Tøff tid etter et sykehus opphold med barn

[Anonym bruker]

Jeg har akkurat kommet hjem fra et en ukers sykehus opphold med mitt barn på 11 år. Det var en veldig tøff opplevelse og oppholdet ble lengre enn forventet pga komplikasjoner. Barnet ble operert. 

Under oppholdet klarte jeg å være fokusert og positiv for barnet. Men nå når vi endelig er hjemme føler jeg meg sliten og trist. Kan ta til tårene opp til flere ganger om dagen uten å forstå helt hvorfor. Noen andre som har opplevd lignende? Hva skyldes det og hvordan skal jeg komme over det?

Anonymkode: 5052e...312

[Anonym bruker]

Du har vært igjennom en traumatisk opplevelse. Alvorlig sykdom eller lidelse hos barnet ditt er jo noe av det mest skremmende en kan oppleve. Snakk med en av de nærmeste om hvordan du føler det, få satt ord på opplevelsene. Pass på å hvile godt ut etter ei tøff tid. Hvis det ikke blir bedre framover, er det sikkert lurt å bestille en time hos fastlegen. 

Anonymkode: 04b0f...c07

[Anonym bruker]

Ja, jeg opplevde det samme ifjor. Lå en uke på sykehus med 10-åringen min som hadde lungebetennelse og etterpå fikk hjernebetennelse. Det gikk overraskende fint mens det sto på og jeg måtte være sterk, men etterpå var det tøft. Det er egentlig fortsatt vanskelig å tenke på iblant. Noen ganger tar jeg meg selv i å tenke på at for ikke alt for mange år siden ville hun ha dødd av den sykdommen. Det er jo en traumatisk opplevelse at barnet må ligge på sykehus i en uke. Selv om alt går bra, så dukker det jo opp mange "hva hvis"-tanker. Det går nok bedre med tiden skal du se. Du har nettopp kommet hjem, og er nok ganske utkjørt. 

Anonymkode: f4efd...c12

[Nyttårs barn]

Dette er en reaksjon på det traumatiske du har opplevd. Du har måttet være sterk for barnet sin del. Nå er du hjemme og kan senke skuldrene og da kommer reaksjonen på det du har opplevd.

[Anonym bruker]

Det høres ut som om du har en helt naturlig reaksjon, dramatikken er over og kroppen tillater seg endelig å avreagere. Hvis du klarer å møte følelsene på den måten (hei naturlig reaksjon, nå er jeg lei meg og det er helt OK) heller enn å fokusere på å kjempe i mot går det nok over raskere. Vi kan ikke styre følelsene våre men vi kan styre hva de får utløse i oss. Hvis vi bare «lever litt med» og aksepterer følelsene går de etterhvert over. Hvis vi begynner å tenke på hvordan vi kan bekjempe følelsene spinner bare tankene og følelsene dypere ned i denne type sinnsstemning og vi setter oss lettere fast i det vonde. Aksept er stikkordet :-)

Anonymkode: 2a05b...aca

[Anonym bruker]

Opplevde det samme da 4-åringen min måtte gjennom en stor operasjon for noen måneder siden. Måtte holde meg rolig og sterk for henne mens det sto på, var akkurat som jeg holdt pusten hele perioden på sykehuset. Da vi endelig kom hjem etter en uke og alt hadde gått bra, kunne jeg endelig trekke pusten og da kom alle følelsene. Alle tankene jeg ikke hadde turt å tenke, all frykten, lettelsen av at det hadde gått bra og utmattelsen. Jeg tror det er helt normalt å føle det sånn. Jeg har aldri kjent på en lignende frykt og følelse av hjelpeløshet før. Ta deg tid til å føle, gråte og hvile. 

Anonymkode: 5ce11...178

[Anonym bruker]

Jeg jobber med barn på sykehus. Vi ser utrolig ofte at det kommer en vanskelig fase  for foreldrene når de kan senke skuldrene igjen. Altså helt normalt. Fasen går vanligvis over uten samtaler med psykolog etc, men vær ærlig med deg selv og dem rundt deg. Snakk deg gjennom dagene på sykehuset. La det være greit at du er nedfor, men lettet. Gi deg tid til å hente deg inn. 

Anonymkode: 7a125...d79

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt! Sønnen min hadde en alvorlig opplevelse i går som medførte ambulanse med blålys og innleggelse på sykehus. Det gikk veldig fint, men i dag er jeg helt vrak! Hadde en etterreaksjon i natt da jeg bare gråt, og nå er jeg utslitt. Og han var bare dårlig en kortere periode! 

Anonymkode: 601ee...837