Er det ikke dumt å reagere slik?

[Anonym bruker]

Er i et avstandsforhold, vi har noen små og store problemer for tiden og  prøver å ordne opp i det. 

Vi har begge ganske vriene arbeidstider og ser hverandre ikke ofte. Vi har i dag prøvd å klargjøre hva vi forventer av den andre og prøver å finne ut av om det vil kunne funke mellom oss.

Diskusjonen gikk greit helt til jeg tok opp det at jeg ofte /innimellom følte at det manglet litt utveksling,  at jeg noen ganger fortalte om min hverdag....men at jeg ikke alltid fikk respons.  Noen ganger svarer han ikke på det jeg forteller eller svarer bare ja. Og så stopp. Og så slutter jeg kanskje å snakke til han.....eller snakker med barna mine i stedet....og så føler jeg at han føler seg utelukket, selv om han kanskje er litt skyld i det selv.

Jeg prøvde å si at det ikke var en kritikk,  men mer at jeg følte meg usikker når dette skjedde og håpet at han kunne se min side av saken og gjøre en liten innsats. 

Han tok det veldig personlig og så at han var så skuffet at jeg så dette, for det viste at det var et stort problem for meg siden jeg har nevnt det tidligere og at det fremdeles er det samme nå - som tyder på at en av oss eller begge ikke tar tak i situasjonen.  Han tok det så altfor personlig,  selv om jeg forklarte at det var viktig for meg å snakke om slike ting. Han gikk og så bare "nå er jeg skikkelig skuffet".

Så ringte han rett etterpå for å si at han følte at jeg kritiserte han og at jeg fordi jeg ikke tok rundt han og forsikret han om at alt var bra og at jeg var glad i han,  så følte han bare at jeg avviste han og fant på ting for å kunne gjøre det slutt. Han vridde hele situasjonen til at jeg ikke hadde hatt en hyggelig kveld dagen før og at det ikke hadde noe å si for meg om han ble eller ikke i livet mitt.  Mens det jeg egentlig sa, etter at han nevnte at han ikke ønsket å finne seg en annen kjæreste, var at hvis han hadde følt for å avslutte forholdet nå,  så hadde jeg ikke heller ikke ønsket å gå videre til noen andre. Det jeg mente var at det ikke var han som var problemet,  men situasjonen og følelsen av å ikke strekke til.

Han har sikkert rett i noe, jeg er mer usikker i forholdet enn han, ikke fordi jeg ikke er glad i han men fordi jeg føler det vanskelig at vi bor sånn vi bor med barn på hver vår kant og jobb som krever sitt. 

Men det må være mulig å si ting til hverandre,  selv om det gjør vondt, for at man skal kunne jobbe seg videre derfra? 

Anonymkode: 2936b...8a6

[Anonym bruker]

Vil du være i et forhold hvor dere tydelig ikke forstår hverandres kommunikasjon og i tillegg sliter med avstanden og finne løsninger på det?

Kanskje dere kunne forsøkt noen timer hos en parterapeut for å bedre kommunikasjonen mellom dere? Skal et avstandsforhold fungere er man jo helt avhengig av at man kommuniserer bra, hvis ikke blir avstanden ikke bare fysisk, men også følelsesmessig.

Det virker som om dere begge egentlig ønsker å få det til å fungere, men det virker ikke som om dere forstår hverandre. Kan hende dere har nytte av å lære hva som er hverandres kjærlighetsspråk også. Google "kjærlighetens fem språk".

Anonymkode: 3499a...2da

[Anonym bruker]

Hi

Hehe, vi har vært innom den boka, eller utdrag av den. Vi er nok klar over det men det er vanskelig når man får situasjonen hevet i fanget.  Jeg føler at han misforstår og tar ting for personlig,  han føler at jeg kritiserer han når jeg forsøker å komme med konstruktiv kritikk av noe som til tider plager meg.

Anonymkode: 2936b...8a6

[Anonym bruker]

54 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hi

Hehe, vi har vært innom den boka, eller utdrag av den. Vi er nok klar over det men det er vanskelig når man får situasjonen hevet i fanget.  Jeg føler at han misforstår og tar ting for personlig,  han føler at jeg kritiserer han når jeg forsøker å komme med konstruktiv kritikk av noe som til tider plager meg.

Anonymkode: 2936b...8a6

Det er, som jeg skrev over, tydelig at dere ikke kommuniserer godt sammen. Enten så må dere gjøre noe med det, eller så har det jo ingen hensikt å være sammen. Som jeg også skrev så vil et avstandsforhold ofte kreve bedre kommunikasjon, enn om man ser hverandre daglig, for å opprettholde forståelsen og nærheten.

Spørsmålet er om dere er villige til å jobbe med kommunikasjonen og villige til å få hjelp til det?

Anonymkode: 3499a...2da