Jeg klarer ikke å gråte.

[Høstløv]

Jeg mistet barnet mitt da jeg var 21 uker på vei. Dette er fem uker siden. Det er et høyt elsket barn, og savnet er enormt. Jeg visste ikke at en kunne kjenne en så bunnløs fortvilelse.

Vi har barn fra før, så vi blir tvunget til å leve videre. Jeg er evig takknemlig for barna mine. Likevel er det en som mangler. På tross av det har vi skapt en slags hverdag. Vi må fungere for barnas skyld. Jeg må levere i barnehagen, og hente igjen. Jeg må lage middag. Jeg må være mamma. Og da går jeg inn i en slags boble, som gjør det mulig å få til disse praktiske tingene. Og så gråter jeg når jeg kan. Jeg må gråte for å kunne fungere.

 

Men i dag kommer ikke gråten.... Jeg har en vond klump i magen, og jeg trenger å få det ut. Men det stopper helt opp, og jeg får det ikke til. Er det noen som har opplevd noe lignende, og kan fortelle meg at jeg ikke holder på å bli gal?

Endret 20. oktober 2017 av Høstløv

[Anonym bruker]

Jeg tror det meste av reaksjoner er normalt der du er nå. Har du/dere fått noen støtte etter dere mistet?

Kanskje du og mannen trenger å være alene? Har dere noen som kan passe barnet/barna slik at du og mannen din bare kan være sammen uten å måtte "ta dere sammen"? Eller kanskje du trenger en dag og kveld sammen med en nær venninne som tåler å høre alt du bærer på og også takle tårer og gråt?

En venninne av meg har opplevd det du går gjennom nå. Hun vekslet mellom å bare gråte og ikke gråte i det hele tatt. Hun sa innimellom at hun bare var et stort vondt sår inni seg, men at det var som om hun var nummen og ikke greide å reagere på smerten, som om smerten var for stor. Og noen ganger sa hun at hun også måtte distansere seg fra smerten, at hun var for sliten til å få det ut. Kanskje noe av det samme du føler?

Det er såpass tidlig fremdeles etter at du mistet, og det finnes vel ingen fasit på hvordan eller hvor lenge man sørger.

Snakk med noen som står deg nær. Og om du har behov for det, snakk også med fagpersoner. Det kan være psykolog, prest, psykologisk sykepleier eller andre. Noen ganger kan mor og far sørge veldig ulikt også, da tror jeg det er viktig å ha noen andre å snakke med også. Ingen måte å sørge på er riktig eller gal. Og du er ikke i ferd med å bli gal selv om du føler som du gjør i dag.

Hadde du vært min venninne skulle jeg kommet og gitt deg en lang og varm klem <3

Ta vare på deg selv! <3

Anonymkode: 4d14b...c02