Du med sosial angst:

[Anonym bruker]

Hvordan reagerer du på eksponering? 

Jeg har eksponert meg i noen dager og særlig idag. Min reaksjon: Arytmi i hjerte, ekstremt sterk migrene med påfølgende kvalme og svakhetsfølelse/fatigue, drømmer og mareritt, dårlig søvn og hyppig oppvåkning, svimmelhet og svært surrete i hodet (fungerer ikke), og et økt søvnbehov. 

Men hva er den normale reaksjonen? Angsten er selvsagt der - for meg er den en selvfølge, så jeg så ikke noe behov for å nevne den, men jeg blir rett og slett syk av dette her. Psykologen er det ikke mulig å få kontakt med utenom timene.

Anonymkode: 2fa27...c9d

[Anonym bruker]

Hatt det alltid. Ble værre i 17 års alderen.. rødmer mye. Gått hos psykolog lenge nå pga dette.. har blitt bedre med eksponering. Gikk lenge på aap. Og da ble det værre.. selv om jeg følte da selv at det var bedre å være hjemme. Eneste som hjelper for meg er å puste rolig.. og så har jeg begynt å tenke: nå tenker jeg "Tanken"om at jeg får angst.. på meg hjelper det ganske mye.. man må prøve å leve med angsten istedetfor å bli kvitt den.. de er hos meg og vil nok alltid være der litt.. lykke til. Tenk at du er ikke alene om det her. Maaaange har det sånn: )

Anonymkode: a2983...ab7

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hatt det alltid. Ble værre i 17 års alderen.. rødmer mye. Gått hos psykolog lenge nå pga dette.. har blitt bedre med eksponering. Gikk lenge på aap. Og da ble det værre.. selv om jeg følte da selv at det var bedre å være hjemme. Eneste som hjelper for meg er å puste rolig.. og så har jeg begynt å tenke: nå tenker jeg "Tanken"om at jeg får angst.. på meg hjelper det ganske mye.. man må prøve å leve med angsten istedetfor å bli kvitt den.. de er hos meg og vil nok alltid være der litt.. lykke til. Tenk at du er ikke alene om det her. Maaaange har det sånn: )

Anonymkode: a2983...ab7

Takk. Men hvilke symptomer får du når du eksponerer deg?

Anonymkode: 2fa27...c9d

[Anonym bruker]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Takk. Men hvilke symptomer får du når du eksponerer deg?

Anonymkode: 2fa27...c9d

Blir som deg.. hatt det værre før enn det jeg har det nå.. men værste er at jeg blir veldig fort sliten.. det værste er selskaper

Anonymkode: a2983...ab7

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Blir som deg.. hatt det værre før enn det jeg har det nå.. men værste er at jeg blir veldig fort sliten.. det værste er selskaper

Anonymkode: a2983...ab7

Ok. Ja, man blir jo sliten av det.. her er det verste for meg å se at kroppen sender meg tydelige signaler på at dette ikke er ok. Og jeg stresser, så når jeg får angst og disse andre symptomene jeg har nevnt, så stresser jeg enda mer.

Anonymkode: 2fa27...c9d

[Anonym bruker]

Jeg hadde ekstrem sosialangst. Gikk til psykolog til samtale, men de hadde ikke noe for seg. Det viktigste for meg ble eksponering. Jeg brukte hele svangerskapspermisjonen til å oppsøke de situasjonene jeg fryktet. Som stort sett var det meste. Kollektivtransport, kø i butikk, sitte i parken med venner.. you name it. mer spesifikt å være steder der hvor jeg ikke fikk gått på do.

Jeg opplevde samme symptomer som du beskriver. Samt at jeg måtte VELDIG på do hvis jeg sto i en låst situasjon, og jeg hørte ekkolyd, alle lyder blandet seg, jeg svettet.. Men hele tiden kunne jeg holde fokus på datteren min, og på målet: Å ikke ha noen begrensninger i livet som også kunne begrense henne på sikt.

Det var tøffe tak.. Men mange små seire bygget på seg, og i dag holder jeg foredrag for flere hundre mennesker på jevnlig basis. Kan ikke få mer eksponering enn det Det er nå 9 år siden jeg hadde et angstanfall.

Det kommer til å bli lettere. Litt etter litt lærer du hjernen din at de situasjonene du frykter ikke er farlige, og da vil symptomene avta. Du kan bruke alle de situasjonene hvor det går bra til å makte å stå i det når du flere at angsten kommer. 

Klarte jeg det klarer ALLE det

 

 

 

Anonymkode: d70e5...a8f

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg hadde ekstrem sosialangst. Gikk til psykolog til samtale, men de hadde ikke noe for seg. Det viktigste for meg ble eksponering. Jeg brukte hele svangerskapspermisjonen til å oppsøke de situasjonene jeg fryktet. Som stort sett var det meste. Kollektivtransport, kø i butikk, sitte i parken med venner.. you name it. mer spesifikt å være steder der hvor jeg ikke fikk gått på do.

Jeg opplevde samme symptomer som du beskriver. Samt at jeg måtte VELDIG på do hvis jeg sto i en låst situasjon, og jeg hørte ekkolyd, alle lyder blandet seg, jeg svettet.. Men hele tiden kunne jeg holde fokus på datteren min, og på målet: Å ikke ha noen begrensninger i livet som også kunne begrense henne på sikt.

Det var tøffe tak.. Men mange små seire bygget på seg, og i dag holder jeg foredrag for flere hundre mennesker på jevnlig basis. Kan ikke få mer eksponering enn det Det er nå 9 år siden jeg hadde et angstanfall.

Det kommer til å bli lettere. Litt etter litt lærer du hjernen din at de situasjonene du frykter ikke er farlige, og da vil symptomene avta. Du kan bruke alle de situasjonene hvor det går bra til å makte å stå i det når du flere at angsten kommer. 

Klarte jeg det klarer ALLE det

 

 

 

Anonymkode: d70e5...a8f

Jeg har ikke noen problemer med å stå foran hundre, eller tusen, mennesker. Jeg har ikke noe problem med å holde foredrag eller snakke foran mange. Jeg er vant til "scenen". 

Mine problemområder:

- Å sitte i samling/ved siden av andre. Jeg er kronisk forkjøla så det renner av nesa etc, må snyte meg. Vært hos ønh-lege som ikke "finner noe feil" (men er åpenbart det). 
- Å ha folk på besøk. Er alltid overbevist om at "mine ting" er for dårlige. At jeg har et stygt hjem. At ingenting er bra nok. At de tenker det ikke er bra nok for barna mine. (Og alt det til tross for at jeg har vasket gulv etc 10 min før noen kommer inn)
Det er mine største problemer. Jeg sliter hvis jeg står i kø i butikken, for det er folk "på alle kanter". Jeg kan få dødsangst hjemme i etterkant på grunn av det. Jeg skyr foreldremøter, sender mannen, men deltar på andre ting der jeg kan jobbe "alene", f.eks dugnad. 

Det somatiske, med svelg og nese, får jeg ikke gjort noe med. Det er svært hemmende. 

Anonymkode: 2fa27...c9d

[Anonym bruker]

Jeg blir kvalm, varm og svetter mye.  Får vondt i magen /akutt diaré. Føler at jeg kommer til å besvime, blir svimmel og klarer ikke henge med i det som skjer. Blir veldig stresset og kan begynne å gråte. 

Anonymkode: 5f4d2...ed7

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har ikke noen problemer med å stå foran hundre, eller tusen, mennesker. Jeg har ikke noe problem med å holde foredrag eller snakke foran mange. Jeg er vant til "scenen". 

Mine problemområder:

- Å sitte i samling/ved siden av andre. Jeg er kronisk forkjøla så det renner av nesa etc, må snyte meg. Vært hos ønh-lege som ikke "finner noe feil" (men er åpenbart det). 
- Å ha folk på besøk. Er alltid overbevist om at "mine ting" er for dårlige. At jeg har et stygt hjem. At ingenting er bra nok. At de tenker det ikke er bra nok for barna mine. (Og alt det til tross for at jeg har vasket gulv etc 10 min før noen kommer inn)
Det er mine største problemer. Jeg sliter hvis jeg står i kø i butikken, for det er folk "på alle kanter". Jeg kan få dødsangst hjemme i etterkant på grunn av det. Jeg skyr foreldremøter, sender mannen, men deltar på andre ting der jeg kan jobbe "alene", f.eks dugnad. 

Det somatiske, med svelg og nese, får jeg ikke gjort noe med. Det er svært hemmende. 

Anonymkode: 2fa27...c9d

Skjønner. Ikke noe morsomt, og veldig hemmende.

Jeg tenker at vi har hatt ulike symptomer på sosialangst. Men behandlingen og virkningen av eksponeringsterapi er det samme. Du må rett og slett hjelpe hjernen din til å omprogrammere reaksjonene på ulike situasjoner. 

Det kan du blant annet gjøre ved å forsøke å visualisere besøket i forkant - tvinge deg til å se det for deg på en positiv måte. At besøket kommer, at det blir hyggelig, at tingene dine er bra nok osv. Det samme kan man gjøre i etterkant. 

Det som er problemet er at vi visualiserer med negative fortegn Vi ser for oss alt som kan gå galt, alt de som kommer på besøk tenker om oss. at andre syns vi har stygge klær, sier dumme ting osv. Det gjør at hjernen reagerer på situasjonen med fluktmekanisme.. Vi har fortalt hjernen vår at vi er i en utsatt posisjon og at dette er farlig.

Før et foredrag visualiserer jeg alltid at det går bra, at publikum smiler, at de klapper osv. så når jeg går på scenen så er jeg positivt innstilt og hjernen er skrudd på avslappet heller enn stresset og redd.

Anonymkode: d70e5...a8f