Søster med enormt ego problem - aspberger

[Anonym bruker]

Min søster er nå 28 år gammel, og har som nevnt i tittelen aspberger syndrom. Hun fungerer fint når hun tar medisinene sine, men plutselig for noen år siden fikk hun en fix ide om at det var farlig for henne, å sluttet. Etter dette har ting eskalert, og spunnet helt ut av kontroll. Det begynte med at hun trakk seg mer og mer unna familien, begynte å henge med folk som var yngre enn seg, mest gutter. På dette punktet var vel hun å en måte i pubertetsstadiet, hun ligger vel 10 år etter på det planet pga syndromet hun har. Jeg forstår henne, hun vil ut og flørte å ha det gøy. Men på en annen side eier hun ikke sosiale antenner.

Hun har anklaget 1 lærer for seksuelle tilnærmelser, samt 2 unge gutter for å ha antastet henne mot sin vilje. Hun var også forelska i en annen kar å ble med han hjem flere ganger, gikk inn i dusjen med han mm. og hadde til slutt sex  med han. Når han da mistet interessen for henne holdt hun på i 2 år (egentlig nærmere 3) med å regelrett hate han. Hun pratet ikke om annet hver bidige gang vi så henne, nektet å være i samme rom som bilder han har tatt (han er fotograf) og var helt besatt. ALT dreide seg om han, som jo sikkert glemte alt om henne når hun gikk ut døra. Hun skrev et hatbrev på 20 000 ord og truet med å poste det på facebook, som vi fikk snakket henne fra. 

Hun brukte å komme på middag en gang i uka som familien har felles. Hun måtte da hentes og kjøres hjem, fordi hun ikke har bil og ikke liker buss eller taxi i følge henne selv. Å være med min søster er en meget ensidig affære, hun løfter ikke en finger for deg, men venter at du skal stå på pinne for henne, og samtidig skal alle ha sin fulle oppmerksomhet mot henne og alt hun har å fortelle. Snakker vi om noe annet, blir hun sur. Jeg sa til henne at kanskje hun skulle laget middag til oss for en gangs skyld, hun har egen leilighet og alt. På dagen når hun skulle ha middag, sendte hun en melding å sa hun var for opptatt til å lage mat, så vi fikk ordne det selv. Hun tok seg nær av at jeg sa hun burde også gjøre en innsats, alle andre lager mat for henne hele tiden, men hun gir ikke noe igjen. Så da sluttet hun å komme på besøk, middager, konfirmasjoner, bursdager osv. Hun begynte på skolen som er vel og bra, men holdt det skjult for oss i et år, selv om vi visste det. Nå skylder hun på at hun er så opptatt når vi vil ha henne med på ting.

Bestemoren vår døde for ett år siden, hun kom ikke i begravelsen. I ettertid sier hun fordi hun var så slem med henne når hun bodde der, noe som alle vet er tull. Jeg sendte henne en melding hvor jeg sa at hun måtte ta seg sammen å begynne å tenke på familien sin og hva hun går og sier. Da ble hun rasende på meg, blokkerte meg på facebook å sa hun kom til å drepe seg selv om jeg skrev til henne. I ettertid viser det seg at hun går rundt og sier at familien ikke bryr seg om henne, og at hun regelrett ble sparka ut hjemmefra da hun var 18 år for da ville ingen bry seg om henne lengre. At vi gjør ting uten henne osv osv. Alt er selvfølgelig bare løgn, og for å få oppmerksomhet fra andre. Så gudene vite hva hun har sagt til folk om vår familie, men det er rett og slett hårreisende å tenke på alle løgnene hun farer med.

Hun er et offer, og har alltid spilt den rollen til sitt fulle. I sommer mente hun at hun måtte få komme på besøk å snakke om seg og sine følelser, for når hun satt hjemme og ikke hadde skolen å gå til så fikk hun selvmordstanker. Så vi torte ikke annet enn å la henne kommer. Senere viste det seg at hun har fått tilbud om jobber, og min mor ordnet jobb til henne. Men hun takket nei fordi om sommeren ville hun slappe av. 

I går tok lillesøstern vår bussen hjem, og der satt tilfeldigvis min søster som det er snakk om med en guttevenn. Hun så ikke lillesøstern vår, og satte med stor iver og fortalte for en grusom oppvekst hun hadde hatt, og hvordan ingen i familien hennes bryr seg om henne, osv osv. Lillesøstern min hadde reist seg opp på slutten og sagt til henne at hun ødelegger hele familien. Etter det var min søster snar å ringe meg for å brannslukke, og startet samtalen med å si at hun aldri hadde sagt noe stygt om noen i familien, og at alt hun sier er sant osv osv. Hun påsto lillesøstern vår hadde overhørt henne si at hun hadde prøvd å ta livet av seg for 2 uker siden ( hun sa 3 dager til min mor og 1,5 uker til min far) og at hun var så deprimert nå at hun bare ville dø og måtte ha en akutt time hos lege for ikke å drepe seg selv. Hun vil heller ikke ha noe mer med familien å gjøre sier hun, jeg får roet henne ned og ringer så min andre søster som forteller akkurat hva hun sa på bussen.

Hun er en lystløgner. Hun tåler ikke at andre får noe oppmerksomhet, og hun sir alt hun kan for å sno seg unna og lyve seg ut av situasjoner hun har satt seg selv i. Det ironiske i det hele er at vi i familien har vært der for henne hele tiden, men pga alt hun gjør nå er det like før ingen av oss vil ha noe med henne å gjøre. Vi har gjort alt vi kan for å inkludere henne, men hun har lagt oss for hat fordi vi ikke alltid behandler henne som verdens navle. Hun sa rett ut til stemoren min som sa rett ut til henne at hun ikke klarte å tro på alt hun sa om bestemoren vår som er død " nei og fordi dere ikke tror på meg, får jeg lyst å ta livet av meg". Hun bruker selvmord som et kontrollmiddel mot oss for å få medlidenhet og for å være offeret oppi dette. 

Hun er ikke umyndiggjort, men på bakgrunna v det jeg skriver nå, er det noen mulighet for å få henne tvangsinnlagt og medisinert rett og slett? Hun er ustabil og har tydd til fysiske utbrudd før som skremte vettet av søsteren min (heiv tallerkener rundt i leiligheta til faren min). Jeg vet ærlig talt ikke hva som er sant og ikke av det hun sier, for jeg stoler ikke på henne lengre. Hva kan vi gjøre?

Anonymkode: d5290...8cf

[Anonym bruker]

Kan hun ha PDA?

http://journals.sagepub.com/doi/pdf/10.1177/1362361313481861

Anonymkode: eba32...215

[Anonym bruker]

Wow, det er jo henne på en prikk... Jeg har ikke kompetanse til å si ja eller nei, men personlig vil jeg kunne tenke meg at det er noe i dette ja.

HI

Anonymkode: d5290...8cf

[Anonym bruker]

Men hva slags medisiner tok hun da? Og hva vil dere at hun skal ta? Asperger syndrom er ikke noe som kan medisineres vekk. Jeg har selv en søster med store samspillsvansker, og har valgt å minimere kontakten med henne. Til relativt store omkostninger, jeg må tåle at "alle andre" mener at jeg burde stilt opp, og at hun nører opp under det hver gang hun får sjansen til å si noe om hvor slem jeg er mot henne. Nå bryr jeg ikke lenger om det, men jeg har tenkt mye på hva folk tenker om meg. Søsteren din er voksen, hun må rett og slett ta ansvar for seg selv. Umyndiggjort blir hun neppe, og i hvert fall ikke tvangsmedisinert så lenge hun ikke er til fare for eget og andres liv. 

Anonymkode: aa885...bda

[Anonym bruker]

Hun tok antidepressive medisiner, og de virket veldig bra på henne. Hun ble mye mer omgjengelig og kontaktsøkende. Nå er det som hun har en konstant svart sky rundt seg. Joda, men jeg skulle jo helst sett at jeg kunne hatt kontakt med min egen søster. Fortsetter det som nå ser jeg dessverre ikke noe annet valg enn å kutte henne ut. Hun driver jo å truer med å drepe seg selv nesten hver gang man er i kontakt med henne, og var visstnok på tur utfor kaia for et par uker siden, men ble holdt igjen av noen folk som så henne. Deprimert sier hun også at hun er, og langt nede. Men medisin? Det vil hun ikke ha. Dette må da kunne holde til å få henne innlagt, hun er jo virkelig en fare for seg selv så ustabil som hun tydeligvis er?

HI

Anonymkode: d5290...8cf

[Anonym bruker]

Jeg synes dere skal ta henne på ordet. Neste gang hun truer med selvmord så tar dere kontakt med hjelpeapparatet umiddelbart og sier at hun har truet med å ta selvmord og at hun er suicidal. Har hun uttrykt at hun er suicidal kan hun tvangsinnlegges. Men da tror jeg også at dere må "smi raskt" og få frem alle hennes andre problemer, at hun virker deprimert, at hun har sluttet på medisiner som fikk henne til å fungere uten å være suicidal, til å fungere bedre sosialt osv.

Hver eneste gang hun truer med å ta livet sitt, ta henne på alvor og meld fra. Noen kommuner har akutt-team, hvis deres kommune ikke har det er legevakten riktig instans å henvende seg der og da når det skjer.

Jeg ville sørget for å snakke med hjelpeapparatet i en slik sammenheng, fortelle om problemene hennes og be om at det blir vurdert en form for oppfølging. Problemet så lenge hun ikke er umyndiggjort er vel å få henne til å ta imot hjelp. Kanskje det kan være mulig å få oppnevnt en verge for henne? Jeg kan ikke regelverket godt nok, men det går an å sjekke om det kan hjelpe henne å få oppnevnt en verge.

Og hvis PDA stemmer veldig godt med henne, ta med artikkelen til de som hjelper henne om hun blir tvangsinnlagt, kanskje det kan føre til at hun får riktigere behandling/hjelp i fremtiden?

Finn ellers en balanse slik at hennes sykdom ikke også blir for stor belastning på alle dere andre i familien. Det er tøft, men det hjelper heller ikke henne om dere andre blir syke av det, da vil dere heller ikke kunne hjelpe henne. Kanskje dere kan få oppfølging av støttetiltak for pårørende til psykisk syke - google det, det finnes ulike støttegrupper, og enkelte kommuner har også tiltak. Minn dere selv på at når hun er helt ufordragelig så er det ikke egentlig hun som snakker, men sykdommen hennes. Men finn likevel en balanse slik at dere ikke blir helt utslitt av den.

Anonymkode: 75bbd...84d

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hun tok antidepressive medisiner, og de virket veldig bra på henne. Hun ble mye mer omgjengelig og kontaktsøkende. Nå er det som hun har en konstant svart sky rundt seg. Joda, men jeg skulle jo helst sett at jeg kunne hatt kontakt med min egen søster. Fortsetter det som nå ser jeg dessverre ikke noe annet valg enn å kutte henne ut. Hun driver jo å truer med å drepe seg selv nesten hver gang man er i kontakt med henne, og var visstnok på tur utfor kaia for et par uker siden, men ble holdt igjen av noen folk som så henne. Deprimert sier hun også at hun er, og langt nede. Men medisin? Det vil hun ikke ha. Dette må da kunne holde til å få henne innlagt, hun er jo virkelig en fare for seg selv så ustabil som hun tydeligvis er?

HI

Anonymkode: d5290...8cf

Beskrivelsen av din søster ligner på en prikk historien om min bror. Dessverre har hans Asperger aldri blitt formelt bekreftet. Og som din søster er han redd for å ta medisinene, selv om han trenger antidepressiva. I stedet selvmedisinerer han med alkohol - det er jo "mye sunnere". Går også rundt og klager over hvordan alle har vært så slemme mot ham (bare tull alt) og har hundrevis av dobbelte bokføringer (stadig nye versjoner av ting, overdriver/underdriver avhengig av hvem han snakker med) og prøver seg på emotional blackmail mot oss. Ikke selvmordstrusler, men forsvinningsnumre.

Har ingen råd til deg, annet enn at jeg føler med deg!! Han er nå snart 48 og ingen ting er endret de siste 20 år...

Anonymkode: c6f1a...19c

[Anonym bruker]

Tenker dere må slutte å forvente noe som helst. Hun er ikke skrudd sammen som andre, og forventer dere at hun skal oppføre seg som en vanlig person på 28 år vil dere bli skuffet gang på gang. Det er også urettferdig ovenfor henne å forvente ting hun ikke har forutsetninger til å gjennomføre. Hun vil aldri bli som dere, eller leve som dere. 

Legg til rette der situasjonen krever det. Ellers minimere kontakten. Ikke lag problemer av at hun ikke drar i begravelse. Hun tenker ikke som oss andre. Anbefaler hele familien å lese seg opp på diagnosen og hvordan dere best kan møte henne. Ikke konfronterende, rolig og tålmodig er alltid best. Se gjennom fingrene på det meste og svelg kameler. Har selv et barn og en eksmann med Aspergers. 

Anonymkode: 1e962...627

[Anonym bruker]

Et annet godt utgangspunkt er å innse at din søster ikke er egoist, men har en alvorlig nevrologisk utviklingsforstyrrelse. Jeg kjenner godt igjen følelsene og frustrasjonen du beskriver. Tro meg! Problemet er bare at det ikke hjelper noen ting. Hun prøver nok så godt hun kan hver eneste dag. Få ting er så krevende for en hjerne som å være på autismespekteret. Hun bruker enormt med energi bare for å komme seg gjennom hver dag. Da blir stressnivået høyt, og hun tåler lite og reagerer annerledes enn oss. 

Anonymkode: 1e962...627