Jeg er så redd for utrygghet

[Anonym bruker]

Jeg er så avhengig av trygghet. Jeg er nå 35, og det begynner å gå opp for meg at jeg har vært sånn hele livet. Som barn hadde jeg voldsom hjemlengsel så fort jeg var borte fra foreldrene mine. Klasseturer var et helvete hele grunnskolen, der jeg fikk nesten lammende angst for alt det nye og utrygge. Det må sies at jeg ikke hadde det bra på grunnskolen, og ble mobbet og frosset ut. Som voksen har dette fortsatt. Jeg har hatt en enorm lengsel etter trygghet, etter noen å dele livet med, noen som er der for meg og som jeg kan stole på. Jeg vet at de aller fleste mennesker ønsker seg dette, men for meg har det overstyrt det meste. Jeg har tatt dårlige valg og tilbragt mange år av livet mitt i veldig dårlige forhold, fordi angsten for ensomheten og utryggheten ved å bryte opp har vært overveldende. 

Nå skal jeg bryte ut av en langvarig og veldig dårlig forhold. Det har vært elendig lenge, og jeg har blitt syk av den dårlige stemningen mellom oss og alt det jeg har funnet meg i. Likevel er jeg så redd! Jeg ønsker bare å si til ham at vi kan glemme alt det dårlige, krølle meg opp i armene hans og gjemme meg for alt det utrygge. Samtidig vet jeg at det kan jeg ikke, og at det på ingen måte ville vært trygt og slutten på det dårlige. Det er som om jeg fryser hele tiden, som om alt er kaldt og utrygt og skummelt.

Jeg er høyt utdannet, og hjelper mange i jobben min, men jeg klarer ikke å hjelpe meg selv. 

En del av meg vil bare begynne å lete etter en ny mann som kan gi meg trygghet allerede, men jeg skjønner jo at det er det siste jeg trenger. Jeg er nødt til å finne en trygghet i meg selv. Jeg trenger hjelp av noe slag, men jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Tør ikke ta det opp meg fastlegen, for jeg føler meg så inderlig patetisk.

Anonymkode: f8ee3...38d

[Anonym bruker]

Det høres vondt ut. Trygghet kan du bare finne i deg selv. Men snakk med fastlegen, du er ikke patetisk men du trenger nok litt ryddehjelp av en psykolog. Og du trenger ingen mann, skaff deg hund i stedet - den elsker deg alltid og er både sjelelig og praktisk sett en trygghetsfaktor.

Anonymkode: 2eebd...184

[Anonym bruker]

Trygghet kan du bare finne i deg selv.  Jeg er 45 år og har det mye på samme måten. Trodde også at en mann kunne gi meg trygghet. Nå har jeg mann men det gav meg ikke den tryggheten jeg trodde. Jeg går nå til psykolog (henvis av fastlege) og til psykomotorisk fysioterapi. Jeg er bedre nå og føler meg tryggere, men ikke helt i mål ennå. Det er en lang prossess.

Anonymkode: 6d016...3d5

[Anonym bruker]

Ikke noe patetisk ved å innse at man trenger hjelp og så be om den hjelpen! Det er heller et tegn på at du begynner å finne en styrke i deg selv som du ikke har latt komme frem tidligere. Nå tar du ansvar for deg selv, du skal komme deg bort fra en mann og et forhold som er destruktivt for deg. Det står respekt av det.

Har du råd kan du selvfølgelig kontakte en privatpraktiserende psykolog direkte uten å gå om lege. Ellers har også kommunene som regel psykiatrisk sykepleier man kan få snakke med, disse gjør ofte en god jobb, og det er et lavterskeltilbud.

Dette greier du, bare start her og nå!

Anonymkode: acd60...8f9

[Anonym bruker]

Kjære HI, jeg vet hvordan du har det. Jeg har akkurat den samme historien som deg. Redningen for meg ble en enestående terapeut som blant annet introduserte meg for boka «Kvinner som ødsler sin kjærlighet». Han hjalp meg med mye, men den store jobben måtte jeg gjøre selv. Skaff deg hjelp. Snakk med fastlegen din, eller som en annen her sier, hvis du har råd kan du skaffe deg hjelp på egenhånd. Hvis du bor i Hedmark, kan jeg sende deg navnet på min terapeut. Jeg har gått hos alskens psykologer og terapeuter, og takker universet og skjebnen som til slutt førte meg til han jeg forteller om her. Det har reddet meg. 

Lykke til  

Anonymkode: a9602...630