Uventet død/selvmord

[Anonym bruker]

Hei 

Til dere som har mistet noen brått, uventet. Hva hjalp dere? 

Bestevenninnen min har mistet mannen sin, far til barnet sitt og er naturligvis knust. Jeg vil hjelpe henne så godt jeg kan, men føler meg rådvill og hjelpesløs. Vi venter på obduksjon og vet ikke om det var med vilje eller ikke ennå. 

 

Takk for alle tips. 

Anonymkode: 207bc...0f1

[Anonym bruker]

Bare vær der for henne.

Vær tålmodig når hun vil snakke om mannen og det som er skjedd. Kanskje hun vil si det samme gang på gang - det kan bli kjedelig og repeterende, men for henne er det en del av prosessen. Vær obs på at hun kan være veldig opp og ned i humøret....en dag går det bra, neste dag er alt svart.

Ikke minst er det viktig å være der da det "stilner" - nå og frem til begravelsen er alt som i en boble, kaos. 

Litt etter begravelsen stilner alt, folk tenker ikke mer på det. Det er da hun trenger deg mest. 

Lykke til, fryktelig trist å høre ❤️

Anonymkode: 90c33...a56

[Anonym bruker]

22 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Bare vær der for henne.

Vær tålmodig når hun vil snakke om mannen og det som er skjedd. Kanskje hun vil si det samme gang på gang - det kan bli kjedelig og repeterende, men for henne er det en del av prosessen. Vær obs på at hun kan være veldig opp og ned i humøret....en dag går det bra, neste dag er alt svart.

Ikke minst er det viktig å være der da det "stilner" - nå og frem til begravelsen er alt som i en boble, kaos. 

Litt etter begravelsen stilner alt, folk tenker ikke mer på det. Det er da hun trenger deg mest. 

Lykke til, fryktelig trist å høre ❤️

Anonymkode: 90c33...a56

Takk. 

Ja, har lest meg litt opp og forstått at det ofte er de 3-12 mnd etter som er verst. Da tenker alle at nå er det jo "over". Hun skal få gjenta så mye hun vil, eller være stille om det er det hun trenger. Jeg får bare ikke gjort nok, men det er vel som du sier, å bare være der. Takk. 

Anonymkode: 207bc...0f1

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk. 

Ja, har lest meg litt opp og forstått at det ofte er de 3-12 mnd etter som er verst. Da tenker alle at nå er det jo "over". Hun skal få gjenta så mye hun vil, eller være stille om det er det hun trenger. Jeg får bare ikke gjort nok, men det er vel som du sier, å bare være der. Takk. 

Anonymkode: 207bc...0f1

Jeg mistet mannen min i kreft for noen år siden. Det jeg satte mest pris på var de som bare gjorde ting for meg uten at jeg måtte be om det. Noen kom og hadde med seg middag. Noen kom med gaver. Noen inviterte barna mine med på ting, Noen inviterte oss på hyttetur. Noen kom og ordnet i hagen min. Noen kom med hjemmebakt brød og kringle.

Og hun som jeg satte aller mest pris på var hun som slapp alt hun hadde i hendene da hun hørte at han var død. Reiste fra full jobb og vel så det, mann, tre små barn i barnehagealder og en stor og snill slamp på videregående, tok flyet tvers over landet for å komme og være hos meg. Hun bodde hos meg i flere dager, sammen med foreldrene mine, og sammen tok de seg av alt praktisk i huset (handling, middag, alle blomstene som kom, osv).
Og senere var hun den eneste som fortsatte å ringe meg, nesten daglig, ikke bare det første året, men i lang, lang tid. Når alle de andre glemte mannen min og gikk videre med livene sine, og sluttet å ta kontakt med meg, var hun den som aldri glemte og som alltid var villig til å snakke om ham og å lytte. Og hun inviterer oss stadig på besøk, på ferier, sender gaver til barna mine, og viser virkelig omsorg. Jeg er henne evig takknemlig og hun er den av vennene mine som har vist seg som den sanneste, mest tofaste  vennen, og jeg elsker henne for det. Blir helt rørt av å tenke på henne.

Mitt tips er i hvert fall å ikke vente på at hun skal be om hjelp.

 

Anonymkode: 91cad...453

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg mistet mannen min i kreft for noen år siden. Det jeg satte mest pris på var de som bare gjorde ting for meg uten at jeg måtte be om det. Noen kom og hadde med seg middag. Noen kom med gaver. Noen inviterte barna mine med på ting, Noen inviterte oss på hyttetur. Noen kom og ordnet i hagen min. Noen kom med hjemmebakt brød og kringle.

Og hun som jeg satte aller mest pris på var hun som slapp alt hun hadde i hendene da hun hørte at han var død. Reiste fra full jobb og vel så det, mann, tre små barn i barnehagealder og en stor og snill slamp på videregående, tok flyet tvers over landet for å komme og være hos meg. Hun bodde hos meg i flere dager, sammen med foreldrene mine, og sammen tok de seg av alt praktisk i huset (handling, middag, alle blomstene som kom, osv).
Og senere var hun den eneste som fortsatte å ringe meg, nesten daglig, ikke bare det første året, men i lang, lang tid. Når alle de andre glemte mannen min og gikk videre med livene sine, og sluttet å ta kontakt med meg, var hun den som aldri glemte og som alltid var villig til å snakke om ham og å lytte. Og hun inviterer oss stadig på besøk, på ferier, sender gaver til barna mine, og viser virkelig omsorg. Jeg er henne evig takknemlig og hun er den av vennene mine som har vist seg som den sanneste, mest tofaste  vennen, og jeg elsker henne for det. Blir helt rørt av å tenke på henne.

Mitt tips er i hvert fall å ikke vente på at hun skal be om hjelp.

 

Anonymkode: 91cad...453

Dette!! Jeg mista også mannen min og fikk magisk uvurderlig hjelp og støtte fra denne ene venninna mi. Er takknemlig herfra til månen!! ❤❤ hun er definitivt grunnen til at det har gått bra med meg i etterkant.

Anonymkode: 4467f...fb9

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Takk. 

Ja, har lest meg litt opp og forstått at det ofte er de 3-12 mnd etter som er verst. Da tenker alle at nå er det jo "over". Hun skal få gjenta så mye hun vil, eller være stille om det er det hun trenger. Jeg får bare ikke gjort nok, men det er vel som du sier, å bare være der. Takk. 

Anonymkode: 207bc...0f1

Ja, sorgen blir nesten verre etter en stund. Jeg mistet pappa brutalt og uventet for noen mnd. siden, men er fortsatt ikke klar for fest og moro. 

Mange som ikke forstår det. Jeg har også et behov for å snakke (minnes) han og det som skjedde så brått, men ingen som spør lenger 😔så det er nok om noen måneder hun vil trenge det mest, da det som er skjedd virkelig begynner å synke inn.Når savnet og tomheten kommer.Vær gjerne med henne på kirkegården også.. Huff, stakkars venninnen din....

Anonymkode: 90c33...a56

[Anonym bruker]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Takk. 

Ja, har lest meg litt opp og forstått at det ofte er de 3-12 mnd etter som er verst. Da tenker alle at nå er det jo "over". Hun skal få gjenta så mye hun vil, eller være stille om det er det hun trenger. Jeg får bare ikke gjort nok, men det er vel som du sier, å bare være der. Takk. 

Anonymkode: 207bc...0f1

Det er forferdelig utmattende å leve i den første tida etterpå. Så det er vanskelig å få gjort praktiske ting. En venninne av meg kom med 40 pizzasnurrer i en pose, det hjalp meg veldig. Jeg tinte bare noen snurrer i stedet for å lage middag når jeg hadde en ekstra tung dag. 

Anonymkode: d0c64...1cc

[Anonym bruker]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg mistet mannen min i kreft for noen år siden. Det jeg satte mest pris på var de som bare gjorde ting for meg uten at jeg måtte be om det. Noen kom og hadde med seg middag. Noen kom med gaver. Noen inviterte barna mine med på ting, Noen inviterte oss på hyttetur. Noen kom og ordnet i hagen min. Noen kom med hjemmebakt brød og kringle.

Og hun som jeg satte aller mest pris på var hun som slapp alt hun hadde i hendene da hun hørte at han var død. Reiste fra full jobb og vel så det, mann, tre små barn i barnehagealder og en stor og snill slamp på videregående, tok flyet tvers over landet for å komme og være hos meg. Hun bodde hos meg i flere dager, sammen med foreldrene mine, og sammen tok de seg av alt praktisk i huset (handling, middag, alle blomstene som kom, osv).
Og senere var hun den eneste som fortsatte å ringe meg, nesten daglig, ikke bare det første året, men i lang, lang tid. Når alle de andre glemte mannen min og gikk videre med livene sine, og sluttet å ta kontakt med meg, var hun den som aldri glemte og som alltid var villig til å snakke om ham og å lytte. Og hun inviterer oss stadig på besøk, på ferier, sender gaver til barna mine, og viser virkelig omsorg. Jeg er henne evig takknemlig og hun er den av vennene mine som har vist seg som den sanneste, mest tofaste  vennen, og jeg elsker henne for det. Blir helt rørt av å tenke på henne.

Mitt tips er i hvert fall å ikke vente på at hun skal be om hjelp.

 

Anonymkode: 91cad...453

Så enig. Har fått mye tyn for det her på Dib, for folk er visst rørende enige om at det et SÅÅÅ vanskelig å vite hva man skal de pårørende hjelpe med, og tilsvarende SÅÅÅ lett å be om hjelp når man er i sorg. Min erfaring er at det er motsatt - all hjelp vil bli verdsatt, men den som trenger det kommer ikke til å be deg om noe. Det er nesten umulig å be om hjelp...

Anonymkode: d0c64...1cc

[Anonym bruker]

«Alle» sier at den sørgende må bare si fra om det er noe....men, hvertfall i mitt tilfelle hadde jeg verken ork eller energi til å be om noe som helst. I boblen jeg var i tiden etterpå vet jeg ikke engang hva jeg skulle bedt om hjelp til. 

Anonymkode: 90c33...a56

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

«Alle» sier at den sørgende må bare si fra om det er noe....men, hvertfall i mitt tilfelle hadde jeg verken ork eller energi til å be om noe som helst. I boblen jeg var i tiden etterpå vet jeg ikke engang hva jeg skulle bedt om hjelp til. 

Anonymkode: 90c33...a56

Samme her.

Anonymkode: d0c64...1cc