Er jeg deprimert eller utbrent?

[Anonym bruker]

Vet ikke helt hva som skjer med meg for tiden. Jeg har full jobb, hus og tre små barn. Og det er noe som skjer hele tiden. Føler meg konstant stresset, føler hjertet mitt raser avgårde. Jeg får ikke sove på nettene, dvs jeg sovner når jeg legger meg (av utmattelse), men om jeg våkner etter å ha sovnet, sliter jeg med å sovne igjen, særlig om klokka har passert 3. Da ligger jeg der våken med 1000 tanker i hodet, et løpende hjerte og masse vonde følelser.

Jeg misliker jobben min, vet ikke helt hvorfor. Arbeidsoppgavene har endret seg mye i det siste til ukjente ting, og ingen opplæring å få, alt må man lese seg opp til selv. Har heller ikke kommet inn i miljøet helt, siden jeg er ganske ny og har vært ute i en mammaperm mens jeg har jobbet der. Har ingen kollegaer jeg anser som venner, eller som jeg snakker med daglig, føler jeg må gjemme meg i lunsjen, for ingen å gå med liksom.

Forholdet til mannen er dårlig, ingen fysisk kontakt eller nærhet, bare krangling eller så snakker vi om det praktiske. Føler jeg er den eneste voksne i huset, jeg må huske på alt, og sørkge for at regninger er betalt, at ungene har klær og utsyr, og alt administrativt. Ikke noe blir gjort, eller ikke noe skjer om ikke jeg tar initiativ, så alle turer, utflukter ferier, eller bare det å gå ut i helger må jeg ordne og få i gang. 

Nå har jeg kommet dit at jeg bare griner, prøver å unngå at noen ser meg, så jeg holder igjen når jeg leverer barna, og bryter sammen i bilen. Føler meg trist, sliten, trøtt og lei, og ser lite glede i livet. Alt er ork og mas. Merker også at jeg blir fortere sint på barna og har eksplodert et par ganger, ikke bra.

Jeg føler liksom jeg vil ut av livet mitt, at jeg har fått nok, men vet ikke helt hva jeg har fått nok av. Tenker først at alt hadde vært bedre om jeg ikke hadde måttet jobbe, men det har vi jo ikke råd til. Men i mitt hode er det jobben min og den tiden og energien den tar som er "problemet". Kanskje fordi jeg ikke trives der, og det ikke gir noe "påfyll"?

Vet ikke om jeg er i ferd med å bli utbrent, eller om det er en depresjon på vei? Og hva kan jeg gjøre for å bedre/snu på dette? Har heller ingen nære venninner som jeg kan snakke med slikt om, de jeg har er litt perifere, og vi treffes ikke utenom at vi møter på hverandre og veskler noen ord liksom. Har kontakt via SoMe da... dette er også¨fordi jeg føler ingen egentlig gidder være med meg så holder meg litt på avstand. Og har jo ikke ork til å pleie vennskapsforhold heller...

Anonymkode: c0356...650