Er det ikke dumt å reagere slik?

[Anonym bruker]

Er i et avstandsforhold, vi har noen små og store problemer for tiden og  prøver å ordne opp i det. 

Vi har begge ganske vriene arbeidstider og ser hverandre ikke ofte. Vi har i dag prøvd å klargjøre hva vi forventer av den andre og prøver å finne ut av om det vil kunne funke mellom oss.

Diskusjonen gikk greit helt til jeg tok opp det at jeg ofte /innimellom følte at det manglet litt utveksling,  at jeg noen ganger fortalte om min hverdag....men at jeg ikke alltid fikk respons.  Noen ganger svarer han ikke på det jeg forteller eller svarer bare ja. Og så stopp. Og så slutter jeg kanskje å snakke til han.....eller snakker med barna mine i stedet....og så føler jeg at han føler seg utelukket, selv om han kanskje er litt skyld i det selv.

Jeg prøvde å si at det ikke var en kritikk,  men mer at jeg følte meg usikker når dette skjedde og håpet at han kunne se min side av saken og gjøre en liten innsats. 

Han tok det veldig personlig og så at han var så skuffet at jeg så dette, for det viste at det var et stort problem for meg siden jeg har nevnt det tidligere og at det fremdeles er det samme nå - som tyder på at en av oss eller begge ikke tar tak i situasjonen.  Han tok det så altfor personlig,  selv om jeg forklarte at det var viktig for meg å snakke om slike ting. Han gikk og så bare "nå er jeg skikkelig skuffet".

Så ringte han rett etterpå for å si at han følte at jeg kritiserte han og at jeg fordi jeg ikke tok rundt han og forsikret han om at alt var bra og at jeg var glad i han,  så følte han bare at jeg avviste han og fant på ting for å kunne gjøre det slutt. Han vridde hele situasjonen til at jeg ikke hadde hatt en hyggelig kveld dagen før og at det ikke hadde noe å si for meg om han ble eller ikke i livet mitt.  Mens det jeg egentlig sa, etter at han nevnte at han ikke ønsket å finne seg en annen kjæreste, var at hvis han hadde følt for å avslutte forholdet nå,  så hadde jeg ikke heller ikke ønsket å gå videre til noen andre. Det jeg mente var at det ikke var han som var problemet,  men situasjonen og følelsen av å ikke strekke til.

Han har sikkert rett i noe, jeg er mer usikker i forholdet enn han, ikke fordi jeg ikke er glad i han men fordi jeg føler det vanskelig at vi bor sånn vi bor med barn på hver vår kant og jobb som krever sitt. 

Men det må være mulig å si ting til hverandre,  selv om det gjør vondt, for at man skal kunne jobbe seg videre derfra? 

Anonymkode: 8509e...0af

[Anonym bruker]

Du får forsikre han om at du er glad i han da, er vel ikke verre enn det? Jeg ville ha sagt til han at jeg er glad i han, og at jeg gledet meg til neste gang vi møtes. At jeg ønsker å holde rundt han, sove sammen og finne på ting sammen.

Vær litt raus med ordene, det kan løse så mye <3  

Anonymkode: fb2d7...e2b