Trenger noen gode tips her...

[Anonym bruker]

Å bli sammen med xen igjen/ vurderer det og tenker på det. Vi var sammen i 6 år. Ble slutt fordi vi kræsjet helt. Han har sider som jeg ikke er så fornøyd med og omvendt. Altså sånn mann irriterer seg over🙈

Altså hva mener dere om å gå tilbake til hverandre igjen? Tror nok jeg vil fram til➡️ hva bør man gjøre for å få en god endring for å unngå de samme fellene.... Hva er det som gjør at folk kommer sammen igjen og får det mye bedre?? Noen med gode erfaringer

Hi

Anonymkode: a0daa...2e4

[Anonym bruker]

Ville aldri gjort det.. evt ta en tur på familievernkontoret. Der jobber det dyktige parterapauter som kan hjelpe dere.. men problemene kommer nok tilbake.. men alle forhold har utforringer da: )

Anonymkode: 3f3b0...776

[Anonym bruker]

Jeg var sammen med en fyr i to år da vi var 19-21. Hadde det kjempefint, helt til jeg møtte en annen. Da ble det slutt, og vi så ikke hverandre på nesten 10 år. Vi møttes tilfeldig igjen, og begynte å treffes. Det var superhyggelig, vi hadde begge blitt voksne og fornuftige. Vips ble jeg gravid, og nå har vi fire nydelige barn sammen. Vi bor i et fint hus og giftet oss for to år siden. Alt er bra, og jeg er evig takknemlig for at han ga meg en ny sjanse. ❤️

Anonymkode: e8c46...d9a

[Anonym bruker]

Min første ordentlige kjæreste ble jeg sammen med på ungdomsskolen. Det ble slutt i en hormonstorm etter ett par år , men har siden sammenlignet alle med ham. Etter 7 år fra hverandre, møttes vi igjen , og rike på nye erfaringer, tentes gnisten igjen , og ble til ett bål 😅 Nå har vi snart vært sammen i 7 år , og har en nydelig liten baby og en ny en på vei . 

Tenker at man må finne ut hva man kan leve med. Er de tingene du har irritert deg over noe du kan godta ? Kan du leve med det ? Vil uansett si at Pri 1 er gjensidig tillit. Gjennomgående tillit i alle aspekter av livet . Også finne de tingene som er gode og fokusere på dem. Er man uenige på de tingene som er mest viktige, er dette grobunn for mye konflikter .

En annen viktig ting er at man må godta hverandre for sånn man er , og ikke prøve å forandre den andre personen. 

 

 

Anonymkode: bcb55...3cc

[Anonym bruker]

På 5.12.2017 den 9.08, Anonym bruker skrev:

Jeg var sammen med en fyr i to år da vi var 19-21. Hadde det kjempefint, helt til jeg møtte en annen. Da ble det slutt, og vi så ikke hverandre på nesten 10 år. Vi møttes tilfeldig igjen, og begynte å treffes. Det var superhyggelig, vi hadde begge blitt voksne og fornuftige. Vips ble jeg gravid, og nå har vi fire nydelige barn sammen. Vi bor i et fint hus og giftet oss for to år siden. Alt er bra, og jeg er evig takknemlig for at han ga meg en ny sjanse. ❤️

Anonymkode: e8c46...d9a

Åh... herlig å lese😍😙😙 HI

Anonymkode: a0daa...2e4

[Anonym bruker]

På 5.12.2017 den 9.21, Anonym bruker skrev:

Min første ordentlige kjæreste ble jeg sammen med på ungdomsskolen. Det ble slutt i en hormonstorm etter ett par år , men har siden sammenlignet alle med ham. Etter 7 år fra hverandre, møttes vi igjen , og rike på nye erfaringer, tentes gnisten igjen , og ble til ett bål 😅 Nå har vi snart vært sammen i 7 år , og har en nydelig liten baby og en ny en på vei . 

Tenker at man må finne ut hva man kan leve med. Er de tingene du har irritert deg over noe du kan godta ? Kan du leve med det ? Vil uansett si at Pri 1 er gjensidig tillit. Gjennomgående tillit i alle aspekter av livet . Også finne de tingene som er gode og fokusere på dem. Er man uenige på de tingene som er mest viktige, er dette grobunn for mye konflikter .

En annen viktig ting er at man må godta hverandre for sånn man er , og ikke prøve å forandre den andre personen. 

 

 

Anonymkode: bcb55...3cc

Takk for svar😍😙😙 HI

Anonymkode: a0daa...2e4

[Anonym bruker]

Hvis du og eksen er/var godt voksen da det ble slutt så synes jeg ikke det kan sammenlignes med de som var ungdomskjærester.

Det er mye som spiller inn. Hvorfor ble det slutt? Har dere barn? Hvor gamle er barna? Hvor lenge er det siden dere gikk fra hverandre?

Hva mener du har endret seg fra dere var sammen og til nå som gjør at det nå skal gå bra?

Anonymkode: ce5c6...7a3

[Anonym bruker]

Ja vi er voksne- 30 årene. Jeg har et barn og x var og er en utrolig god bonuspappa. 

Grunnen til at vi kræsjet, var hans spilleavhengighet. Han kunne spille mellom 5-8tkmer hver dag og dette foregikk i over 1 år. Jeg ble gal og IKKE meg selv! 

Vi gikk fra hverandre i sommer.

HI

Anonymkode: a0daa...2e4

[Anonym bruker]

51 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja vi er voksne- 30 årene. Jeg har et barn og x var og er en utrolig god bonuspappa. 

Grunnen til at vi kræsjet, var hans spilleavhengighet. Han kunne spille mellom 5-8tkmer hver dag og dette foregikk i over 1 år. Jeg ble gal og IKKE meg selv! 

Vi gikk fra hverandre i sommer.

HI

Anonymkode: a0daa...2e4

Hva tilsier at han har gjort noe med sin spilleavhengighet, da? Har han gått i terapi siden i sommer? Har han endret hele livet sitt og så godt som sluttet å spille? Hvilke garantier har du for at han har endret seg?

En mann som innså sine problemer og avhengighet og var villig til å gjøre noe med dem og ikke minst årsaken til at han har fått dette problemet/avhengigheten, det er en mann jeg kanskje kunne vurdert å gi en sjanse. Men da måtte han ha fulgt behandling over tid og vist i praksis at han gjorde det han sa og at han faktisk endret livet sitt.

Siden du har barn bør du ikke bli sammen med ham igjen før han har gått i behandling og dere to har gått i parterapi, for det er jo ikke bare hans spilling som er problemet. Like mye mangel på respekt for deg, det å ikke stille opp hverken praktisk eller emosjonelt, selv om han må ha forstått hvor stort problem hans avhengighet ble for deg og barnet. En mann som spiller så mye er ikke en "utrolig god bonuspappa".

Anonymkode: ce5c6...7a3

[Anonym bruker]

Takk for svar👌 Den siste er jeg enig i at han ikke var en super bonus pappa den siste tiden han spilte og spilte og spilte. 

Og jeg er jo for såvidt enig i det andre også. Han kommer nok aldri til å få hjelp, det er han for stolt til. Hva han gjør med spillingen nå vet jeg ikke da vi ikke bor sammen lengre. Og jeg kommer ikke til å flytte sammen han igjen om vi skulle finne tilbake til hverandre. Syns det er litt vanskelig nå for han viser til interesse hos meg nå. Såååå...... Er det det at jeg føler han er den dominerende i "forholdet" og jeg får blandet følelser av alt fordi jeg ble så vanvittig såra på alle mulige plan. Hilsen HI

Anonymkode: a0daa...2e4