Slitsomt å legge 4-åringen, med angst

[Anonym bruker]

Sønnen vår ble 4 i oktober og har nå i noen uker vært et MARERITT å legge, vi er så lei og ingen av oss vil legge han men vi må jo

Dette er ikke trass, trass har han hatt hvor han lå på gulvet og vræla fordi han f.eks ikke fikk is til middag. Da var det enkelt å bare ignorere han. Men nå er det testing som bare det, han slår, hiver ting og er helt koko. Vi har prøvd å legge han senere men det hjelper ikke, har også prøvd å legge han litt tidligere uten hell. 

Men, han har antakelig selektiv mutisme, han har iallefall en slags sosial angst. De vil ikke utrede han ordentlig ennå. Det hadde jeg og på hans alder men det ble ikke tatt tak i i mitt tilfelle siden det var på 80-tallet. PPT er inne i barnehagen og veileder de siden han ikke snakker til de voksne, han svarer de ikke. Men hjemme er han trygg og skravler som en foss. Han er veldig sliten når han kommer hjem fra barnehagen og det skjønner jeg godt for han har nok et stort tankeskjør pga angsten. Men han vil ikke sove sier han, han vil være oppe med oss og se på "voksentv" som han kaller alt annet på tv enn barnetv.

Så jeg skal ringe barnehagen på mandag og høre hvordan det går der. Jeg er redd for at det er noe som plager sønnen vår men han er bare 4 år så å sette ord på ting er ikke lett. El så er det bare en ekstremt slitsom fase.

Noen tanker? Tips? Erfaringer med barn med angst?

Anonymkode: 4aa91...9ae

[Anonym bruker]

Her er mine tanker. Du sier at dere ignorerte han da han var i trass. Jeg tenker at problemet kanskje stammer derfra. Barn skal ikke ignoreres. Følelsene deres skal tas på alvor, alltid. Din jobb er å hjelpe han med å regulere følelsene sine. Du skal være emosjonelt sterkere, klokere og god. Når han blir ignorert får han følelsen av at dere ikke tåler følelsene hans og at det ikke er plass og rom til hans følelser. Da er det ikke rart hvis det oppstår en slags trykkoker inn den lille gutten. Han vil bare bli sett og elsket. Derfor vil han også være oppe med dere om kvelden. Det at han ikke prater med de voksne i barnehagen kan ha sin årsak i at han har opplevd at voksne ikke tar det han føler på alvor. Hvorfor skal han snakke med dem da?

Elsk ungen din. Ligg tett inntil han når han skal sove, stryk han på ryggen, si at han betyr alt for deg. Tune deg inn på hans frekvens. Speil følelsene hans og sett ord på dem. En fireåring får ikke angst ut av det blå. Det er noe/noen som har skapt det. 

Anonymkode: 98c1d...391

[Anonym bruker]

16 timer siden, Anonym bruker skrev:

Her er mine tanker. Du sier at dere ignorerte han da han var i trass. Jeg tenker at problemet kanskje stammer derfra. Barn skal ikke ignoreres. Følelsene deres skal tas på alvor, alltid. Din jobb er å hjelpe han med å regulere følelsene sine. Du skal være emosjonelt sterkere, klokere og god. Når han blir ignorert får han følelsen av at dere ikke tåler følelsene hans og at det ikke er plass og rom til hans følelser. Da er det ikke rart hvis det oppstår en slags trykkoker inn den lille gutten. Han vil bare bli sett og elsket. Derfor vil han også være oppe med dere om kvelden. Det at han ikke prater med de voksne i barnehagen kan ha sin årsak i at han har opplevd at voksne ikke tar det han føler på alvor. Hvorfor skal han snakke med dem da?

Elsk ungen din. Ligg tett inntil han når han skal sove, stryk han på ryggen, si at han betyr alt for deg. Tune deg inn på hans frekvens. Speil følelsene hans og sett ord på dem. En fireåring får ikke angst ut av det blå. Det er noe/noen som har skapt det. 

Anonymkode: 98c1d...391

Du har virkelig misforstått og har null peiling på små barn med angst. Han har aldri snakket med de voksne i barnehagen og han begynte der som 1 år, trassen var i fjor som 3 åring. Vi har aldri IGNORERT han men når han har villet ha is til middag så har vi sagt nei og han har lagt seg ned å vræle på gulvet, og da har vi latt han ligge der og han ga opp veldig raskt altså 1-2 min. Når vi ga han oppmerkshomhet så kunne ham vræle i en time, syns du det er bedre? Det er ganske normalt å ignorere vrælingen, det gjør/gjorde alle mine venninner med sine små i "trassalderen" og googler du tips for trassen så vil du få opp at det er lurt å ignorere akkurat når de vræler fordi da gir de fort opp. Og det gir ingen varige mén hos barn, han er en blid gutt (også i barnehagen) men bare ekstremt sjenert så det er angstpreget. Det hadde både jeg og min mor i samme alder som han, ergo det ligger dessverre i genene våre. 

Det er når han skal legge seg at det blir et mareritt og det har han ikke gjort i flere, bare noen få uker.

Anonymkode: 4aa91...9ae

[Anonym bruker]

Og ja små barn kan ha angst uten at an vet hva som er grunnen. Kanskje du skal lese om det, du kan jo f.eks google selektiv mutisme. 

Anonymkode: 4aa91...9ae

[Anonym bruker]

56 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Og ja små barn kan ha angst uten at an vet hva som er grunnen. Kanskje du skal lese om det, du kan jo f.eks google selektiv mutisme. 

Anonymkode: 4aa91...9ae

 

Lett å skylde på diagnose hvis du har bestemt deg for at det er problemet.

Anonymkode: fa5d1...d5d

[Anonym bruker]

17 timer siden, Anonym bruker skrev:

Her er mine tanker. Du sier at dere ignorerte han da han var i trass. Jeg tenker at problemet kanskje stammer derfra. Barn skal ikke ignoreres. Følelsene deres skal tas på alvor, alltid. Din jobb er å hjelpe han med å regulere følelsene sine. Du skal være emosjonelt sterkere, klokere og god. Når han blir ignorert får han følelsen av at dere ikke tåler følelsene hans og at det ikke er plass og rom til hans følelser. Da er det ikke rart hvis det oppstår en slags trykkoker inn den lille gutten. Han vil bare bli sett og elsket. Derfor vil han også være oppe med dere om kvelden. Det at han ikke prater med de voksne i barnehagen kan ha sin årsak i at han har opplevd at voksne ikke tar det han føler på alvor. Hvorfor skal han snakke med dem da?

Elsk ungen din. Ligg tett inntil han når han skal sove, stryk han på ryggen, si at han betyr alt for deg. Tune deg inn på hans frekvens. Speil følelsene hans og sett ord på dem. En fireåring får ikke angst ut av det blå. Det er noe/noen som har skapt det. 

Anonymkode: 98c1d...391

Svært enig i at du ikke kan mye om angst og barn. 

Anonymkode: b96a4...a8f

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

 

Lett å skylde på diagnose hvis du har bestemt deg for at det er problemet.

Anonymkode: fa5d1...d5d

Jeg sier ikke at leggingen trenger å ha noe med angsten å gjøre men ville ha tips fra andre med samme erfaring, altså gjerne fra andre med små barn med angst. 

I kveld tok det bare 30 min å legge, herlig på en lørdagskveld. Jeg og guttungen har vært alene (samboer var på jobb) og pratet sammen om dette, så klart ikke så lett siden han nylig ble bare 4 år en leggingen gikk jo bra

 

HI

Anonymkode: 4aa91...9ae

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Svært enig i at du ikke kan mye om angst og barn. 

Anonymkode: b96a4...a8f

Nettopp. Vår sønn får masse kjærlighet, vi sier til hverandre flere ganger for dag at vi er gla i hverandre, vi klemmer og susser, jeg kaller han for snusken og han kaller meg for mammasnusken eller sier "nei du er snusken". Han sitter ofte på fanget vårt når vi ser barnetv, jeg ser barnetv hver dag sammen med han om jeg er hjemme. Vi leker sammen inne og ute. Barnehagen roser oss masse fordi han er en flott gutt som har to kompiser som han skravler masse med. Han prater og med andre barn så lenge de er fra samme avdeling, han trygg på mange voksne i barnehagen, han nikker eller rister på hodet når han svarer. Men dessverre snakker han ikke til de voksne, så det er supert at PPT er i barnehagen og veileder de voksne Pedagogene er kjempe flinke og har flere videreutdannelser, jeg vet at ikke alle barnehager hadde brydd seg om å hjelpe han da jeg har vært vikar i flere barnehager via vikarbyrå, og sett mange tragiske barnehager hvor det viktigste er at de voksne får drikke kaffe og skravle. 

Dessverre bor alle besteforeldre langt unna så vi møter de ikke så ofte, så han prater bare til de om vi er sammen i flere dager. Men fra første øyeblikk er han trygg på de, sette seg på fanget, leker på gulvet med min pappa osv. Så han er trygg på de selv om det tar tid å "få ut praten". Jeg var HELT lik som barn, jeg pratet med farmor for hun var min dagmamma fra jeg var 4 mnd (kvinner hadde bare 4 mnd med mammaperm den gangen) til jeg begynte i barnehagen som 5 år. Farfar var dø, mens mormor og morfar som bodde i andre enden av landet pratet jeg aldri til, de døde når jeg var 3 og 4 år. Men jeg satt på fanget og var trygg på de. Min mamma forteller det samme om henne som barn. Jeg håper at vårt neste barn ikke arver dette. Jeg hadde sosial angst frem til jeg ble voksen. Det unner jeg ingen.

Ja sporer av, men noen som har noen tips ang legingen? Han vil rett og slett ikke sove.

HI

Anonymkode: 4aa91...9ae