Dere som har vært i forhold med mine og dine barn,

[Anonym bruker]

Hva var/er den største utfordringen?

og til dere som har vært i et slikt forhold men ikke er det lenger, hva var grunnen til bruddet? 

Reagerte ungene mye på bruddet? På hvilken måte?

Anonymkode: be57f...5c7

[Anonym bruker]

Ungene bryr seg ikke noe negativt om et slikt brudd. Det er ingenting i forhold til sorgen over sin egen knuste kjernefamilie. Kanskje litt letta over å slippe å forholde seg til disse nye menneskene som egentlig er litt i veien. Kan selvsagt tenkes unntak, men stort sett, vil barna ikke bry seg, være likegyldige, om noe kan det være positivt. 

Anonymkode: cf3ff...51c

[Anonym bruker]

Nesten alle av de som har hatt barn og skilt seg fra ny partner, forteller om barn som er lettere til sinns etter brudd. Kun ei som har fortalt om sin sønn som «sørget». Ny mann hadde vært i livet hans siden han var i mors mage, og mistet sin «pappa». Bittert brudd, der eks ikke ønsket å se sitt stebarn noengang igjen. 

Anonymkode: d21e5...c9b

[Anonym bruker]

Den største utfordringen er at barna lever forskjellige liv med forskjellige regler, rutiner og tider halvparten av tiden og at hver gang vi samles så må det på en måte gå seg til litt igjen, det tar liksom de første dagene av samværet hver gang å få ting til å fungere sammen, enes om regler, tider osv. Føler at når vi kommer dit at ting går bra så er samværet over og så er det litt all over neste gang barna kommer til oss.

Anonymkode: 09eb7...1af

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Den største utfordringen er at barna lever forskjellige liv med forskjellige regler, rutiner og tider halvparten av tiden og at hver gang vi samles så må det på en måte gå seg til litt igjen, det tar liksom de første dagene av samværet hver gang å få ting til å fungere sammen, enes om regler, tider osv. Føler at når vi kommer dit at ting går bra så er samværet over og så er det litt all over neste gang barna kommer til oss.

Anonymkode: 09eb7...1af

Jeg er ikke sikker på om 1 uke er beste intervallet på 50-50. 

Tenker at det kan være like OK med enda mer oppstykket, at en bytter annenhver dag, eller et par dager. 

Om en ser på en «vanlig familie», så er det ganske mye ustabilitet der også til tider. Mamma er på seinvakt, på nattevakt, pappa jobber overtid, vi skal til bestemor mamma har vakt, og pappa slapp ikke i fra. Så er de på besøk hos kompiser, og venninner. Det er jaggu meg litt armer og bein i sving der også. 

Det er såpass mye tilpassing til situasjonen, og ustabilitet så uansett, at det på en måte er enklere for barn å kunne være seg selv om det er kortere tid. Hvem sier at en uke er det beste? 

Påstår ikke, bare tenker høyt. 

Anonymkode: cf3ff...51c

[Nyttårs barn]

27 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Den største utfordringen er at barna lever forskjellige liv med forskjellige regler, rutiner og tider halvparten av tiden og at hver gang vi samles så må det på en måte gå seg til litt igjen, det tar liksom de første dagene av samværet hver gang å få ting til å fungere sammen, enes om regler, tider osv. Føler at når vi kommer dit at ting går bra så er samværet over og så er det litt all over neste gang barna kommer til oss.

Anonymkode: 09eb7...1af

Dette er jo sett fra et stemorsperspektiv. Tipper situasjonen er ganske annerledes der mor har barn med to menn og det ene barnet er hos far annenhver helg og kanskje litt lenger.

Jeg tror det er mer krevende å være stemor enn stefar nettopp av de grunnene du sier her.

[Anonym bruker]

33 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er ikke sikker på om 1 uke er beste intervallet på 50-50. 

Tenker at det kan være like OK med enda mer oppstykket, at en bytter annenhver dag, eller et par dager. 

Om en ser på en «vanlig familie», så er det ganske mye ustabilitet der også til tider. Mamma er på seinvakt, på nattevakt, pappa jobber overtid, vi skal til bestemor mamma har vakt, og pappa slapp ikke i fra. Så er de på besøk hos kompiser, og venninner. Det er jaggu meg litt armer og bein i sving der også. 

Det er såpass mye tilpassing til situasjonen, og ustabilitet så uansett, at det på en måte er enklere for barn å kunne være seg selv om det er kortere tid. Hvem sier at en uke er det beste? 

Påstår ikke, bare tenker høyt. 

Anonymkode: cf3ff...51c

Det er et ønske fra barna selv først og fremst, de synes det er lettere å forholde seg til enn mye frem og tilbake som vi hadde i starten. De er ikke småbarn da, de er mellom 9 og 14 år.

Anonymkode: 09eb7...1af

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ungene bryr seg ikke noe negativt om et slikt brudd. Det er ingenting i forhold til sorgen over sin egen knuste kjernefamilie. Kanskje litt letta over å slippe å forholde seg til disse nye menneskene som egentlig er litt i veien. Kan selvsagt tenkes unntak, men stort sett, vil barna ikke bry seg, være likegyldige, om noe kan det være positivt. 

Anonymkode: cf3ff...51c

Jo, det gjør de. De føler jo på en konflikt. Og mine stebarn savnet meg da de ikke lenger fikk komme hit, fordi jeg tross alt var et normalt individ med forutsigbare reaksjoner og ikke som deres far (inkonsekvent og med masser av vilkårlige straffer og ulogiske tomme trusler.) 

Anonymkode: c20c2...7ed

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ungene bryr seg ikke noe negativt om et slikt brudd. Det er ingenting i forhold til sorgen over sin egen knuste kjernefamilie. Kanskje litt letta over å slippe å forholde seg til disse nye menneskene som egentlig er litt i veien. Kan selvsagt tenkes unntak, men stort sett, vil barna ikke bry seg, være likegyldige, om noe kan det være positivt. 

Anonymkode: cf3ff...51c

For oss var det nesten verre når min far og stemor skilte seg igjen etter 4-5års samliv (vi var to og hun hadde en datter litt yngre en oss) fordi da ble nok en trygghet "rokket ved". At mamma og pappa skilte seg var utrygt nok, og så ble de sammen med nye på hver sin kant, og når man endelig har "landet " på det så røskes det opp igjen noen år senere... Tror jeg gråt mer da en under første skildsmissen (og innen da så var jeg 13/14år, tror jeg). Knyttet meg aldri til hans nye partnere igjen, jeg hadde lært. 

Anonymkode: 755dd...591

[Anonym bruker]

vår største utfordring er når alle er samlet, mye støy og mye krangling ,men er også veldig koselig.

Jeg har 5 barn fra 7-19

Han har 4 barn fra 4-12

og vi har tvillinger på 10 mnd sammen.

mine barn ( bortsett fra han på 19 ) bor fast hos oss, er hos faren anhver torsdag-mandag, elsde gutt har allerede flyttet ut pga skolegang,men er her anhver helg ( de andre helgene hos far )

hans barn bor 80% hos oss, mor har 20%

Tvilligene bor fast hos oss selvsagt

Anonymkode: 85796...85b