The love is gone

[Anonym bruker]

Jeg elsker sønnen min over ALT på denne jord men her og nå skulle jeg ønske at vi var barnløse så jeg lett kunne flyttet. Jeg har vært kronisk syk i 3 år, vært sammen med samboer i 7 år men disse 3 syke årene har vært forferdelig ensomme. Kun sønnen vår holder motet mitt oppe. Jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger samboer har spurt hvordan jeg har det, jeg spør han nesten hver eneste dag om hvordan det går/gikk på jobb eller hvordan han har det. Har jeg vært hos fastlegen el en spesialist og nevner det når han kommer hjem så får jeg ikke øyekontakt og bare et "mm" til svar og han forsvinner gjerne raskt inn på badet. Jeg har prøvd å nevne det under middagen, jeg får for det null øyekontakt, et "mm" og han ser ned. Nei jeg er ikke ukentlig hos lege el spesialist, det er ikke ofte. Nevner jeg at jeg har vondt el noe annet, så får jeg og bare et "mm" og ikke øyekontakt. Nei jeg nevner det ikke hver dag, jeg liker ikke å klage. 

Jeg spurte han i 2015 om hvorfor han ikke viser interesse for min helse og han sa rett ut at det interesserer han ikke, han bare venter på at jeg skal bli frisk. Jeg tenkte der og da at han sikkert har en dårlig dag, men jeg spurte igjen senere og fikk ca samme svar. Han klager over hvor mye min sykdom går ut over han. Vel det er ikke mye. Han er en innesluttet fyr som er lite sosial uansett og han får lov å være sosial uten meg, jeg har ALDRI nektet han å dra bort uansett hvor dårlig jeg har vært. Men han drar ingen plasser. Så jeg hindrer han ikke i noe som helst. Før jeg ble syk så måtte jeg dra han med på ting, ellers ble vi sittende hjemme.

Jeg presser meg til å lage middag 6-7 dager i uka, eller han lager vel middag 3 ganger i halvåret. Jeg presser meg til å ta klesvasken fordi han har ødelagt noen av mine klær med for høy temp. Jeg tømmer oopvaskmaskinen og sette inn hver dag så lenge jeg ikke er ekstremt dårlig. Jeg presser for meg får at han skal slippe å måtte gjøre alt, så jeg skal føle meg nyttig fordi jeg ikke har jobbet på 3 år, og for å få trim. Det er den eneste trimmen jeg klarer. Jeg må legge meg ned etterpå. Men bruker lang tid på middagen, for min egen del. Han vet at jeg gjør disse tingene men klager allikevel. For det er han det er synd i siden jeg er kronisk syk. 

Men ber jeg han gjøre noe så gjør han det, men jeg liker å gjøre ting selv, selv om det blir smertefullt. Det kommer så klart an på hva det er, f.eks han må skifte dekk på bilen min for det klarer ikke jeg. Han er ikke fullstendig drittsekk. Men han ser ikke MEG. Hadde jeg ikke hatt facebook og blitt kjent med andre der i grupper for mine sykdommer så hadde jeg nok klikket for lenge siden. Selv om samboer ikke vet hvordan det er å ha daglige smerter, å hallusinere (nevrologisk sykdom, ikke schizofreni), være så svimmel at man ikke klarer å tenke osv. Så har jeg nevnt flere ganger at dette er noe jeg sliter med daglig, og han ser meg forsvinne på soverommet. Han ser mitt dosett på badet fult av piller. Han ser mine hjelpemiddler fra hjelpemiddelsentralen. Men det er han det er synd i.

Er dette normalt? Noe jeg bare skal finne meg i? Er kronisk sykdom så vanskelig å skjønne for friske folk? Selv under samme tak?

Anonymkode: 3f434...2e1

[Anonym bruker]

Tror dere hadde tregt en time i parterapi, asap. Høres ut som at mannen bærer nag til deg for at du er syk. Denne holdningen må noen få han til å innse at han må kvitte seg med, men der ville jeg fått inn en tredjepart. 

Hadde ikke noe endret seg hadde jeg lett kvittet meg med 80 kg dødvekt. Livet er for kort til å bruke det på mennesker som holder oss nede. 

Anonymkode: 238ca...48b

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at det er tungt med en sånn samboer, men det er også veldig tungt å være sammen med noen som er syk. Du mister den personen du ble sammen med, og det er en veldig ensom situasjon for den friske også. Ikke bare fysisk men også mentalt. Og greia er jo ikke at han ikke er fri til å gjøre ting, men man vil jo gjerne gjøre og oppleve ting med sin partner.

Jeg synes partneren din er veldig real med deg også jeg, han sier rett ut at livet er på vent mens han venter på at du skal bli frisk.

Beklager HI hvis du synes jeg er brutal med deg, men du må føles som litt av en dødvekt for han også. Kanskje dere begge skulle satt hverandre fri?

Anonymkode: 9959e...3ce

[Anonym bruker]

Jeg er og kronisk syk. Og min hverdag var ca som din, men jeg hadde noen bedre perioder, hvor jeg da orket mer. Men da var det ofte jeg som dro ut alene med barna, for han ville ikke være med. Og jeg gikk fra han, og jeg ble mye lykkeligere, og jeg ble og bedre. Men vi prøvde familieterapi i 1 år først, og følte at det var det verdt. For da hadde vi prøvd. Men her nektet mannen, og ta noe innover seg, eller at han var skyld i noe, og da nytter det ikke. 

Har du familie i nærheten, som kan hjelpe deg med sønnen hvis dere går fra hverandre. Regner vel og med siden du er så syk, så må far ha barnet minst 50%. Og om du bare klarer å ha sønnen din 20-30% så er det greit. For du er syk. Går dere fra hverandre vil du få flere dager du ikke trenger å gjøre noe. Far vil mer få se hva du faktisk gjorde. Men jeg vil uansett anbefale familievernkontoret først.

Anonymkode: cfa39...5a0

[Anonym bruker]

Jeg forstår at dette er vanskelig for deg 😢

Men jeg lever med en kronisk syk mann. Det var veldig vanskelig i lang tid.

Økonomien ble dårlig, alt falt på meg, vi ble sosialt isolert i periode. Og etterhvert så jeg mer sykdommen hans enn han.

Ingenting av dette var hans skyld, og det ga meg en enormt dårlig samvittighet når jeg etterhvert ikke klarte å engasjere meg i alle vondtene. Jeg ble tappet for energi, og ble bestemt og egoistisk.

Det ble bedre etterhvert.. også fordi han tok tak og gjennomførte mer enn i starten. Men jeg har fått et endret bilde av meg selv - som en som ikke stiller opp når det trengs. Det hadde jeg aldri trodd om meg selv

Så det er ikke bare lett å være samboeren heller..

Anonymkode: 107dc...11a

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Jeg forstår at dette er vanskelig for deg 😢

Men jeg lever med en kronisk syk mann. Det var veldig vanskelig i lang tid.

Økonomien ble dårlig, alt falt på meg, vi ble sosialt isolert i periode. Og etterhvert så jeg mer sykdommen hans enn han.

Ingenting av dette var hans skyld, og det ga meg en enormt dårlig samvittighet når jeg etterhvert ikke klarte å engasjere meg i alle vondtene. Jeg ble tappet for energi, og ble bestemt og egoistisk.

Det ble bedre etterhvert.. også fordi han tok tak og gjennomførte mer enn i starten. Men jeg har fått et endret bilde av meg selv - som en som ikke stiller opp når det trengs. Det hadde jeg aldri trodd om meg selv

Så det er ikke bare lett å være samboeren heller..

Anonymkode: 107dc...11a

Ikke bestemt og egoistisk men nedstemt og egoistisk 😊

Anonymkode: 107dc...11a

[Anonym bruker]

Parterapi kunne nok vært både lurt og godt for dere begge. Mest sannsynlig ligger det mer bak «mm»’ene og fornektelsen av sykdommen din enn at han ikke bryr seg. 

Det er ikke lett å bli syk, men det er ikke lett å være sammen med noen som er syke heller. Om han til vanlig ikke er en person som klarer å åpne seg så lett, kan du ikke forvente at han gjør det av seg selv nå heller. Krev terapi, både for din, hans og deres del.

Anonymkode: 5afd8...73d

[soleia]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg skjønner at det er tungt med en sånn samboer, men det er også veldig tungt å være sammen med noen som er syk. Du mister den personen du ble sammen med, og det er en veldig ensom situasjon for den friske også. Ikke bare fysisk men også mentalt. Og greia er jo ikke at han ikke er fri til å gjøre ting, men man vil jo gjerne gjøre og oppleve ting med sin partner.

Jeg synes partneren din er veldig real med deg også jeg, han sier rett ut at livet er på vent mens han venter på at du skal bli frisk.

Beklager HI hvis du synes jeg er brutal med deg, men du må føles som litt av en dødvekt for han også. Kanskje dere begge skulle satt hverandre fri?

Anonymkode: 9959e...3ce

Ikkje nødvendigvis einig i konklusjonen her, men at det kan vere krevande å vere partnar/pårørande til kronisk sjuke er sikkert.  Veit ikkje heilt kva du forventar av mannen  mtp støtte i sjukdomen din.  Mi erfaring med menn er at dei ofte ikkje ser noko meining i å snakke om ting som ein likevel ikkje kan gjere noko med.  Det med å fortelje, berre for å fortelje, gjev ikkje så mykje meining.  Eg vil tru han helst ynskjer å forhalde seg til det friske i deg, og dei gode sidene dine som gjorde at han fall for deg, i staden for å dvele ved sjukdomen.

Har du spurt han eller lytta til han om korleis det er å vere han i dette forholdet? Kan hende de vil ha nytte av å få perterapi for å finne ut korleis de best kan ta vare på kvarandre og forholdet.

[Anonym bruker]

Det virker som om du kun ser deg selv og sykdommen din. Ser du noenganger ham også? 

Jeg har levd med en kronisk syk samboer. Angrer ikke på at jeg gikk 

Anonymkode: d9dd7...f70

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg skjønner at det er tungt med en sånn samboer, men det er også veldig tungt å være sammen med noen som er syk. Du mister den personen du ble sammen med, og det er en veldig ensom situasjon for den friske også. Ikke bare fysisk men også mentalt. Og greia er jo ikke at han ikke er fri til å gjøre ting, men man vil jo gjerne gjøre og oppleve ting med sin partner.

Jeg synes partneren din er veldig real med deg også jeg, han sier rett ut at livet er på vent mens han venter på at du skal bli frisk.

Beklager HI hvis du synes jeg er brutal med deg, men du må føles som litt av en dødvekt for han også. Kanskje dere begge skulle satt hverandre fri?

Anonymkode: 9959e...3ce

Vel som jeg nevnte så er han ikke sosial av seg og når jeg var frisk så måtte jeg dra han med på ting, som regel måtte jeg mase. Innimellom om jeg har en bedre dag så er det jeg som finner på ting (om så lekeplass med guttungen) mens samboer gidder ikke være med. Og sånn var det før jeg ble syk og. Men jeg var forelska og i full jobb så ser var liksom greit å ikke finne på så mye.

Jeg vet at det er ille å være sammen med en kronisk syk, men det er neimen ikke lett å være kronisk syk heller. Han er i jobb, møter folk, tjener penger, er frisk, osv. Mens mitt liv har vært på pause i 3 år. Klart hans har og vært noe på pause men han er tross alt frisk. Han kan gå i fra meg og klare seg fint, han er fri til å forlate meg om han vil. Går jeg fra han så vil jeg slite ønonomisk siden jeg lever på lommerusk fra NAV. 

Dødvekt? Mener du at alle kronisk syke fortjener ikke å ha en partner? Bør alle kronisk syke bo alene? Helt greit at du er ærlig men at jeg er dødvekt pga sykdom er frekt, når valgte jeg å bli kronisk syk? Aldri!

Anonymkode: 3f434...2e1

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det virker som om du kun ser deg selv og sykdommen din. Ser du noenganger ham også? 

Jeg har levd med en kronisk syk samboer. Angrer ikke på at jeg gikk 

Anonymkode: d9dd7...f70

Jeg prøver å se han men er ikke lett, han er mye og grinete og vil ikke snakke om det. Når jeg prøver å ta opp hvordan det går mellom oss så tenker han kun på seg selv. Jeg spør han hver dag hvordan det går og han spør meg aldri. Hvem bryr seg mest trur du? 

BTW alle kronisk syke er ikke like Eksen din har det nok bedre uten deg

Anonymkode: 3f434...2e1

[Anonym bruker]

5 timer siden, soleia skrev:

Ikkje nødvendigvis einig i konklusjonen her, men at det kan vere krevande å vere partnar/pårørande til kronisk sjuke er sikkert.  Veit ikkje heilt kva du forventar av mannen  mtp støtte i sjukdomen din.  Mi erfaring med menn er at dei ofte ikkje ser noko meining i å snakke om ting som ein likevel ikkje kan gjere noko med.  Det med å fortelje, berre for å fortelje, gjev ikkje så mykje meining.  Eg vil tru han helst ynskjer å forhalde seg til det friske i deg, og dei gode sidene dine som gjorde at han fall for deg, i staden for å dvele ved sjukdomen.

Har du spurt han eller lytta til han om korleis det er å vere han i dette forholdet? Kan hende de vil ha nytte av å få perterapi for å finne ut korleis de best kan ta vare på kvarandre og forholdet.

Takk, det var en slags forklaring jeg gjerne ville ha, du sier at menn har en tendens til å ikke ville snakke om ting de ikke kam gjøre noe med. Det visste jeg ikke. Jeg har ikke hatt mange lange forhold så menn er ennå en gåte for meg 😂 Jeg spør han hver dag om hvordan det går og innimellom hvordan det går med tanke på helsa mi, han sier at det er tøft og sånt. Men når jeg sier at det er tøft for meg og så får jeg en "mm", ikke øyekontakt og samtalen er over for han. 

Jeg forventer ikke kjempe mye men f.eks å få øyekontakt og istedenfor "mm" så kan han f.eks si "ja det skjønner jeg" (trenger ikke si mer men alt er bedre enn "mm"), at han innimellom spør hvordan jeg har det, at jeg får en klem når jeg er lei meg (ikke ofte for jeg tåler mye), ol. Jeg forventer ikke blomstrer, gaver, at han vil snakke masse om helsa si, men kanskje han kan iallefall spørre om det gikk bra hos legen en gang i blant. Vise LITT interesse for helsa mi. 

Anonymkode: 3f434...2e1

[Anonym bruker]

Har lest alle svar men orker ikke svare alle, tusen takk for alle innspill! 

Anonymkode: 3f434...2e1

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vel som jeg nevnte så er han ikke sosial av seg og når jeg var frisk så måtte jeg dra han med på ting, som regel måtte jeg mase. Innimellom om jeg har en bedre dag så er det jeg som finner på ting (om så lekeplass med guttungen) mens samboer gidder ikke være med. Og sånn var det før jeg ble syk og. Men jeg var forelska og i full jobb så ser var liksom greit å ikke finne på så mye.

Jeg vet at det er ille å være sammen med en kronisk syk, men det er neimen ikke lett å være kronisk syk heller. Han er i jobb, møter folk, tjener penger, er frisk, osv. Mens mitt liv har vært på pause i 3 år. Klart hans har og vært noe på pause men han er tross alt frisk. Han kan gå i fra meg og klare seg fint, han er fri til å forlate meg om han vil. Går jeg fra han så vil jeg slite ønonomisk siden jeg lever på lommerusk fra NAV. 

Dødvekt? Mener du at alle kronisk syke fortjener ikke å ha en partner? Bør alle kronisk syke bo alene? Helt greit at du er ærlig men at jeg er dødvekt pga sykdom er frekt, når valgte jeg å bli kronisk syk? Aldri!

Anonymkode: 3f434...2e1

At du liksom har valgt det er nok ikke poenget til den anonyme som svarer deg - men sluttsummen er den samme: du er ikke den han ble sammen med. Så kan det jo sies at du selv har vært blind for hvem han var, så da er dere nokså likt stilt. Ingen grunn til å være sammen i det hele tatt.

Anonymkode: 4cf43...736

[Anonym bruker]

Det virker som om dere har gått dere fast, Hi, og jeg tror at skal dere ha noen sjanse så må dere ha hjelp av fagpersoner.

Snakk med ham i kveld og fortell ham at du i morgen ringer familievernkontoret slik at dere kan få hjelp i forholdet. At slik det er nå virker det som om dere har sklidd fra hverandre og ikke lenger greier å kommunisere godt og nesten ikke bryr dere om hverandre lenger. Si at dette ikke er godt for noen av dere, heller ikke sønnen deres, og at dere trenger hjelp.

Du spør om det er normalt? Jeg mener klart nei. Du er den han har valgt å leve med, den han valgte som mor til sitt barn. Da er det også normalt å i det minste utvise normal høflighet og omtanke, det gjør han ikke når han ikke noen gang spør deg hvordan du har det, selv om du viser daglig at du bryr deg. Det å bare respondere med mhm om du har vært hos en spesialist er uhøflig og det er en form for avvisning.

Det er en mulighet for at han ikke takler din sykdom, at han er redd for fremtiden og for å miste deg. Og da blir hans løsning å distansere seg fra både sykdommen din og deg. Men det blir jo også en selvoppfyllende profeti i så fall - ved å ikke være der for deg så mister han deg også. Nå er det selvfølgelig også en mulighet for at han er lei og egentlig ikke vil mer, men da er jo forholdet slutt uansett.

Om det er det ene eller det andre så tror jeg parterapi vil gjøre dere godt. Det er en sjanse for å finne en måte for å ha det godt sammen selv om forutsetningene i forholdet er endret siden dere ble sammen, dere kan lære å kommunisere ordentlig med hverandre. Og hvis det ikke går an å reparere, da vil dere uansett ha nytte av å lære å kommunisere bedre siden dere uansett må samarbeide om barnet dere har.

En ting er sikkert, å leve i et dårlig forhold gjør at man ikke blir friskere, uansett hva man feiler. Da har du to valg. Forsøke å gjøre det dere har godt igjen. Eller gå hver til dere og få det bedre uten han som pr. i dag trykker deg ned.

Snakk med ham i kveld og ring familievernkontoret i morgen.

Anonymkode: b70fe...5b9

[Anonym bruker]

16 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg skjønner at det er tungt med en sånn samboer, men det er også veldig tungt å være sammen med noen som er syk. Du mister den personen du ble sammen med, og det er en veldig ensom situasjon for den friske også. Ikke bare fysisk men også mentalt. Og greia er jo ikke at han ikke er fri til å gjøre ting, men man vil jo gjerne gjøre og oppleve ting med sin partner.

Jeg synes partneren din er veldig real med deg også jeg, han sier rett ut at livet er på vent mens han venter på at du skal bli frisk.

Beklager HI hvis du synes jeg er brutal med deg, men du må føles som litt av en dødvekt for han også. Kanskje dere begge skulle satt hverandre fri?

Anonymkode: 9959e...3ce

Det minste man kan forvente er at den som ikke feiler noe viser et snev av sympati. Ellers er jo ikke forholdet verd en skit.

Anonymkode: 704ba...391