Kommunikasjon på sitt verste

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at det finnes problemer i alle forhold og at ingen problemer, når det føles som et problem for den andre, bør blåses bort. 

Jeg er i et forhold hvor vi har det greit, men jeg har merket meg en tendens som sliter på meg. De gangene som jeg har prøvd å ta opp noe med han, så har jeg lagt det fram på en særdeles forsiktig måte for å ikke såre, og for at han skal forstå hva jeg sier. Jeg ønsker ikke at han skal føle det som et angrep, men like fullt ønsker jeg at han skal forstå at jeg synes akkurat "dette" er vanskelig for meg.

Jeg har fått følgende reaksjoner:

- skal du lage et problem ut av dette nå da?

-jeg prøver så godt jeg kan, du er aldri fornøyd osv - "reiser seg i sinne og går og legger seg

-jeg hadde en kjempekveld i går og så sitter du sier at du har hatt det forferdelig?? Nå er jeg skikkelig skuffet, skikkelig skuffet. - "reiser seg og drar herfra (når jeg tok opp én spesiell ting som han hadde sagt ila kvelden og som såret meg)

-"fordi jeg ikke ga noe særlig respons på at han satte seg bort til meg etter en krangel dagen før, uten å si noe, bare "latet" som om ingenting hadde skjedd" - han reiste seg brått og bestemte seg for å dra herfra, sa at jeg fikk tenke over oppførselen min og de konsekvensene det fikk for meg nå.

Det har vært noen flere, og selvfølgelig mange gode stunder også, men jeg sitter igjen og grubler over denne reaksjonen hans hver gang jeg tar opp noe litt sensitivt. Jeg legger ting fram på en veldig åpen måte, og det handler ofte om ting som plager meg litt over tid og som jeg ønsker at vi snakker om, får litt klarhet i slik at jeg slipper å gå rundt og tenke på det. (Episodene har skjedd over flere år, det er ikke hver uke sånn, men likevel. Merker at jeg sliter med å sette en grense for hva som er greit, hva jeg bør tåle. 

Jeg er en veldig empatisk person og forsøker som oftest å se ting fra begges ståsted, men jeg merker jo at slike reaksjoner gjør at jeg får en sperre på å snakke om ting.

Anonymkode: 1730d...db8

[Superdolly]

Jeg hadde ikke klart å være i et forhold med en fyr jeg ikke kunne snakke med, en som ikke kunne snakke med meg og som reagerte så barnslig når jeg prøvde å ta opp ting.

Jeg hadde ikke orket tanken på å gå på nåler resten av livet, å gå rundt og være redd for hvordan Hans Høyhet kanskje ville reagere hvis jeg hadde behov for å snakke om noe. 

Jeg trenger ikke å ha rett alltid, men jeg trenger å ha en mulighet for å kunne snakke om det som plager meg. Det vil du ikke få med denne fyren her, så da må du bare velge: Ta ham som han er, eller finn en annen. Litt lettvint og flåsete sagt, kanskje, men det er tydelig at dette plager deg. Det er like tydelig at han ikke kommer til å forandre seg. Så enten forandrer du deg, og godtar at du aldri vil kunne ta opp ting som plager deg eller sårer deg, eller så må du dumpe ham.

[Anonym bruker]

Å leve med en mann som reagerer slik hadde fått meg til å bli usikker og trolig også til å bli mer unnvikende til å ta opp ting, eller dvs. jeg hadde nok kviet meg mer og kanskje ventet litt for lenge med å ta opp ting fordi jeg var redd slike reaksjoner.

Hadde jeg vært deg ville jeg fått ham med i parterapi på familievernkontoret. For å bli bedre på kommunikasjon.

Jeg er som deg, HI, veldig empatisk og forsøker ofte å se ting fra begges ståsted. Det jeg har oppdaget er at jeg dessverre da også kan bli litt for lite tydelig i min kommunikasjon. Fordi jeg har vært så redd for å såre andre har jeg ofte lagt frem ting som har vært viktige for meg på en måte som ikke har greid å formidle hvor viktig det er. Det er gjerne blitt koblet dit at jeg lager problemer, fordi jeg med min holdning har bagatellisert dem når jeg har lagt dem frem. I mine øyne var jeg jo veldig tydelig, men jeg innså at jeg sendte motstridende signaler, forsøkte å formidle noe klart og tydelig som var viktig for meg, ting jeg ikke ville finne meg i lenger - samtidig som jeg "bagatelliserte" det fordi jeg var redd for å såre. Og da ble jeg ikke tatt på alvor. Jeg har også funnet ut at det er bedre å ta ting med det samme og ikke la dem samle seg opp (for da er det også lett for at den andre kritiserer deg å samle på problemer, at du ikke ser noe annet enn negativt osv., selv om du ikke gjør det).

Så jeg tenker dere begge kan ha god nytte av parterapi for å kommunisere bedre.

Det første svaret du forteller han gjerne kommer med, det føler jeg er en uakseptabel hersketeknikk. Det er en kommentar som viser at han ikke lytter til deg og ikke tar deg på alvor.

En mann som er villig til å være med i parterapi for at begge skal lære seg å kommunisere bedre og som også er villig til å gjøre en ordentlig innsats, han hadde jeg fortsatt med. Men jeg hadde ikke orket å leve med en mann som jeg ikke kan ta opp ting med hvis han ikke så problemet og ikke var villig til å jobbe for å endre kommunikasjonen til noe bedre.

Anonymkode: 19012...b41

[Anonym bruker]

Hi

Det er veldig vanskelig for meg å sette disse grensene, jeg føler at jeg overreagerer og at jeg bør akseptere mer fordi det er menneskelig å ha slike reaksjoner fordi jeg kan få slike reaksjoner med andre også - dvs jeg føler det er meg det er feil med fordi jeg synes det blir for mye.

Men samtidig så føler jeg at det blir feil og jeg har ikke lyst til at det skal være sånn oss i mellom. Jeg ønsker å kunne si fra om noe er galt, selv om det er en bitteliten ting og ønsker at jeg skal bli hørt (selv om jeg overreagerer) og at vi kan prate ut om det. Hvis han skal bli såret, for så å bli sint på meg, fordi jeg skraper borti noe som føles litt ømt for han, så blir det også feil. Jeg kan ha det sånn en liten stund, men å leve med det resten av livet...pffff, det vet jeg ikke om jeg orker. Heller alene da.

Anonymkode: 1730d...db8

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hi

Det er veldig vanskelig for meg å sette disse grensene, jeg føler at jeg overreagerer og at jeg bør akseptere mer fordi det er menneskelig å ha slike reaksjoner fordi jeg kan få slike reaksjoner med andre også - dvs jeg føler det er meg det er feil med fordi jeg synes det blir for mye.

Men samtidig så føler jeg at det blir feil og jeg har ikke lyst til at det skal være sånn oss i mellom. Jeg ønsker å kunne si fra om noe er galt, selv om det er en bitteliten ting og ønsker at jeg skal bli hørt (selv om jeg overreagerer) og at vi kan prate ut om det. Hvis han skal bli såret, for så å bli sint på meg, fordi jeg skraper borti noe som føles litt ømt for han, så blir det også feil. Jeg kan ha det sånn en liten stund, men å leve med det resten av livet...pffff, det vet jeg ikke om jeg orker. Heller alene da.

Anonymkode: 1730d...db8

Si det til ham - at du ikke vil ha det slik lenger, og at hvis ikke dere greier å bedre kommunikasjonen betraktelig mellom dere vha. parterapi så vet du ikke om du orker å fortsette forholdet. Så er det opp til ham å velge om han vil bli med i parterapi eller ikke. Vil han ikke så har han fortalt deg at han ikke vil endre seg og at han ikke bryr seg om at du ikke har det godt i forholdet. Det er jo også greit, for da gjør han det enkelt for deg.

På det siste du skriver her så får jeg inntrykk av at du har levd så lenge med dette at du er blitt nedpsyket av ham til å tro det er deg det er noe feil med. Og slike forhold er egentlig bare å komme seg ut av om han ikke er villig til å gjøre en ordentlig innsats for å endre kommunikasjonen i forholdet. Slik det er nå så viser han lite respekt for deg, det psyker deg også ned.

Du sier at dere har det greit sammen, men det du beskriver ville vært veldig ugreit for meg, så ugreit at det er én sjanse til å reparere forholdet eller å avslutte det om den sjansen ikke benyttes.

Anonymkode: 19012...b41

[Anonym bruker]

21 timer siden, Superdolly skrev:

Jeg hadde ikke klart å være i et forhold med en fyr jeg ikke kunne snakke med, en som ikke kunne snakke med meg og som reagerte så barnslig når jeg prøvde å ta opp ting.

Jeg hadde ikke orket tanken på å gå på nåler resten av livet, å gå rundt og være redd for hvordan Hans Høyhet kanskje ville reagere hvis jeg hadde behov for å snakke om noe. 

Jeg trenger ikke å ha rett alltid, men jeg trenger å ha en mulighet for å kunne snakke om det som plager meg. Det vil du ikke få med denne fyren her, så da må du bare velge: Ta ham som han er, eller finn en annen. Litt lettvint og flåsete sagt, kanskje, men det er tydelig at dette plager deg. Det er like tydelig at han ikke kommer til å forandre seg. Så enten forandrer du deg, og godtar at du aldri vil kunne ta opp ting som plager deg eller sårer deg, eller så må du dumpe ham.

Dette. 

Selv hadde jeg aldri orket å leve med en så sart og selvrettferdig fyr.

Anonymkode: 237b2...bc8