Er det flere enn meg som ikke har det bra i forholdet?

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen i 15 år, og har barn.

Vi er jo sammen.. men lever litt parallelle liv. Vi er der sammen, men samtidig hver for oss.

Han jobber mye borte, og de dagene funker ting faktisk best. Jeg og barna kommer oss rundt og finner på ting. Stemningen er god 😊

Når han er hjemme blir det mye irritasjon, og ofte opplever jeg han som et lodd som hindrer aktivitet. Han er så treig, så å ha han med i planleggingen er nesten umulig..Når vi står klar til å gå, kommer han på at han må dusje, eller gjøre noe annet som han kunne gjort i løpet av de timene jeg gjorde alt og alle klart.

Vi snakker egentlig ikke sammen. Bare rundt barna, når vi gjør ting sammen med dem. Når de har lagt seg er vi tom for samtaletema.

Det er ikke noen følelser. Jeg er jo glad i han, men mest fordi han er faren til barna og at vi har vært sammen med han lenge.

Vi burde egentlig gå fra hverandre og gi hverandre sjansen til å være lykkelig på hver vår kant. Men det føles for stort. Å splitte opp hjemmet til barna, flytte, se barna annenhver uke.. Og til slutt kanskje møte noen og komme inn i mine-dine barn situasjon.. 

Nå høres jo ikke jeg ut som noe muntrasjonsråd her.. men det er mye tristhet i meg pga dette. Jeg er også snart 40 år, så jeg føler at det begynner å haste med å finne ut av det hvis jeg skal finne lykken igjen et annet sted.

Anonymkode: 42f9e...a3c

[Anonym bruker]

Hei

Først av alt må jeg si jeg forstår deg så godt. Var i akkurat samme situasjon selv. Jeg la bak meg et 18 år langt forhold, var rett og slett ensom i forholdet, og til tross for alle forsøk så ble det ikke bedre! Jeg hadde det som deg, jeg følte jeg og barna fungerte "bedre" når det bare var oss, og han var loddet som også skulle dusje når vi andre skulle dra, møtte 2 timer forsent til alt ect. 

Ikke godt å ha det sånn! 

Vi er foresten skilt nå! Vi gikk fra hverandre som venner, og nå, 3 år etterpå er vi kjempegode venner og begge har gått videre med ny partner😊

Anonymkode: dc646...7aa

[Anonym bruker]

Akkurat sånn er det her også, bare en del verre.. Vi har i tillegg masse bitterhet mellom oss, han er veldig oppfarende og hører ikke på hva jeg og ungene trenger. Det kommer på det beste veldig seint.. Sånn som hvis jeg sier til han at jeg ikke finner det attraktivt at han ikke dusjer og barberer seg (og kjøper seg klær som ser ok ut) så tar det 1 år før han gjør noe med en av delene, og vil helst ha stående applaus for det i tillegg.

Vi har nesten ikke-eksisterende sex-liv, han snakker hull i hode om jobben sin til meg (hater det) så "samtalen" er mer en monolog, og jeg finner ikke han attraktiv på en flekk.

Likevel, jeg klarer ikke, eller jeg tørr ikke (er for feig) til å gå ut av forholdet. Synes det er flaut å innrømme det, men det kan bare være den eneste grunnen til at jeg ikke har gått.

Det fins heller ingen respekt for hverandre igjen heller...

Vet han er veldig glad i meg, synes at jeg er fin.. Men det fins ingenting av det tilbake, altfor mange vonde ting har skjedd, og han gjør altfor lite for å få det til å fungere. Det har vært jeg som har måtte dregd lasset, og nå er det ikke noe mer igjen. Drømmer til og med om å være utro (kommer ikke til å være det altså)

Likevel er jeg tydeligvis for feig til å gå.... *sukk* 

 

Anonymkode: 03d43...4d2

[Anonym bruker]

gjør noe med det da, og ikke SUTRE her

Anonymkode: d7f57...e34

[Anonym bruker]

46 minutter siden, Anonym bruker skrev:

gjør noe med det da, og ikke SUTRE her

Anonymkode: d7f57...e34

Hvis du ikke tåler å se innlegget, hva med å la være å lese det?  

Anonymkode: 03d43...4d2

[Anonym bruker]

Min mann er kronisk syk, vi har lite felles, vi har et ikke-eksisterende sexliv, vi er stort sett venner. Han et snill, en god pappa, inderlig treig, tar få beslutninger og bryr seg generelt lite. 

Jeg kunne fått et «spenstigere» liv uten ham, men det blir ingen skilsmisse hos oss. Vi lovet hverandre i gode og onde dager til døden skiller oss, og det står vi ved. Skulle jeg skilt meg fram ham, ville han vært absolutt vært helt alene i verden. Han har ikke søsken eller nær familie, foreldrene hans er døde. Tvilsomt om han ville tålt en slik tilværelse. Han er såre fornøyd med livet. Jeg har ingen problemer med å leve med ham, selv om vi egentlig lever «ved siden av hverandre». 

Jeg tenker «er det verdt det». Er mitt noe spenstigere liv alene så mye verdt for meg at jeg kan forsvare at han sittet igjen helt alene, uten noen familie utover våre felles barn? 

Anonymkode: 89676...93b

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

gjør noe med det da, og ikke SUTRE her

Anonymkode: d7f57...e34

Det går ikke.. har prøvd.

Men det er nok fordi jeg ikke er en sånn fontene av empati og positivitet som deg..

HI

Anonymkode: 42f9e...a3c

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Min mann er kronisk syk, vi har lite felles, vi har et ikke-eksisterende sexliv, vi er stort sett venner. Han et snill, en god pappa, inderlig treig, tar få beslutninger og bryr seg generelt lite. 

Jeg kunne fått et «spenstigere» liv uten ham, men det blir ingen skilsmisse hos oss. Vi lovet hverandre i gode og onde dager til døden skiller oss, og det står vi ved. Skulle jeg skilt meg fram ham, ville han vært absolutt vært helt alene i verden. Han har ikke søsken eller nær familie, foreldrene hans er døde. Tvilsomt om han ville tålt en slik tilværelse. Han er såre fornøyd med livet. Jeg har ingen problemer med å leve med ham, selv om vi egentlig lever «ved siden av hverandre». 

Jeg tenker «er det verdt det». Er mitt noe spenstigere liv alene så mye verdt for meg at jeg kan forsvare at han sittet igjen helt alene, uten noen familie utover våre felles barn? 

Anonymkode: 89676...93b

Du er et veldig godt menneske, tror jeg... ❤

Men det høres vanskelig ut.. hva gjør du med behov for nærhet og sex?

HI

Anonymkode: 42f9e...a3c

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Min mann er kronisk syk, vi har lite felles, vi har et ikke-eksisterende sexliv, vi er stort sett venner. Han et snill, en god pappa, inderlig treig, tar få beslutninger og bryr seg generelt lite. 

Jeg kunne fått et «spenstigere» liv uten ham, men det blir ingen skilsmisse hos oss. Vi lovet hverandre i gode og onde dager til døden skiller oss, og det står vi ved. Skulle jeg skilt meg fram ham, ville han vært absolutt vært helt alene i verden. Han har ikke søsken eller nær familie, foreldrene hans er døde. Tvilsomt om han ville tålt en slik tilværelse. Han er såre fornøyd med livet. Jeg har ingen problemer med å leve med ham, selv om vi egentlig lever «ved siden av hverandre». 

Jeg tenker «er det verdt det». Er mitt noe spenstigere liv alene så mye verdt for meg at jeg kan forsvare at han sittet igjen helt alene, uten noen familie utover våre felles barn? 

Anonymkode: 89676...93b

Litt sånn her også. Men Holder på å bli gal av å bli snakket dårlig og nedlatende til. Å takle et ikke eksisterende kjærlighetsforhold, kan jeg takle. Men å takle den nedlatende være måten, er jeg ikke sikker på varer så mye lenger. Vet forøvrig ikke om det kan bli snakk om å bli pleietrengende etterhvert, så avventer iht det nå. Og vil revurdere. Men forholdet i seg selv er forsåvidt over. 

Anonymkode: dcf34...334

[Anonym bruker]

25 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Litt sånn her også. Men Holder på å bli gal av å bli snakket dårlig og nedlatende til. Å takle et ikke eksisterende kjærlighetsforhold, kan jeg takle. Men å takle den nedlatende være måten, er jeg ikke sikker på varer så mye lenger. Vet forøvrig ikke om det kan bli snakk om å bli pleietrengende etterhvert, så avventer iht det nå. Og vil revurdere. Men forholdet i seg selv er forsåvidt over. 

Anonymkode: dcf34...334

Min mann har ikke evnen til å være nedlatende. Han er så godt som bare snill. Det bidrar til at jeg blir. 

Anonymkode: 89676...93b

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Min mann har ikke evnen til å være nedlatende. Han er så godt som bare snill. Det bidrar til at jeg blir. 

Anonymkode: 89676...93b

Ja skjønte det. Jeg prøvde å si at jeg kan takle det. Men det vet jeg ikke om jeg vil siden min er nedlatende. Uten nedlstenheten er det ikke noe problem. Beklager at jeg var utydelig der. Men når det tærer så på meg selv og gjennomførings evne siden han klusser til alt. Så blir byrden litt større enn det jeg kan akseptere å bære. Veldig leit siden jeg elsker han så høyt, men han gjør ikke det samme 😢

Anonymkode: dcf34...334

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du er et veldig godt menneske, tror jeg... ❤

Men det høres vanskelig ut.. hva gjør du med behov for nærhet og sex?

HI

Anonymkode: 42f9e...a3c

Jeg har ekstremt lite behov for sex, så det går helt fint. Nærhet som i å kose? Er det det du tenker på? Tenker ikke over at jeg savner det, nei, men har kjærlige, kosete barn. Bikkja elsker også å kose, så får kos nok. 

Dette høres kanskje litt kaldt ut, men dette funker godt for meg. 

Anonymkode: 89676...93b

[Anonym bruker]

Jeg har det som deg hi.. Jeg elsker rett og slett ikke mannen min lenger. Trives mye bedre når jeg er alene med barna. Mannen skal også alltid et eller annet tull rett før vi skal noe, så selv om jeg har ordnet alt annet enn hans ting, så kommer han sluntrende etter at vi er klare for lengst. 

Han er egoistisk, og setter aldri mine ønsker foran sine egne. Mange beskriver mannen sin som klippen i livet, den følelsen er totalt fraværende i mine følelser for mannen. Det siste året har det vært ekstra ille, jeg kjenner ingen lyst på mannen, og unngår sex så langt det lar seg gjøre. Jeg vet jeg bør ta tak, dra i terapi eller noe, det er bare at det er helt dødt. Men så tør jeg ikke bryte ut, klarer ikke tanken på å se barna bare 50%, og vet ikke hvordan hverdagen skal gå opp. 

Det som har forverret det hele ytterligere de siste månedene, er at jeg er forelsket i en annen. Har ikke vært utro, men føler en gnistrende kjemi med han andre. Hjertet løper løpsk når jeg ser han (altså bokstavelig, jeg får skikkelig hjertebank). 

Anonymkode: 745f0...dcc

[Anonym bruker]

48 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Han er egoistisk, og setter aldri mine ønsker foran sine egne. Mange beskriver mannen sin som klippen i livet, den følelsen er totalt fraværende i mine følelser for mannen. Det siste året har det vært ekstra ille, jeg kjenner ingen lyst på mannen, og unngår sex så langt det lar seg gjøre. Jeg vet jeg bør ta tak, dra i terapi eller noe, det er bare at det er helt dødt. Men så tør jeg ikke bryte ut, klarer ikke tanken på å se barna bare 50%, og vet ikke hvordan hverdagen skal gå opp. 

Som du skriver; kanskje du bør dra i terapi? For å prøve å redde noen rester av forholdet, slik at du kanskje klarer å "holde ut", slik at du slipper å se barna 50%.. Gjør det for barna  
Og du vet jo aldri, kanskje det faktisk kan gjøre at dere finner litt mer tilbake til hverandre..

Anonymkode: 46544...0b4

[Anonym bruker]

.

Anonymkode: 745f0...dcc