Dette har ingenting med "foreldre" å gjøre men om et forhold.

[Anonym bruker]

Jeg er en forvirret gutt på 21år

Det startet brått etter 5 lange år med partneren min, vi har vært samboere i 2år og fant nylig ut at hun har vært "utro" mot meg. Jeg elsker henne med hele mitt hjerte, så dette sårer meg så innmari mye. Det startet brått med at hun mente at vi ikke var ment for hverandre, og dette kom som et sjokk, tro meg, vi var så nære. Alt gikk perfekt (fra mitt perspektiv). Uansett så som alle årene hadde gått har det vært helt vanlig, inntil nå, nå som plutselig hun kommer frem helt ut av det blå og mener at vi ikke passer hverandre, jeg kunne ikke tro det, det var så uvirkelig. Jeg mistenkte at det var en annen fyr i bilde. Så spurte jeg så klart om hun hadde vært utro, selvfølgelig nekter hun, dette skjedde for 1 uke siden. Jeg spurte om en sjanse fordi jeg ikke skjønte helt hva grunnen var, og hun ga meg en sjanse. Så selvfølgelig prøvde jeg å forandre meg. Jeg er ikke helt den personen som viser altfor mye følelser eller skriver lange dikter på mld, men jeg vet at hun vet at jeg er glad i henne uansett. Til nå så ville hun ta en pause fra meg, etter at jeg har prøvd å gjøre så godt jeg kan med å rydde huset, gi henne oppmerksomhet, men hver gang jeg ga henne oppmerksomhet ble jeg hele tiden rejecta. Da fikk jeg den uggen følelsen så jeg snoka litt på mobilen hennes, jeg så at hun hadde byttet passord men jeg klarte å komme meg inn ganske lett. Jeg fant meldinger mellom henne og en annen som hun hadde gjemt, meldinger om romantiske dikter osv osv osv... 

Så spurte jeg henne om hun hadde vært med en annen, hun nektet fortsatt til jeg svarte med at det ikke er vits å lyve, jeg har allerede sett meldingene. Hun ble helt stille, begynte å gråte, hun forklarte meg situasjonen og mener at han klarte å vinne henne med sjarmen sin. Hun elsker oppmerksomheten hun fikk fra han, og siden de jobber ved samme område så ser de hverandre hverdag. De fikk ikke noe nærkontakt men hun fikk følelser for han. 

Jeg blir jo jævla frustrert siden en tilfeldig romeo dukker opp og klarer å ta kjæresten min på den måten. Han har likt henne i flere måned men henne har dyttet han til side i flere måned, men han gir ikke opp og til slutt så ser det ut som det funker. (merkelig spør du meg)

Hun vil plutselig at jeg skal gi henne en sjanse og hun vil være trofast fremover, hun innså at forholdet vårt har vært mer enn romeo. Hun mener at det var fullt hennes feil og hun kommer aldri til å gjøre det igjen. Hun ble bare satt ut av fristelsen av all oppmerksomheten hun fikk. Jeg kan nesten ikke slå opp med henne fordi jeg elsker henne så mye, jeg vet ikke hva jeg hadde gjort uten henne. Vi er mennesker og mennesker gjør feil, ikke sant? Vi er like gamle altså 21 år og har vært sammen i 5 år, hun er mitt første kjærlighet og jeg er hennes første. Jeg tenker bare at hun er forvirret selv og det virker sånn. 

Hvis vi fortsetter sammen kommer jeg til å ha trust issues, det er en selvfølge. 

Hva burde jeg gjøre? har noen opplevd noe lignende?

Det skrev jeg i mitt første innlegg ^^

Det kom til en enighet der jeg ga henne en sjanse, men timer senere så sa hun at hun ikke kunne leve med skyldfølelsen så hun er usikker på at på hun kan fortsatt være sammen med meg. Jeg prøvde å oppmuntre henne, jeg tenkte at hun hadde lyst på den "forelskelse følelsen" jeg behandler henne som en prinsesse og alt hun hadde klagd over gjorde jeg godt igjen de siste dagene. Hun så fornøyd ut, veldig fornøyd ut så jeg ble faktisk veldig glad fordi jeg ville bevise meg selv at jeg kunne forandre meg nå som jeg har åpnet øynene mine. Jeg følte for første gang på 1-2 uker så har hun lyst på meg, jeg fikk veldig mye håp. Så videre til planen vår, vi hadde planlagt å gå fra hverandre men at vi har prinsipper som når vi er kjærester, jeg lar henne gjøre nesten hva enn hun vil, så lenge hun og jeg er trofast. Hun er mitt første og store kjærlighet, jeg er en veldig sjalu type så jeg takler ikke at hun er med en annen (jeg vet ikke om det er vanlig). Så jeg ville gi henne space og jeg flyttet ut. Før jeg flyttet ut så skaffet jeg noen gaver jeg vet hun elsker, en fin kjede som jeg gir henne hvert år (forskjellige såklart), panda bamse (hun elsker pandaer) og et kort der jeg har skrevet om alle følelsene mine og om hvor høyt jeg elsket henne. + I det kortet hadde jeg fått printa bilder fra tidlig tid på forholdet vårt (veldig fine bilder).

Men etter når noen timer har gått så ringer jeg henne, for å prøve å snakke vanlig. Jeg tenkte at vi kunne spille med åpne kort og være ærlige med hverandre. På starten etter at jeg hadde tilgitt henne sa hun at hun skulle blokkere "romeo" for forholdet vårt.(det eneste kravet mitt) Jeg tenkte kanskje hun og jeg skulle fortsette på nytt og jeg var sååå klar på å bare bevise henne og behandle henne som den eneste jenta i verden sånn at hun skal føle seg så godt behandlet at hun skulle se ned på alle andre "romeoer". Så jeg spurte henne om hun hadde fortsatt følelser for han, hun hadde fortsatt følelser for han, jeg spurte kunne du blokket han for oss, det kunne hun ikke fordi hun mente at hun ikke vet resultatet på forholdet vårt, senere så forteller hun andre følelser, hun mener at jeg har utnyttet henne. Ja hun har gjort alt for meg, hun tenker alltid på meg når hun er ute med sine venniner. Hun snakker alltid godt om meg til alle, og hun kjøper alltid mat hjem når jeg er sulten, ryddet huset osv osv.. Så nå mener hun at jeg har tatt henne forgitt. Jeg har ingenting å skjule, jeg er en lat person, og jeg elsker å spille spill og hvergang hun ber meg gjøre noe så bare utsetter jeg det (jeg kan utsette det til 2-3 dager). Hun er en veldig snill person og hun fikk også en avdelingsleder stilling så hun har mye jobb å tenke på, så når hun ber meg om å gjøre noe så sier hun det på en veldig rolig måte og jeg bare tok det forgitt. Dette mener hun har bygget seg opp i 2 år og hun har vært kjærlighets blind å ikke sett det til hun møtte på romeo. Det fikk henne til å tenke "er det sånn jeg skal leve med fremover".
Dere aner ikke hvilken skyldfølelse jeg fikk, jeg hatet meg selv og jeg hater meg selv fortsatt. Jeg vil bare gå tilbake i tid å rette opp, jeg har ingen unnskyldning for dette. Verden datt sammen for meg, fordi jeg hadde aldri tenkt det på den måten. Jeg var så dum dum dum!! Alt er min feill!! Hun nevnte også at det var enveis kjærlighet mellom oss og hun ikke fikk noe tilbake.

Jeg trengte noen å snakke med, verden faller sammen for meg så jeg ringte en av mine nærmeste altså tanta mi (hun er like gammel som meg) jeg forklarte henne hele situasjonen og hun er en av de som kjenner meg å kjæresten min best. Jeg forklarte henne at alt var min feil, at jeg var en drittsekk mot henne. Jeg fikk en diamant som har vært hele verden for meg, jeg lot den bare råtne i skapet og den ble stjålet. 

Tanta mi nektet, jeg har kun fortalt denne saken til tanta mi fordi hun er den eneste som ser fra alle perspektiver og er veldig nøytral i saken. Hun mente at det er delvis min feil, men at jeg også har kvaliteter. Hun mente at jeg er veldig snill, trofast, gjorde ingenting dumt, veldig godhjertet ikke minst at jeg også tenker på kjæresten hele tiden. Tanta mi mente at jeg brukte hun aldri, jeg lagde alltid mat til henne (fordi jeg er kokken i huset og jobber som kokk) hun kunne ikke lage mat. Hvergang hun var ute sent eller noe så ble jeg alltid bekymra, uansett hvor jeg går tar jeg henne med meg,på reiser, overalt! Jeg følte at jeg og henne var som 1. Tanta mi mente at jeg viste kjærlighet, men på en annen måte. Tanta mi sier at dette er ingen grunn til å være utro, det er feil av henne. enten så gjør hun det slutt, ellers så tar hun en alvorsprat med deg, og hvis alvorspratet ikke funker da gjør hun det bare slutt.

Jeg spurte også kjæresten min om hvorfor hun ikke kunne si ifra om følelsene sine (hun er veldig flink til å holde ting inne for seg selv), jeg er ingen dum gutt, hun kunne bare tatt en alvorsprat med meg, vi ble sammen i så ung alder, vi er mennesker, jeg føler alle gjør feil. Hun mente at hun sa ifra hele tiden og hun ga meg for mange sjanser og at det har bygget seg opp, det såret henne og hun føler at det er umulig å tilgi for det jeg har gjort. Så hoved grunnen hennes er at jeg har dyttet ordene hennes bort når hun ber meg om å gjøre ting og at jeg har vært lat med å ikke rydde huset + at jeg spiller for mye. Jeg skjønner henne og har en så fæl skyldfølelse akkurat nå. Grunnen til hun ikke kunne sette seg ned for en alvorsprat er fordi hun var kjærlighets blind på starten og så det ikke før noen måned siden + at hun er sliten fordi hun jobber 6 ganger i uka, hun har 0 krefter. Som sagt jeg er ingen dum gutt hun kunne ha sagt "Hei, sånn seriøst jeg mister bare følelser for deg hvis dette fortsetter" jeg hadde sett alvoret i det og det hadde kanskje åpnet øynene mine, hvem vet. 

Jeg har da også en fulltidsjobb, og tidene våre krasjer. jeg jobber da fra 1400-2200 mens hun jobber fra 07:00-1600 så jeg får ikke gitt henne altfor mye oppmerksomhet, men jeg vet at jeg kunne gitt henne mer!  

Jeg vet ikke om jeg kan bruke dette som en unnskyldning, men jeg er en ganske relaxed persjon, siden jeg var liten så har jeg bare blitt kjeftet på av min mor og far, jeg har blitt skreket på for å få meg til å reagere. For å få meg til å gjøre bl.a husarbeid osv osv.. Jeg vet at kjæresten min ikke er den typen som skriker og jeg har ingenting å skjule, Jeg har bare vært helt forjævlig mot henne. Jeg føler at alt er min feil, jeg er så forvirra.

Uansett så ser forholdet veldig mørkt ut, hun har nevnt at det ser mørkt ut nå, men hun vet ikke hva hun tenker fremover. Jeg vil gi henne tid. Hun sier at hun tror at jeg kommer til å være den samme gamle etter 1-2 år, hvem vet. Hun nevner også at hun ikke vil se meg på en stund, fordi jeg tenkte å følge henne hjem fra jobb osv så hun slipper å gå alene. Hun vil ikke ha noe med meg å gjøre de kommende ukene fordi hun vil se om hun savner meg eller ikke. 

Mine følelser nå er at jeg mener at jeg har all skylden, jeg var så dum som ikke så noe av det komme og jeg ønsket at jeg kunne forandret på det. kanskje jeg er kjærlighetsblind (det mener tanta mi) men jeg elsker henne så mye, jeg ville gått fortapt uten henne, jeg kan ikke se for meg livet mitt fremover uten henne. Jeg hater meg selv og har så mye sorg, jeg har ikke klart å spise noe som helst i hele dag og jeg føler meg som en taper. Jeg føler det allerede er et tapt forhold og jeg sliter noe mye.

Forresten når jeg tenker over det så finner jeg dette merkelig. førstegang hun sa at vi ikke passet sammen kom det som et sjokk og da misstenkte jeg henne om at hun var med en annen fyr og når jeg spurte henne om det var pga en annen fyr. Svarte hun nei hun nølte ikke, hun nektet og sa "Du fortjener aldri noe sånt, du er den snilleste gutten jeg har møtt. Det er ingenting galt med deg, dette er bare fra meg" (Hun vet at jeg hater utroskap mer enn alt) og dette får jeg så vondt av at hun klarer å si det uten å nøle litt engang, hun så meg rett inn i øynene og sa det. (jeg hadde ikke funnet ut om utroskapen da)

Tror dere at det er noe jeg kan gjøre for å redde forholdet? Jeg vet at jeg må gi henne tid, men som sagt hun liker å holde ting inne, jeg er ingen tankeleser og jeg er bare helt forvirret.

 

For nå så deler jeg dette ut fordi jeg trenger noen å snakke med mens jeg venter på å bli dumpa  

Anonymkode: 9dfda...9fe

[Anonym bruker]

Tror dette går bra jeg.. Stå på. 😀👍

Anonymkode: 63616...3f9

[Anonym bruker]

Det er utrolig kjipt å bli forlatt.. Ta deg tid til å sørge, være lei deg..og ta tiden til hjelp. Det vil bli bedre

Anonymkode: e5164...2b5

[Anonym bruker]

Du er 21år, dere har ikke barn. Hun har gått videre. Løft hodet, nyt andre ting i livet, gjør ting du syntes er gøy og gå videre du også. 

Livet er for kort til å tøyse med sånt. 

...hadde dere vært eldre og med familie så jobber man seg igjennom slike utfordringer, men så "tidlig" er det ikke noe vits i. Nå er tiden for å prøve, feile og teste. Carpe diem  

Anonymkode: e2232...f16

[Anonym bruker]

mennesker gjør feil (både du og hun), så dere må nesten begynne der.

Kan dere snakke med en par-terapaut?

 

Anonymkode: c375a...244

[Anonym bruker]

Gi henne friheten en stund, og prøv å nyte friheten litt du også. 

Dere er så unge, og har bare vært med hverandre. De fleste trenger å kysse flere frosker i sitt liv for å finne ut hvem som er den virkelige prinsen.

Det er mye bedre dere har denne perioden med litt frihet, utprøving, testing osv nå, enn om 15 år. 

Det er veldig sjelden forhold helt fra ungdomsskolen varer livet ut, før eller siden vil man lure på hva man har gått glipp av ved aldri å være fri og frank som ungdom tror jeg.

Kanskje finner dere ut at dere er perfekt sammen og finner tilbake til forholdet deres, men lev litt nå, erfar litt andre ting, få noen nye impulser, og vær åpen for hva fremtiden kan bringe.

Kjærlighetssorg er vondt, du har lov til å sørge over drømmen som brast. Men du er ung og livet har så mye å by på. Bestem deg for å investere i deg selv en periode og se hva som måtte komme, tren, vær sammen med venner, gå ut og dans, reis på ferie med kompiser osv. Den beste "hevnen" er også å gå videre og ha det bra, kanskje begynner hun tenke på hva hun lot fare og at det var feil..

Anonymkode: 6b6d6...d52

[Noname 123]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Tror dette går bra jeg.. Stå på. 😀👍

Anonymkode: 63616...3f9

Håper på det beste selv.

[Noname 123]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

mennesker gjør feil (både du og hun), så dere må nesten begynne der.

Kan dere snakke med en par-terapaut?

 

Anonymkode: c375a...244

Jeg føler hun prøver å snu det over på meg. kanskje for å føle seg bedre etter det hun har gjort. men hvergang det skjer noe, så er det en ny unnskyldning. 

[sug lut]

Dere er så unge. Hvis dere har vært sammen fra dere var seksten er det ikke rart om dere får en krise - dere har jo ikke levd og utforsket, i tillegg er dere begge i jobb og har da ikke hatt en normal studieutforskingstid. Man skal prøve mye og mange roller og mange versjoner av seg selv, man skal også helst prøve flere enn ett menneske, dere har tatt rennafart og hoppet inn i middelaldrende forhold og på ett eller annet sted ville det skurra. Det gjør det ikke mindre vondt, men det er en mulig forklaring. Kanskje blir det fortsatt dere, men i øyeblikket må dere puste hver for dere. Ikke fordi det er noen feil med noen av dere, men fordi det er så usannsynlig mye mer i verden.

[Anonym bruker]

Ikke sikkert hun er den beste partneren for deg, selv om avvisningen svir noe voldsomt akkurat nå. 

Du er veldig ung og dere har begge mye modning foran dere. Ganske få ungdomskjærester ender opp med livslangt ekteskap. 

Hun er kanskje i ferd med å gå videre. Det betyr ikke at du ikke er en super kjæreste og en skikkelig fin fyr. Du er bare kanskje ment for en annen jente. Dette ordner seg, selv om det kanskje ikke blir på den måten du nå ønsker 🙂

Anonymkode: 2de51...a4c