Angst.

[Anonym bruker]

Uregelmessig hjerterytme. Doble slag. Kvalme. Diaré. Tung pust. Tvangstanker. Angst. Panikkangst.

Noen ganger tenker jeg at jeg ikke orker mer. Hvis jeg møter på en person som er direkte slem mot meg (i skole/jobbsammenheng) reagerer jeg med å få dødsangst hjemme. Svimmelhet, hyperventilering, kvalme, gråt og panikk. Det til tross for at jeg har klart å sette vedkommende på plass. 

Føler jeg er laget av glass og ikke tåler noe. Jeg har prøvd det meste for ikke å få panikk, men den kommer. Det fine er at jeg vet hva det er som skjer. Men jeg får like fullt panikk. Det var så ille denne uken etter et møte med en slem dame som hetset meg på mandag at jeg har måtte unngå henne. Får panikk overalt i ettertid, hjemme, på butikken. Jeg vil bare bli frisk, jeg orker ikke mer. Jeg vil fullføre utdanningen og få meg en jobb. Jeg vil ikke gå hjemme og være syk, gå til psykologer som ikke hjelper, bli presset inn i tiltak med skumle, aggressive, hånende sjefer. 

Hvordan skal jeg få til det jeg vil? Hvordan skal jeg bli frisk!? Jeg har i tillegg traumer og det var disse vedkommende hånet. Det gikk veldig inn på meg. HAR sagt fra til nav; men tør ikke å lese hva de hr svart i frykt for at jeg ikke får støtte og det i seg selv vil gi meg flere anfall. Og det orker jeg ikke

Anonymkode: 76a25...025

[Anonym bruker]

Du trenger hjelp med dette. En psykolog eller psykiater kan hjelpe deg.

Anonymkode: 9ec80...641

[Anonym bruker]

Fastlegen er stedet å starte, det finnes behandlig mot angst.

Anonymkode: 13622...404

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Du trenger hjelp med dette. En psykolog eller psykiater kan hjelpe deg.

Anonymkode: 9ec80...641

 

42 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Fastlegen er stedet å starte, det finnes behandlig mot angst.

Anonymkode: 13622...404

Siden det ikke fremkom tydelig i innlegget mitt, så kan jeg skrive det her.

Har gått til psykolog(er) i 2,5 år. Det er derfor jeg skriver "Jeg vil ikke gå hjemme og være syk, gå til psykologer som ikke hjelper,"

Anonymkode: 76a25...025

[Anonym bruker]

Du har også en vei å gå med å ikke oppfatte folk rundt deg som "slemme". Det er altså et reaksjonsmønster fra tredjeklasse.

Anonymkode: cc7ae...4b2

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du har også en vei å gå med å ikke oppfatte folk rundt deg som "slemme". Det er altså et reaksjonsmønster fra tredjeklasse.

Anonymkode: cc7ae...4b2

Hva kaller du en som hånler av deg når du forteller om diagnosene, og åpner deg ved å fortelle om ting du egentlig ikke vil fortelle om? (For å si det kort!) Slem dekker det ganske godt.

slem

Synonyms:

forferdelig ; infam ; egoistisk ; hjertelűs ; lastefull ; vemmelig ; hjerterć ; samvittighetslűs ; fryktelig ; avskyelig ; ond ; horribel ; satanistisk ; daddelverdig ; ondskapsfull ; nedrig ; sjofel ; fæl ; sadistisk ; grusom ; djevelsk ; nederdrektig ; nćdelűs ; fordervelig ; diabolsk ;

Anonymkode: 76a25...025

[Anonym bruker]

2,5 år er ikke så lenge å gå i terapi. Har du vært innom dps da? Be om en henvisning et sted og gi en ny person sjansen til å hjelpe deg. Det er jo økt livskvalitet som er guleroten her, du kan ikke gi deg da.

Dette går ikke over av seg selv, og i perioder erfarte jeg selv at det å jobbe med seg selv var tyngre enn å overlever angsten. Men det vil nok komme en dag hvor du ser at det var verdt slitet.

Lykke til.

Anonymkode: e976a...100

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Uregelmessig hjerterytme. Doble slag. Kvalme. Diaré. Tung pust. Tvangstanker. Angst. Panikkangst.

Noen ganger tenker jeg at jeg ikke orker mer. Hvis jeg møter på en person som er direkte slem mot meg (i skole/jobbsammenheng) reagerer jeg med å få dødsangst hjemme. Svimmelhet, hyperventilering, kvalme, gråt og panikk. Det til tross for at jeg har klart å sette vedkommende på plass. 

Føler jeg er laget av glass og ikke tåler noe. Jeg har prøvd det meste for ikke å få panikk, men den kommer. Det fine er at jeg vet hva det er som skjer. Men jeg får like fullt panikk. Det var så ille denne uken etter et møte med en slem dame som hetset meg på mandag at jeg har måtte unngå henne. Får panikk overalt i ettertid, hjemme, på butikken. Jeg vil bare bli frisk, jeg orker ikke mer. Jeg vil fullføre utdanningen og få meg en jobb. Jeg vil ikke gå hjemme og være syk, gå til psykologer som ikke hjelper, bli presset inn i tiltak med skumle, aggressive, hånende sjefer. 

Hvordan skal jeg få til det jeg vil? Hvordan skal jeg bli frisk!? Jeg har i tillegg traumer og det var disse vedkommende hånet. Det gikk veldig inn på meg. HAR sagt fra til nav; men tør ikke å lese hva de hr svart i frykt for at jeg ikke får støtte og det i seg selv vil gi meg flere anfall. Og det orker jeg ikke

Anonymkode: 76a25...025

Hva med å snakke med noen som har opplevd det samme? Jeg har slitt med det samme som deg med hjerterytme ute av balanse og hjertebank, samt angstanfall og dødsangst. For min del hjalp det aller mest å snakke med en i samme situasjon. Har vært kvitt det i to år, ikke det med hjertet da, men det er ufarlig.

Nå som jeg er gravid og hormoner er i spinn, har det kommet litt tilbake. Det som hjalp meg mest var beinhard jobbing med positive tankemønstre og prat med en i samme situasjon. Det føltes heeeelt bortkastet og unødvendig i sånn 3 mnd, men så begynte det å hjelpe litt og litt og litt. Man må endre de negative spiralene til positive. Kunne dette vært noe for deg?

Anonymkode: 0c757...b58

[Anonym bruker]

Har du prøvd kognitiv terapi? Det ville jeg forsøkt, det er det mest effektive for angst og panikk

Anonymkode: 27a9c...be9

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

2,5 år er ikke så lenge å gå i terapi. Har du vært innom dps da? Be om en henvisning et sted og gi en ny person sjansen til å hjelpe deg. Det er jo økt livskvalitet som er guleroten her, du kan ikke gi deg da.

Dette går ikke over av seg selv, og i perioder erfarte jeg selv at det å jobbe med seg selv var tyngre enn å overlever angsten. Men det vil nok komme en dag hvor du ser at det var verdt slitet.

Lykke til.

Anonymkode: e976a...100

Nei, men du skjønner, jeg har så sinnssykt dårlig råd. Det påvirker "alt". Derfor vil jeg utdanne meg og få meg en godt betalt jobb. Jeg orker ikke å "være på nav" lenger, det er bare enda et spyd i siden. Jeg orker ikke å være syk mer. Jeg klarer det ikke mer!

Jeg har gått på DPS siden vinteren 2015. Hatt to forskjellige psykologer med forskjellig tilnærming og metoder. 

Kanskje jeg skal prøve å bytte psykolog én siste gang? 

Anonymkode: 76a25...025

[Anonym bruker]

43 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har du prøvd kognitiv terapi? Det ville jeg forsøkt, det er det mest effektive for angst og panikk

Anonymkode: 27a9c...be9

Jeg vet at "det sies", men jeg fikk snakke med en terapeut som drev kognitivt. Ingen match, ingen kjemi, hun var aggressiv. Greia med meg er at dersom jeg blir presset for mye, går jeg i stå. Jeg låser meg fullstendig og får anfall på anfall med panikkangst. 

Jeg tror heller veien å gå er mestring, og hjelp med å styrke selvbildet og følelsen av at jeg er verdt noe, slik at jeg derfra kan få styrke til å utfordre angsten.

Anonymkode: 76a25...025

[Anonym bruker]

47 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hva med å snakke med noen som har opplevd det samme? Jeg har slitt med det samme som deg med hjerterytme ute av balanse og hjertebank, samt angstanfall og dødsangst. For min del hjalp det aller mest å snakke med en i samme situasjon. Har vært kvitt det i to år, ikke det med hjertet da, men det er ufarlig.

Nå som jeg er gravid og hormoner er i spinn, har det kommet litt tilbake. Det som hjalp meg mest var beinhard jobbing med positive tankemønstre og prat med en i samme situasjon. Det føltes heeeelt bortkastet og unødvendig i sånn 3 mnd, men så begynte det å hjelpe litt og litt og litt. Man må endre de negative spiralene til positive. Kunne dette vært noe for deg?

Anonymkode: 0c757...b58

Kanskje? Men jeg kjenner ingen. Foreldrene mine tror at de har opplevd angst fordi de 1 gang i livet opplevde å bli stressa på motorveien og få hjertebank. De forstår ingenting, og blir sure hvis jeg snakker om det. Mannen min blir bare utslitt hvis jeg snakker om det, selv om han er støttende osv så trenger jeg at han er mannen min, en trygghet for meg, men ikke en terapeut. Jeg har ingen venner fordi jeg har støtt dem bort pga angst, og nå er vi på så forskjellige stadier av livet, og dessuten var ingen der for meg da jeg fikk traumer så føler meg sviktet sånn sett. Kunne så klart fått meg nye venner, men det er ikke bare bare

Vet ikke hvor jeg treffer noen som har vært i samme båt?

Jeg er enig i at man må tenke positivt, osv, og min måte å gjøre det på er å unngå personer som trekker meg ned i søla. Som denne personen jeg beskrev i det første innlegget. Hun ødelegger alt for meg. Så jeg må unngå henne, fordi jeg ikke er "klar for sånne folk" enda. Ved å unngå henne, kan jeg jobbe med meg selv på andre områder. Det er min måte å være positiv på. 

Anonymkode: 76a25...025

[Anonym bruker]

Kan det være du ser aggresjon, hån, og folk som er ekle mot deg overalt, fordi det er det du forventer? At du tolker alt i verste mening? 

Har du hørt om "automatisk negative tanker"? Det er når man uansett situasjon finner den verst mulige tolkningen av hendelser. En nyttig øvelse kan være å forsøke å se situasjonen utenfra, og reflektere over hva som har skjedd. Ikke bare reagerer på de automatiske og umiddelbare følelsene, men faktisk analysere situasjonen og se om du kan finne alternative tolkninger. 

Jeg har sjelden møtt aggressive, hånende, ekle mennesker. Jeg har møtt mange som er direkte, tidvis uten sosiale antenner, som ikke legger fingrene mellom, og som kan se sinna ut uten at de er det - inkludert noen av mine overordnede, som kan finne på å si "ikke gjør sånn, jeg vrir hodet av deg!", men som ikke mener noe mer med det. Det er bare måten de kommuniserer på. Og man kan si mye om det, og det kan være vanskelig i begynnelsen, men etterhvert innser man at de ikke dømmer, de ruger ikke på ting, og man finner en måte å leve sammen på. 

Jeg var forresten sosialt usikker, var deprimert og har tidvis hatt angstplager. Jeg gikk på et kurs i depresjonsmestring, og det jeg prøver å beskrive over (automatisk negative tanker), og bevisstheten rundt det, er noe av det som har hjulpet meg mest i etterkant.  Det er vanskelig til å begynne med, men det gir et annet syn på mellommenneskelige relasjoner når man har jobbet litt med det.

Anonymkode: 718ae...0f6

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Kan det være du ser aggresjon, hån, og folk som er ekle mot deg overalt, fordi det er det du forventer? At du tolker alt i verste mening? 

Har du hørt om "automatisk negative tanker"? Det er når man uansett situasjon finner den verst mulige tolkningen av hendelser. En nyttig øvelse kan være å forsøke å se situasjonen utenfra, og reflektere over hva som har skjedd. Ikke bare reagerer på de automatiske og umiddelbare følelsene, men faktisk analysere situasjonen og se om du kan finne alternative tolkninger. 

Jeg har sjelden møtt aggressive, hånende, ekle mennesker. Jeg har møtt mange som er direkte, tidvis uten sosiale antenner, som ikke legger fingrene mellom, og som kan se sinna ut uten at de er det - inkludert noen av mine overordnede, som kan finne på å si "ikke gjør sånn, jeg vrir hodet av deg!", men som ikke mener noe mer med det. Det er bare måten de kommuniserer på. Og man kan si mye om det, og det kan være vanskelig i begynnelsen, men etterhvert innser man at de ikke dømmer, de ruger ikke på ting, og man finner en måte å leve sammen på. 

Jeg var forresten sosialt usikker, var deprimert og har tidvis hatt angstplager. Jeg gikk på et kurs i depresjonsmestring, og det jeg prøver å beskrive over (automatisk negative tanker), og bevisstheten rundt det, er noe av det som har hjulpet meg mest i etterkant.  Det er vanskelig til å begynne med, men det gir et annet syn på mellommenneskelige relasjoner når man har jobbet litt med det.

Anonymkode: 718ae...0f6

Nei. Jeg ser ikke det overalt! Du har misforstått helt hva det er jeg snakker om. 

Jeg ser snille mennesker overalt, jeg kjenner mange snille mennesker. Jeg kommer godt overens med snille mennesker.

Problemet oppstår når man møter på en person som håner deg, latterliggjør deg og skal krangle med deg. Det er ikke å overtolke. Det handler ikke om at noen "ser sinna ut", men et eksempel er: "Du har så stygge klær!". Det kan ikke misforstås. Det er aldri godt ment. Det kan i beste fall være ment som en spøk, dersom du er god venn med vedkommende og dere har en "slik tone" dere imellom (der du vet at vedkommende tuller, og egentlig mener det motsatte av hva han/hun sier, og benytter seg av sarkasme siden det er humoren dere imellom).

Det er snakk om de menneskene man møter på i livet, innimellom, som faktisk ønsker å være slemme mot medmennesker. DE menneskene tåler jeg så dårlig at jeg blir syk av det. Mange andre tenker "for en bitch", eller "han var skikkelig dust", men så takler de det - og går videre. Det til tross for at de fikk høre at de ser ut som en ape i ansiktet, eller at noen kalte dem for en jævla taper. Ikke sant... 

Det er det som er problemet mitt, jeg takler det ikke på den måten. Hvis noen sier noe tilsvarende til meg, går det inn på meg, og jeg får panikkangst istedet for å heve meg over det og gå videre. Det er det denne tråden handler om, ingenting annet. Den handler om hvordan jeg best kan takle mennesker som er direkte ufine, uten rom for misforståelser. 

Anonymkode: 76a25...025

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Nei, men du skjønner, jeg har så sinnssykt dårlig råd. Det påvirker "alt". Derfor vil jeg utdanne meg og få meg en godt betalt jobb. Jeg orker ikke å "være på nav" lenger, det er bare enda et spyd i siden. Jeg orker ikke å være syk mer. Jeg klarer det ikke mer!

Jeg har gått på DPS siden vinteren 2015. Hatt to forskjellige psykologer med forskjellig tilnærming og metoder. 

Kanskje jeg skal prøve å bytte psykolog én siste gang? 

Anonymkode: 76a25...025

Var det du som hadde tråden her nettopp om veileder på nav-tiltak som hadde vært veldig uprofesjonell og krevde at du snakket om traumene dine?

I så fall - skriv ordrett det Iiiiik skrev til deg som svar i den tråden og send eller gi det til sjefen for tiltaket, og gjerne med en kopi til saksbehandleren din på nav. Bestill deg også en legetime og forklar hva som har skjedd. Fortell legen din også at du virkelig ønsker å komme deg ut av problemene dine, men at du føler at du ikke får utbytte av den behandlingen du har forsøkt nå. Og så ber du helt spesifikt om å komme til en traumepsykolog. De som har dette som spesialitet jobber ofte på en annen måte enn andre psykologer. Som du allerede er klar over er det mange retninger og metoder innen faget deres. Videre spør du legen din om en henvisning til en psykomotorisk fysioterapi, det er et veldig godt supplement til behandlingen din og det kan gjøre at du får et bedre forhold til kroppen din og symptomer.

Skriv deg en liste her og nå, hva du skal gjøre i helgen. Skriv det Iiiik skrev til deg i den forrige tråden og send det avgårde. Mandag ringer du legen din og saksbehandleren på Nav.

Og helt til slutt. Jeg forstår inderlig vel den desperasjonen du føler når du sier at du ikke vil være syk mer, at du ikke klarer det mer. Men vet du hva - eneste måten å komme seg videre er å akseptere at du ER syk her og nå. Ikke kjemp mot den sannheten. Du er syk nå, du vil trenge tid for å bli frisk. Å akspetere at du ER syk betyr på ingen måte at du gir opp. Tvert om, men du slutter å tappe deg selv for energi og psyke deg selv mer ned med å si at du ikke greier, ikke klarer, ikke orker. Aksepter at det er slik du har det her og nå - men også at du aksepterer at det tar tid for deg å bli frisk. For da er det lettere å bli mer konstruktiv, hvordan kan du bli frisk og gjøre det i et tempo som kroppen og psyken din aksepterer. Det er konstruktivt å skrive det brevet til sjefen for tiltaket og Nav (og vise det til legen din også), det er konstruktivt å be om å komme til en psykolog som er spesialist innen traumepsykologi, det er konstruktivt å be om henvisning til psykomotorisk fysioterapi. Kanskje du må vente litt før du kommer i behandling hos disse, men aksepter det, det tar den tiden det tar, du får ikke skyndet på akkurat det, og dermed må du bare akseptere det fremfor å tappe deg selv med å nekte å godta at det (dessverre) er slik.

Sett deg ned her og nå og finn igjen svaret som Iiiiik skrev til deg, skriv det i brevsform til saksbehandler på tiltaket og Nav-saksbehandleren din, og send det i morgen. Og mandag bestiller du en hastetime til legen din. Det vil hjelpe deg å gjøre, for da kommer du litt ut av følelsene dine som du nå domineres av. Tenk praktisk og bare gjør det du må gjøre nå, selv om det kanskje er tøft for deg så vet du at det må til hvis du skal få det bedre. Så start nå med det samme!

Lykke til videre

Anonymkode: 80dbc...e9a