Å være talentfull, men begrenset av angst

[Anonym bruker]

Noen som har vært i samme båt, eller som kjenner seg igjen i dette? Jeg kjenner ingen som har det sånn eller har hatt det sånn. 

Jeg har sosial angst, i sterk grad, men kun på enkelte områder - f.eks ved levering i barnehagen, eller hvis jeg må sitte rundt et bord. Sistnevnte er mitt største mareritt. Tok privatisteksamen med god karakter, jeg liker å studere, men pga den sosiale angsten blir jeg hemmet (går til psykolog, gått dit i snart 3 år..to forskjellige...!!!)

Når jeg faktisk får til noe, føler jeg meg bra. Jeg har alltid likt skolen, det å studere, svare på oppgaver, ha tentamen og eksamen. Jeg er kanskje litt rar, men jeg liker sånt. Elsker å tilegne meg ny kunnskap og sette meg selv på prøve (misforstå meg rett; jeg LIKER ikke å være nervøs før eksamen osv, men får et kick av det). Men den sosiale angsten ødelegger. 

Jeg har store problemer med å sitte i et klasserom sammen med andre, og samarbeide. er foreløpig ikke en del av et utdanningsprogram, vurderer voksenopplæring, men vet ikke om jeg takler det

Anonymkode: d71b7...140

[Anonym bruker]

Gå til legen og få behandling for angsten.

Anonymkode: 1beae...84d

[Nyttårs barn]

33 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Noen som har vært i samme båt, eller som kjenner seg igjen i dette? Jeg kjenner ingen som har det sånn eller har hatt det sånn. 

Jeg har sosial angst, i sterk grad, men kun på enkelte områder - f.eks ved levering i barnehagen, eller hvis jeg må sitte rundt et bord. Sistnevnte er mitt største mareritt. Tok privatisteksamen med god karakter, jeg liker å studere, men pga den sosiale angsten blir jeg hemmet (går til psykolog, gått dit i snart 3 år..to forskjellige...!!!)

Når jeg faktisk får til noe, føler jeg meg bra. Jeg har alltid likt skolen, det å studere, svare på oppgaver, ha tentamen og eksamen. Jeg er kanskje litt rar, men jeg liker sånt. Elsker å tilegne meg ny kunnskap og sette meg selv på prøve (misforstå meg rett; jeg LIKER ikke å være nervøs før eksamen osv, men får et kick av det). Men den sosiale angsten ødelegger. 

Jeg har store problemer med å sitte i et klasserom sammen med andre, og samarbeide. er foreløpig ikke en del av et utdanningsprogram, vurderer voksenopplæring, men vet ikke om jeg takler det

Anonymkode: d71b7...140

Det er ikke alle studier som krever samarbeid i særlig grad. Tok norsk årsstudium som nettstudie. Kun noen valgfrie samlinger , hjemmeoppgaver og eksamen.

Men klart du bør jobbe med angsten din om du ser for deg å komme ut i jobb.

[Anonym bruker]

Om du har gått i behandling i 3 år uten bedring bør det kanskje sjekkes ut andre behandlingstilbud.

Har en søster som sliter psykisk og har gjort det i mange år, hun har nå begynt med terapi i gruppe, en form for kognitiv terapi hvor de utfordres litt og må lære å se fremover og leve med den psyken de har på en måte. Noen psykologer sitter bare å lytter og diller med deg, du kommer ikke videre da. Du må lære å leve videre, se fremover.

Når man har angst er det kroppen som tar feil, der et friskt menneske ville fått hjertebank, begynt svette, bli kvalm av redsel osv av å møte på noe livsfarlig vil en person med angst reagerer på samme måte når han/hun møter noe som ikke er farlig i det hele tatt. Det tar tid å avlære kroppen dette, men det er mulig. Når du har prøvd i 3 år og ikke lyktes må kanskje andre metoder til?

Anonymkode: 13cb7...ba7

[Anonym bruker]

38 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Noen som har vært i samme båt, eller som kjenner seg igjen i dette? Jeg kjenner ingen som har det sånn eller har hatt det sånn. 

Jeg har sosial angst, i sterk grad, men kun på enkelte områder - f.eks ved levering i barnehagen, eller hvis jeg må sitte rundt et bord. Sistnevnte er mitt største mareritt. Tok privatisteksamen med god karakter, jeg liker å studere, men pga den sosiale angsten blir jeg hemmet (går til psykolog, gått dit i snart 3 år..to forskjellige...!!!)

Når jeg faktisk får til noe, føler jeg meg bra. Jeg har alltid likt skolen, det å studere, svare på oppgaver, ha tentamen og eksamen. Jeg er kanskje litt rar, men jeg liker sånt. Elsker å tilegne meg ny kunnskap og sette meg selv på prøve (misforstå meg rett; jeg LIKER ikke å være nervøs før eksamen osv, men får et kick av det). Men den sosiale angsten ødelegger. 

Jeg har store problemer med å sitte i et klasserom sammen med andre, og samarbeide. er foreløpig ikke en del av et utdanningsprogram, vurderer voksenopplæring, men vet ikke om jeg takler det

Anonymkode: d71b7...140

Det er faktisk mer vanlig enn du tror ❤ Jeg kjenner flere, og vet om mange. Min søster og jeg feks.

Jeg var mere plaget da jeg var yngre. Jeg var veldig skoleflink. Fikk bare 5 og 6 ere. Men den angsten for å være blant folk og i klasserommet holdt på å ta livet av meg, bokstavelig talt. 

Fortsett å gå til behandling. Hva med å ta et mestringskurs? Hva med å lære mere om hjernen? Hvordan vi er som er og gjør som vi gjør? Spennende 😊 mindfullness? Avspenningsteknikker? Yoga? Pust?  Jeg lærer dattern min på 5 år nå : Si hjernen din at du klarer det, så klarer du alt! 😊 

Tro meg, jeg vet hvor utrolig tøft det er å ha angst. ❤ Et skritt om gangen. Også tenker jeg at det er viktig å utfordre seg selv.   Lett for meg å si nå som jeg ikke sliter med angst lenger... men det er veldig sant

 

Anonymkode: 817bc...75e

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Om du har gått i behandling i 3 år uten bedring bør det kanskje sjekkes ut andre behandlingstilbud.

Har en søster som sliter psykisk og har gjort det i mange år, hun har nå begynt med terapi i gruppe, en form for kognitiv terapi hvor de utfordres litt og må lære å se fremover og leve med den psyken de har på en måte. Noen psykologer sitter bare å lytter og diller med deg, du kommer ikke videre da. Du må lære å leve videre, se fremover.

Når man har angst er det kroppen som tar feil, der et friskt menneske ville fått hjertebank, begynt svette, bli kvalm av redsel osv av å møte på noe livsfarlig vil en person med angst reagerer på samme måte når han/hun møter noe som ikke er farlig i det hele tatt. Det tar tid å avlære kroppen dette, men det er mulig. Når du har prøvd i 3 år og ikke lyktes må kanskje andre metoder til?

Anonymkode: 13cb7...ba7

Dette 💜

Anonymkode: 817bc...75e

[Anonym bruker]

Du kommer trolig ikke til å takle å jobbe uansett, hvorfor da oppta en studieplass?

Anonymkode: 02d73...c36

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Du kommer trolig ikke til å takle å jobbe uansett, hvorfor da oppta en studieplass?

Anonymkode: 02d73...c36

Så hun skal bare gi opp mener du? Sette seg i sofaen og la livet gå forbi uten å tro på bedre dager?

For et elendig råd!

Det er fullt mulig å bli frisk/friskere fra psykisk sykdom, det koster blod, svette og tårer, men det er mulig og selvfølgelig skal HI jobbe for det.

Anonymkode: 13cb7...ba7

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du kommer trolig ikke til å takle å jobbe uansett, hvorfor da oppta en studieplass?

Anonymkode: 02d73...c36

Tull!

Hi, jeg bestemte meg for å ta et studie jeg virkelig, virkelig ønsket. I det studiet inngikk en del ting som jeg slet maks med. I så stor grad at jeg også fant alle mulige grunner til å slippe unna de situasjonene. Men jeg fikk likevel mer og mer mestringsfølelse, og dermed så taklet jeg også de tingene jeg tidligere skulket meg fra. Ikke bare det, jeg ble faktisk god på det også.

Fra å ikke kunne stå foran en liten gruppe å snakke kan jeg nå til og med like å holde foredrag, om det er 10 eller 100 spiller ingen rolle, jeg har noe å bidra med, jeg er god på det jeg gjør. Får fremdeles hjertebank, blir svett, kaldsvetter, kan få løs mage, kan føle meg lett i hodet osv. Men der dette tidligere ble tolket som "farlig" tolker jeg dette i dag som helt naturlig, når disse følelsene kommer før et foredrag nå så vet jeg at jeg er i rute, at jeg er skjerpet. Og så lenge jeg er forberedt så går det bra uansett, og kommer jeg ut av det så improviserer jeg eller jeg tar en liten pause hvor jeg henter meg inn i notatene før jeg fortsetter.

Anonym ba7 og 75e sa mye bra. Jeg tror også at det kan være lurt å begynne å utfordre deg selv litt mer. Gruppeterapi kan være en mulighet, men du kan også finne mestring i mye annet som du liker. Press deg selv litt. Selv om du skulle "mislykkes" en eller femti ganger så er ikke det viktig, det som er viktig er at du fortsetter å prøve, for en dag vil du greie det. Det som fikk meg gjennom mitt studie var at jeg hele tiden fokuserte på hvor inderlig jeg ønsket meg denne utdannelsen. Jeg holdt hele tiden målet mitt i sikte, og så aksepterte jeg de ubehagelighetene jeg måtte underveis.

Gå for det du vil, du kan greie det!

 

Anonymkode: 23fe6...de7