Han har ikke ringt, jeg har ikke ringt...

[Anonym bruker]

Etter tre år sammen, et kort samboerskap som endte i "katastrofe" men hvor vi klarte å beholde forholdet, så skjer det noe rart for tiden.

Han pleier å komme til meg da jeg har ansvaret for to barn og må være mye på plass siden min eks ikke er mye til stede. Han jobber fullt og skift og har barna sine innimellom når ekskona hans planlegger det for han.

Sist helg skulle han ringe meg lørdag (han skulle ringe ikke jeg, fordi han skulle sove ut på ettermiddagen) men ringte aldri. Tenkte at han skulle ringe søndagen men heller ikke det. Fikk en litt uggen følelse i magen av at noe ikke var helt som det skulle, men søndagen gikk.

Jeg er fullstendig klar over at jeg også kunne ringe for å høre, men jeg er så sliten for tiden at jeg bare tenkte at da fikk jeg hvile og ta det med ro den søndagen og slapp å mase meg ut i det dårlige været. 

Jeg har ennå ikke hørt noe og jeg lurer på hvorfor. Men det jeg funderer mest over er hvorfor jeg ikke føler mer tristhet rundt dette, eller mer uro. Jeg sitter å tenker på om jeg savner han...og klarer ikke å bli klok på meg selv. Det er ikke noe direkte savn, men jeg er redd det er fordi jeg er så sliten om dagen - og at han ikke ringer gjør at jeg ikke trenger å tenke på noen andre enn meg selv (og barna) i denne perioden. Jeg har nemlig hatt et hardkjør uten like de siste månedene og fremdeles mye å gjøre (jobb, utdannelse osv).

Hvordan skal jeg klare å sortere ut følelsene mine og vite hva JEG vil i dette forholdet. For meg så er det helt merkelig å ha et forhold hvor vi har så lite kontakt mellom de gangene vi treffes. Jeg er helt åpen for at vi har to liv og at han (og jeg) tar hensyn til barna sine først, men hver gang vi ringes så er det stort sett jeg som snakker. Han sier bare at det ikke er noe nytt og at det kun er rutine og jeg merker at han er litt lei av alt. Av den grunn så liker jeg ikke at vi snakkes på telefon for jeg føler at det alltid er jeg som må holde i gang samtalen.

Hvordan og når tør man spørre seg selv om elefanten i rommet, det at man er usikker på om dette virkelig kan funke i lengden. Forholdet er bra men det er blitt et avstandforhold på sitt verste føler jeg. Og når man føler det sånn, så kommer disse spørsmålene veldig naturlig. 

Jeg skjønner at jeg må snakke med han om det, men igjen, denne elefanten i rommet er ikke lett å begynne å snakke om. Jeg synes det må være greit hvis man aksepterer å leve i et avstandforhold, at man har litt kontakt med hverandre innimellom for å høre hva den andre sier og tenker og hvordan den andre har det. Ikke bare at man sees annenhver helg som en slags kompis, bare for å gjøre ting sammen. Det må da være noe mer til et forhold? 

Anonymkode: 2f718...649

[Anonym bruker]

Det plager deg ivertfal siden du oppretter en tråd om det..

Men er det sånn du vil leve? Har du det godt i forholdet? 

Anonymkode: 5f043...228

[Anonym bruker]

HI

Sånn som det er nå, så nei, da har jeg det egentlig ikke godt. Jeg prøver å analysere meg selv, for jeg gjør sikkert ikke alt "riktig" jeg heller, men jeg føler at han er en østers noen ganger, og snakker veldig lite i perioder om seg selv. Vi snakker mye om meg fordi jeg ofte forklarer og legger ut (uten å være en skravlebøtte, på ingen måter) om det siste som har skjedd, hva jeg driver med osv. Jeg tror han muligens har lite å fortelle fordi han ikke gjør mye annet enn jobb og ha barna sine innimellom. Ellers sitter han mye og spiller på mobilen eller ser på tv. Men han snakker generelt lite om hva han tenker, hvordan han har det osv. Jeg prøver å snakke med han om slikt innimellom, men det er lite, veldig lite å få ut av han. Han er introvert, men det er jeg også. Det betyr ikke at jeg ikke snakker eller ikke kan fortelle om hva jeg føler. Han har nok en liten hindring der. 

Altså, jeg bare føler at det er tungt. At forholdet er tungt. At han har et tungsinn og at det nå topper seg. For meg i hvert fall. Her jeg bor så har jeg ikke mange venner og jeg har ikke et stort behov for et aktivt sosialt liv. I jobben min treffer jeg mennesker og jeg har barna mine, men jeg trenger en kjæreste som ER der innimellom, ikke bare FOR meg men som gir av seg selv. Ikke en som holder pusten hele tiden fordi det er det enkleste. Noen ganger føler jeg (sånn magefølelse) at han virkelig trenger noen som gir han det han selv ikke klarer å finne i sitt eget liv, at forventningene hans går på at jeg skal være "lyspunktet" hans men at han ikke selv vil være noe lys. Han er veldig snill og forståelsesfull, men noen ganger lurer jeg på om det i all denne forståelsen ligger mye "jeg sier ikke hva jeg mener, jeg bare nikker og smiler for det er enklere".

Så nei, jeg har det ikke bra med denne stillheten fra hans side. Dagene går og det blir bare merkeligere og merkeligere. Jeg lurer på om han kommer til å ta kontakt før helgen, i løpet av helgen....eller ikke i det hele tatt. Og elefanten vokser jo med dagene som går.....

Anonymkode: 2f718...649

[Anonym bruker]

Virker jo nesten som om forholdet deres kan fare ut til slutt om ingen av dere tar kontakt.. Han virker ikke som en type jeg hadde orket å hatt.. 

Anonymkode: 01915...97a

[Manubrium]

Var jeg deg, ville jeg prøvd å ringe han. Hva om noe har skjedd? 

Forholdet deres høres ikke bra ut. Han virker for mutt og avstengt til at han kan være noen positiv greie i livet ditt. Det er sikkert lurt med litt avstand for å tenke litt, men det virker rart på meg at ingen av dere tar kontakt. Igjen: hva hvis noe har skjedd?

[Anonym bruker]

36 minutter siden, Manubrium skrev:

Var jeg deg, ville jeg prøvd å ringe han. Hva om noe har skjedd? 

Forholdet deres høres ikke bra ut. Han virker for mutt og avstengt til at han kan være noen positiv greie i livet ditt. Det er sikkert lurt med litt avstand for å tenke litt, men det virker rart på meg at ingen av dere tar kontakt. Igjen: hva hvis noe har skjedd?

Hi

Ingenting har skjedd, han har hatt noe aktivitet på Facebook.

Jeg er inneforstått med at jeg også kunne ha ringt men akkurat nå så vet jeg ærlig talt ikke hva jeg skal si...jeg vet jo at grunnen til at jeg ikke har tatt kontakt er at dagene mine er fulle og jeg har mange baller i lufta og har følt det greit å slippe å ta stilling til nok en ball.

I starten av forholdet,  når han hadde slike perioder, så ble jeg ganske fra meg og sliten.  Nå er jeg heller likegyldig.  Selvfølgelig kunne jeg ha ringt men vi hadde avtale om at han skulle ringe sist helg. Ikke for å lage et stort nummer av det, men jeg tenker som så at han også har en grunn til å ikke ta kontakt.  Enten er det tungsinnet hans eller så er han i tenkeboksen.  Uansett så har jeg aldri krevd av han å "ta tak i meg" om jeg skulle ha behov for det, og jeg synes vi bør være såpass voksne at vi klarer å kommunisere og ikke bare trekke oss bort fra hverandre.  Det er så slitsomt i lengden. 

Anonymkode: 2f718...649

[Anonym bruker]

Helt ærlig? Orker du dette? Dette høres slitsomt ut og ikke givende i det hele tatt.

Dere har ingen felles barn..  Så da kan du bare skli fra han.

Men dere bør kunne avslutte det på en skikkelig måte vell...? 

Anonymkode: 5f043...228

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Helt ærlig? Orker du dette? Dette høres slitsomt ut og ikke givende i det hele tatt.

Dere har ingen felles barn..  Så da kan du bare skli fra han.

Men dere bør kunne avslutte det på en skikkelig måte vell...? 

Anonymkode: 5f043...228

HI

Jeg er fryktelig usikker nå. Jeg forstår ikke helt hva som skjer og hvorfor, men jeg tror min nye "arbeidstid" krever så mye av meg og at jeg ikke kan gi han like mye "oppmerksomhet" som før. I starten av forholdet var jeg under utdannelse og hadde mye fritid, og var veldig tilgjengelig når han ikke jobbet. Senere var jeg arbeidsledig og hadde også mye tid til overs. Nå har jeg startet eget foretak og har hatt veldig mange baller i lufta i det siste. Når han har vært på besøk så føler jeg (min egen følelse bare) at han ikke føler at jeg er tilgjengelig nok for han. Han har rett i det. Jeg er alene med to barn som krever sitt av oppfølging, jeg har ikke hatt ork eller tid til å treffe han når han har barna sine og jeg skjønner jo at dette er et forhold som han ikke får det han vil ut av. Han ønsket seg ny "familie" og at vi gjør ting sammen, jeg har mer behov for en kjæreste og å bygge et forhold basert på oss, ikke oss og barna våre. 

Jeg er disponibel men krever litt planlegging, han er nok blitt vant til at jeg er disponibel når han kan komme hit. De forandringene som har skjedd i livet mitt den siste tiden krever mye energi av meg og jeg har nok hatt mindre tid å "pleie" han. Han kommer hit når det passer han, men jeg føler ikke at han gir så mye av seg selv. Når han er her, så har han jo lite å gjøre, og ender ofte opp på sofaen og spiller mobilspill, sovner kanskje, men kommer ikke hit med en "ny giv" og mye å fortelle. Selv når vi ikke har sett hverandre på en uke.

Jeg har ikke alltid tid til å sette meg ned i sofaen og bare kule den noen timer, selv om jeg gjør det innimellom. Men jeg har en hel hverdag som skal organiseres, mat som skal kjøpes inn, middag som skal lages, aktiviteter som skal planlegges og mitt foretak som skal utvikles og som er i startgropen.

Jeg innser mens jeg skriver at vi nok har veldig forskjellige behov når alt kommer til alt. Jeg hadde vel håpet på at han i denne perioden hadde forståelse for min situasjon og at han kunne ta mer initiativ og organisere litt mer, men jeg merker litt mangel på initiativ annet enn å gå ut og spise en gang i blant. Han trekker seg bort fordi han ikke føler at han har noe plass når han kommer til meg, jeg venter bare på at han "greier seg litt selv" og legger forholdene til rette for å "ta mere plass" og ikke bare gjøre seg mindre og ikke kreve. 

Anonymkode: 2f718...649

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

HI

Jeg er fryktelig usikker nå. Jeg forstår ikke helt hva som skjer og hvorfor, men jeg tror min nye "arbeidstid" krever så mye av meg og at jeg ikke kan gi han like mye "oppmerksomhet" som før. I starten av forholdet var jeg under utdannelse og hadde mye fritid, og var veldig tilgjengelig når han ikke jobbet. Senere var jeg arbeidsledig og hadde også mye tid til overs. Nå har jeg startet eget foretak og har hatt veldig mange baller i lufta i det siste. Når han har vært på besøk så føler jeg (min egen følelse bare) at han ikke føler at jeg er tilgjengelig nok for han. Han har rett i det. Jeg er alene med to barn som krever sitt av oppfølging, jeg har ikke hatt ork eller tid til å treffe han når han har barna sine og jeg skjønner jo at dette er et forhold som han ikke får det han vil ut av. Han ønsket seg ny "familie" og at vi gjør ting sammen, jeg har mer behov for en kjæreste og å bygge et forhold basert på oss, ikke oss og barna våre. 

Jeg er disponibel men krever litt planlegging, han er nok blitt vant til at jeg er disponibel når han kan komme hit. De forandringene som har skjedd i livet mitt den siste tiden krever mye energi av meg og jeg har nok hatt mindre tid å "pleie" han. Han kommer hit når det passer han, men jeg føler ikke at han gir så mye av seg selv. Når han er her, så har han jo lite å gjøre, og ender ofte opp på sofaen og spiller mobilspill, sovner kanskje, men kommer ikke hit med en "ny giv" og mye å fortelle. Selv når vi ikke har sett hverandre på en uke.

Jeg har ikke alltid tid til å sette meg ned i sofaen og bare kule den noen timer, selv om jeg gjør det innimellom. Men jeg har en hel hverdag som skal organiseres, mat som skal kjøpes inn, middag som skal lages, aktiviteter som skal planlegges og mitt foretak som skal utvikles og som er i startgropen.

Jeg innser mens jeg skriver at vi nok har veldig forskjellige behov når alt kommer til alt. Jeg hadde vel håpet på at han i denne perioden hadde forståelse for min situasjon og at han kunne ta mer initiativ og organisere litt mer, men jeg merker litt mangel på initiativ annet enn å gå ut og spise en gang i blant. Han trekker seg bort fordi han ikke føler at han har noe plass når han kommer til meg, jeg venter bare på at han "greier seg litt selv" og legger forholdene til rette for å "ta mere plass" og ikke bare gjøre seg mindre og ikke kreve. 

Anonymkode: 2f718...649

Dere gir ikke hverandre det dere trenger. Dere passer ikke sammen. Desverre.

Virker som han "venter" litt på deg..

Dere må da kunne klare å snakke om dette? 

Anonymkode: 5f043...228

[Anonym bruker]

HI

Oj, fikk nettopp en melding, høyere makter tar affære.

Nå ble det litt rart da, for jeg har jo alle disse tankene i hodet...

Han skrev bare: hei hei, jeg har fri hele neste uke så da kan jeg tilbringe tid sammen med deg + noen smileykyss

Jeg er fullstendig i tenkeboksen nå, på hva det blir av oss. Mens hans tydeligvis er som om ingenting er rart. 

Anonymkode: 2f718...649

[Anonym bruker]

Når dere har et forhold hvor dere ikke tar kontakt med hverandre på en naturlig måte - og hvor du må tenke på hvorvidt du har lyst/ burde/ burde ikke ta kontakt, så mener jeg at det ikke er liv laga for forholdet.

Mannen min er på jobbreise nå. I gamle dager ville vi snakket på telefonen og tekster mange ganger. Det gjør vi ikke lenger, og følelsen for å måtte ha kontakt mye når vi er borte fra hverandre er ikke tilstede. Men ingen av oss tviler på å ta kontakt, enten bare fordi vi har lyst eller fordi det er noe praktisk som ordnes. 

 

Anonymkode: f6e7f...be7

[Anonym bruker]

Så merkelig... Dere har desverre ikke noe fremtid tror jeg.

Men hva vil du nå da? Bruk uken til å finne ut? Snakke? 

Min mann jobber på sjøen og er borte i flere uker og vi har masse masse kontakt hele tiden. Tlf/Skype/tekst/snap

Anonymkode: 5f043...228

[Anonym bruker]

Helt ærlig? Jeg får følelsen av at forholdet deres ikke er det helt store for han, at han ikke har de store følelsene men greit å ha noe mens han venter på "noe bedre" (mener ikke å fornærme deg, mener bare noe som føles bedre for han, vekker følelsene og engasjementet hans mer)

Grunnen til at du er i tvil er nok at du merker hans lunkne engasjement. Avslutt det, ikke ta til takke med å være "sengevarmer" for noen til han treffer noen han blir lidenskapelig forelsket i.

Anonymkode: 5fe71...478

[Anonym bruker]

En kjæreste på besøk som spiller på mobilen eller sovner i sofaen? Han høres ikke voldsomt spennende ut, ikke særlig forelsket heller, for så anstrenger man seg vel litt? Det virker som om du bruker masse energi på å tenke og analysere og lure på hva han vil/ikke vil, det hadde jeg ikke giddet, var jeg deg. 

Anonymkode: 70809...f37

[Anonym bruker]

40 minutter siden, Anonym bruker skrev:

En kjæreste på besøk som spiller på mobilen eller sovner i sofaen? Han høres ikke voldsomt spennende ut, ikke særlig forelsket heller, for så anstrenger man seg vel litt? Det virker som om du bruker masse energi på å tenke og analysere og lure på hva han vil/ikke vil, det hadde jeg ikke giddet, var jeg deg. 

Anonymkode: 70809...f37

Hi

Ja, det kan du si. Grunnen er vel at når han kommer hit så har han ikke noe annet å gjøre. Jeg har noen ting jeg må ha gjort og da ender han opp på mobilen. Han vil helst ha meg sittende i sofaen sammen han når han slapper av slik, kvalitetstid for han, men ikke for meg siden jeg har annet å gjøre. Kan godt sette meg ned en halv time, men ikke for å se han spille på mobilen!! Og snakke kan jeg gjøre selv om jeg gjør andre ting. Men jeg skjønner han godt, det er ikke så mye han KAN gjøre når han er her så det blir et tidsfordriv, på dagtid i hvert fall. På kveldstid blir det gjerne tv-titting, eller vi går ut og spiser når jeg har barnefri. Kan jo ikke dømme han så mye for dette, men merker at det gir meg lite å ha han til stede på dagtid, dessverre.

Anonymkode: 2f718...649

[Anonym bruker]

Hadde det ikke vært mer naturlig at han f.eks. var med deg på kjøkkenet når du smører matpakker eller hva du skal, hjalp til med noe eller bare tok en øl ved kjøkkenbenken og pratet med deg mens du lager middag e.l.? Ga en hånd med i det du skulle og var sammen med deg, det er vel samvær med deg han kommer for? 

Om kvelden kan det jo absolutt være hyggelig å se en serie sammen i sofaen, sitte i armkroken og prate osv., men mobilbruk er totalt turnoff for meg (sikkert fordi eksmannen min gjorde det samme, hehe). Jeg synes han høres litt passiv ut? Også det at han later som ingenting når du har ventet på å høre fra ham siden helgen, det hadde jeg blitt stresset av. Ikke fordi jeg krever konstant oppmerksomhet, men dere hadde jo en avtale om at han skulle ringe? 

Anonymkode: 70809...f37

[Anonym bruker]

Mitt inntrykk etter disse to trådene dine er at dette forholdet allerede er dødt, men at ingen av dere ønsker å innrømme det. Dere har minimalt med kommunikasjon, i hvert fall ikke om noe som faktisk betyr noe. Dere greier dere like bra uten hverandre. Dere møter ikke hverandre - og da snakker jeg ikke fysisk, men mentalt og følelsesmessig. Det virker som om dere møtes på gammel vane, men uten å ha noe å tilføre den andre lenger. Gammel vane kan være komfortabelt, men det virker ikke som om det gir noen av dere noe særlig. Og uten en ordentlig kommunikasjon så har dere ikke lenger et forhold.

Slik jeg ser det har dere like mye skyld i dette begge to. Han følger ikke deg godt nok opp, tar ikke nok initiativ. Men du gjør heller ikke det for ham - for du er jo så opptatt med din nyoppstartede bedrift at han bare må innpasse seg og forstå. Altså, jeg forstår at du må prioritere når du har startet for deg selv, det må du for å få en inntekt. Likevel så får jeg inntrykk av at du ikke viser ham at du ønsker ham i livet ditt nå. Det er ikke rart han sitter med mobilen og tv'n når han er hos deg når du ikke har tid til ham. Det er ikke noe kjekt å snakke til ryggen til en person, eller en som svinser hit og dit og egentlig er opptatt av alt annet hun skal gjøre. Det kan virke som en avvisning. Ja, han kunne godt ha valgt å hjelpe deg, men slik du snakker om dette får jeg inntrykk av at du ikke akkurat er åpen for det heller.

Mitt inntrykk er som sagt at dette forholdet allerede er dødt, at dere ev. bare går på gammel vane. Om jeg tar feil så tror jeg dere bør komme dere i parterapi, for dere forstår ikke hverandre og greier ikke snakke sammen om viktige ting, dere har ulike behov. Og måten du har snakket om dette på gir meg en følelse av at du egentlig er ferdig med ham også. I en setning sier du at forholdet er veldig bra - men det trådene dine handler om er et nærmest ikke-forhold, og det er det som får meg til å tro at dere holder sammen av gammel vane, det er komfortabelt når dere først møtes. Tar jeg feil, da tror jeg dere må ta tak i kommunikasjonsproblemene deres asap med parterapi.

Anonymkode: 60180...bcb

[Anonym bruker]

Hi

Ja da fikk jeg i hvert fall sendt en melding hvor jeg forklarte at jeg var utrolig sliten etter de siste månedene hvor ting har vært vanskelig og at alt dette presset utenfra førte til at jeg også reagerer på at vi ikke tar kontakt med hverandre i lange perioder og også at jeg hadde konstant dårlig samvittighet for at jeg ikke strakk til for han og at jeg ikke klarte å gi han det han kanskje,  i mine øyne, har behov for.  Altfor mange tanker i hodet og for mye stress og press (ikke fra han men sånn generelt)  og at jeg ikke fant ut av det og at jeg føler at min slitenhet og alle disse tankene er slitsomt for han i lengden. 

Jeg ønsker ikke å gå til noe angrep på han, men å få fram et større bilde av situasjonen.  Han har sikkert lest meldingen nå, aner ikke om han eller hva han svarer. Merker at jeg er redd for at han er lei meg og alle disse tankene mine....

Anonymkode: 2f718...649

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hi

Ja da fikk jeg i hvert fall sendt en melding hvor jeg forklarte at jeg var utrolig sliten etter de siste månedene hvor ting har vært vanskelig og at alt dette presset utenfra førte til at jeg også reagerer på at vi ikke tar kontakt med hverandre i lange perioder og også at jeg hadde konstant dårlig samvittighet for at jeg ikke strakk til for han og at jeg ikke klarte å gi han det han kanskje,  i mine øyne, har behov for.  Altfor mange tanker i hodet og for mye stress og press (ikke fra han men sånn generelt)  og at jeg ikke fant ut av det og at jeg føler at min slitenhet og alle disse tankene er slitsomt for han i lengden. 

Jeg ønsker ikke å gå til noe angrep på han, men å få fram et større bilde av situasjonen.  Han har sikkert lest meldingen nå, aner ikke om han eller hva han svarer. Merker at jeg er redd for at han er lei meg og alle disse tankene mine....

Anonymkode: 2f718...649

Det er mye bedre du har skrevet en melding enn ingenting, men det er jo ganske symptomatisk for forholdet deres at dere selv etter flere år ikke kan snakke med hverandre, ta opp telefonen og ringe, men må gjøre det via meldinger...

Anonymkode: 60180...bcb