg rett? Da tror jeg du må få ham med til familieterapi. Og hvis ikke du får ham lynkjapt på bedre tanker må han gå planken. Anonymkode: 8c84a...dc2
Anonym bruker Skrevet 19. desember 2017 #5 Skrevet 19. desember 2017 Står noe på i livet til mannen? Er han deprimert etc? Jeg hadde der slik i mange år i oppveksten, men hadde ingen kjærlig forelder til å ballansere det med. Min mor var deprimert, men hun har også noe jeg tror er underliggende narsissistiske trekk som innvirket og ble forsterket. En narsissist vi ofte peke ut ett barn som syndebukk. Det hjelper dem både å få matet sitt narsissistiske ego, og å maskere sin narsissistiske side ovenfor andre. Jeg vokste dermed opp i et veldig negativt miljø, der både jeg og andre rundt annså meg for å være det store problemet. Jeg var i likhet med din datter snill og laget ikke bråke med vilje. Jeg var også oppdradd til å ta ansvaret for situasjonen på meg, så mine tanker kretset rundt feil jeg ikke forsto hvordan jeg gjorde. Det som var Ok for mamma på tirsdag var en katastrofe på torsdag, og at jeg ikke forsto det betydde at jeg var slem og egoistisk. Det hele ble en ond sirkel jeg enda ikke er helt ute av. Selvbildet ble brutt ned til et minimum og er enda ikke stabilt. I dag sier min mor, som ikke lenger er deprimert, at jeg var så snill og grei i oppveksten. Jeg husker bare følelsen av å være mislykket og hatet i min egen familie. Anonymkode: 3b2b4...93f
gale damen Skrevet 19. desember 2017 #6 Skrevet 19. desember 2017 Du tillater jo dette, og er derved medansvarlig for sårene som påføres datteren din. Ta ansvar, få henne unna. Om mannen ikke kan oppføre seg som folk, så må han gå - likegyldig av hvor stort behov han har for å kontrollere datteren sin i alle ledd, hvor deprimert han er, hvor "snill" han er utenom denne ene feilen etc. Det er meg ubegripelig hvor mange damer som stilltiende utsetter barna sine for så mye ondskap uten å reagere.
Anonym bruker Skrevet 19. desember 2017 #7 Skrevet 19. desember 2017 Hvor gammel er hun da? Anonymkode: 4d5bb...d67
Anonym bruker Skrevet 19. desember 2017 #8 Skrevet 19. desember 2017 Faren min var også slik, og jeg hadde ingen mor til å beskytte meg. Dette pluss mye annet har gjort at jeg har angst idag. Jeg har slitt noe voldsomt i voksen alder og med selvtilliten. Dette må du ikke tolerere. Det kommer til å ødelegge datteren din. Her må du faktisk gå fra mannen og beskytte datteren. Anonymkode: 8e3cc...05f
Anonym bruker Skrevet 19. desember 2017 #9 Skrevet 19. desember 2017 1 time siden, Anonym bruker skrev: Hvor gammel er hun da? Anonymkode: 4d5bb...d67 Det står at hun er tenåring. Anonymkode: c5d3a...0d5
Anonym bruker Skrevet 19. desember 2017 #10 Skrevet 19. desember 2017 Min stefar oppførte seg også lignende, men hakket mindre gale enn hva du beskriver faktisk, men han sa aldri hei eller god morgen, og han ignorerte meg og kritiserte mye. Husker jeg pleide å stå på rommet og lytte til jeg hørte han gikk på jobb, før jeg gikk for å lage meg frokost om morgenen. Det var så utrolig ubehagelig å ha det sånn i sitt eget hjem. Jeg hadde bedt han komme seg til psykolog for å få hjelp, og gitt han klar beskjed om at det ble slutt om ikke atferden endret seg straks! Anonymkode: ad5f5...dc8
Anonym bruker Skrevet 19. desember 2017 #11 Skrevet 19. desember 2017 https://www.bufdir.no/Familie/ Jeg vet om en mann som var slik mot sin datter, hun nådde aldri opp til målene hans. Han var aldri fornøyd med kararkterer, yrkene hun ville utdanne seg til var lavstatus osv osv. Hun utviklet anoreksia i slutten av tenårene, nå i slutten av 20-årene er hun innlagt med allverdens psykiske diagnoser og angstproblematikk, bakterieangst bl.a Anonymkode: 9ea46...a5e
Anonym bruker Skrevet 19. desember 2017 #12 Skrevet 19. desember 2017 Dere trenger hjelp. Nå! Anonymkode: c9e33...d34
Anonym bruker Skrevet 19. desember 2017 #13 Skrevet 19. desember 2017 Min eks hadde en sånn far. Han gjorde aldri noe annet enn å kritisere og være sur gjennom hele oppveksten hans. Som voksen ble denne mannen helt uten selvtillit og sliter med psyken. Du må ikke la mannen ødelegge datteren din. Skaff hjelp fra fagfolk eller gå fra ham. Anonymkode: f392e...c5f
Anonym bruker Skrevet 19. desember 2017 #14 Skrevet 19. desember 2017 Min mann (ikke far, men vært med meg siden barnet var 2) er litt i samme gata. Han klarer til en viss grad å sette ord på det og sier han håndterer svært dårlig at hun nå er tenåring. Han mener jeg er for ettergivende (det er jeg nok), men han er ikke deltakende i å sette grenser fordi han mener han ikke har noe han skulle sagt. Dette sier han om de andre ungene og så det handler ikke om biologiske bånd. Vi snakker mye om dette og jeg sier ifra hele tiden at jeg ikke finner meg i det og at han er nødt til å ta seg sammen. Han prøver virkelig, men han får ikke dette med tenåring helt til... Anonymkode: 974e9...399
Anonym bruker Skrevet 19. desember 2017 #15 Skrevet 19. desember 2017 Som andre påpeker, du må kreve at han blir med i parterapi/familieterapi på familievernkontoret. Ring og bestill time i morgen og informer mannen om at han må bli med før datteren deres blir helt ødelagt. Og om han ikke vil, eller om han ikke endrer seg nok til det positive er det ditt ansvar å beskytte datteren din, Hi - da må du gå fra ham. Jeg vokste opp med en mor som var ganske lik det en over her fortalte om. Sjelden noe som var bra nok. Sjelden ros. Hun endret regler inni sitt hode og forventet at jeg måtte forstå det. Min far var stort sett fraværende, de var skilt. Vi hadde et noenlunde greit forhold til jeg kom i tenårene. Han har aldri taklet at jeg ble tenåring og så voksen. Hans lille jente skulle forbli en liten jente, den som tilpasset seg alt. Når jeg var en helt normal tenåring, og ikke særlig krevende heller fordi jeg alltid forsøkte å tilpasse meg, så ble alt feil i hans øyne. Kjærester eller langvarige forhold jeg har hatt har han aldri villet forholde seg til, for hans lille jente kan ikke ha forhold til menn, virker det som (og det til tross for at jeg aldri er blitt utsatt for noe misbruk fra hans side). Lang historie kort, vi har ikke kontakt i dag, og kontakt med mor er også liten. Hun husker ikke noe av alt det ille hun gjorde i oppveksten min, hun har laget seg en helt annen historie, jeg tror det er en form for livsløgn hos henne. Du må ta ansvar, HI, og du må gjøre det NÅ! Ring fvk i morgen! Anonymkode: b9dca...2a4
Gjest Marge Simpson Skrevet 19. desember 2017 #16 Skrevet 19. desember 2017 8 timer siden, Anonym bruker skrev: Han hadde jeg tatt en prat med fort som fy, og om han ikke hadde noen god forklaring og vist endring på dagen, hadde jeg faktisk gått fra han. Barn skal ikke ha det sånn hjemme. Anonymkode: a5c99...df4 Helt enig! Mannen din høres ut som en drittsekk. Synes du allerede har latt det gå for langt!!
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå