Har jeg lov å bli lei meg/frustrert når

[Anonym bruker]

En venninne til stadighet klager over hvor sliten hun er... hun er gift, ingen barn. Jeg er alene med 3 😥😥

Jeg klarer ikke å trøste. Være støttende.

Blir lei meg. Har aldri avlastning 😕😔 hva skal jeg gjøre?

Anonymkode: d3bed...cd5

[Anonym bruker]

Vet du, man har lov til å være sliten selv om man ikke er gift eller har barn. Du har ikke enerett på det selv om du er alene med 3 barn uten avlastning. Det er klart at det er slitsomt og leit, men det er ikke din venninne sin skyld

Anonymkode: 4e91f...0b0

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vet du, man har lov til å være sliten selv om man ikke er gift eller har barn. Du har ikke enerett på det selv om du er alene med 3 barn uten avlastning. Det er klart at det er slitsomt og leit, men det er ikke din venninne sin skyld

Anonymkode: 4e91f...0b0

Har ikke sagt det er min venninne sin skyld. Men hvorfor beklage seg til meg hele tiden? Jeg klager aldri.. selv om minste er mye våken på nettene og jeg er utslitt 

Anonymkode: d3bed...cd5

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har ikke sagt det er min venninne sin skyld. Men hvorfor beklage seg til meg hele tiden? Jeg klager aldri.. selv om minste er mye våken på nettene og jeg er utslitt 

Anonymkode: d3bed...cd5

Hun beklager seg til deg fordi du er venninnen hennes. Men du har og lov å si til henne når det blir for mye

Anonymkode: 4e91f...0b0

[Yellow Brick Road]

Så du mener at du har enerett på å være sliten og at folk uten barn ikke kan være slitne fordi du har det verre? 

Hva du skal gjøre? Dersom du er en god venninne, så hører du på og er støttende, og si for all del ikke noe sånn som at "Du er sikkert sliten, men jeg er enda mer sliten", men blir det for mye, er det lov å si ting som at du skjønner / hører at hun er sliten, det er du selv for tiden også, så du vet at det ikke er godt. Så kan du jo spørre henne hva hun kan / vil gjøre for å forandre på det, dersom det blir for mye klaging og selvmedlidenhet. 

[Anonym bruker]

5 timer siden, Yellow Brick Road skrev:

Så du mener at du har enerett på å være sliten og at folk uten barn ikke kan være slitne fordi du har det verre? 

Hva du skal gjøre? Dersom du er en god venninne, så hører du på og er støttende, og si for all del ikke noe sånn som at "Du er sikkert sliten, men jeg er enda mer sliten", men blir det for mye, er det lov å si ting som at du skjønner / hører at hun er sliten, det er du selv for tiden også, så du vet at det ikke er godt. Så kan du jo spørre henne hva hun kan / vil gjøre for å forandre på det, dersom det blir for mye klaging og selvmedlidenhet. 

Hvor skrev jeg at jeg hadde enerett?

Anonymkode: d3bed...cd5

[Anonym bruker]

Dere har full rett til å være slitne begge to. Ikke gjør det til noen konkurranse om å være slitnest. 

Men antakelig har hun ikke noen anelse om hvordan det er for deg. Hun vet nok ikke noe om hvordan hverdagen med barn er. 

Anonymkode: 3e591...5e1

[Yellow Brick Road]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvor skrev jeg at jeg hadde enerett?

Anonymkode: d3bed...cd5

Du skrev ikke enerett, men det høres ut som om det er det du mener når du drar fram at hun ikke har barn, men du har tre og er alene.

[ma(G)ma med to små :)]

Jeg var også utrolig sliten før jeg fikk barn. Studerte et hardt studie, og jobbet mye ved siden av.

Hadde noen bedt meg om å rangere hvor sliten jeg var på en skala fra 0-10, ville jeg ha svart 8.

Så fikk jeg et barn som «aldri» sov, og jeg fikk erfare hvor sliten man faktisk kan være og samtidig stå oppreist.

Hadde noen bedt meg om å rangere hvor sliten jeg var da, ville jeg også ha svart 8.

 

Ikke det at jeg ikke var mer sliten da enn jeg var før jeg fikk barn, det var jeg virkelig. Men skalaen hadde forandret seg, hvis du forstår?

 

Poenget mitt er at man måler slitenhet (og lykke, økonomi, kjærlighet, smerte m.m.) ut i fra hvilke erfaringer man selv har gjort seg.

Det er stor sjanse for at du har rett i at venninnen din ikke har noe å klage på i forhold til deg, men det spiller egentlig ikke noen rolle. Hun er sliten, og det er hennes virkelighet, og hun har rett til å føle det slik. På lik linje med at du har rett til å føle at du f.eks. har dårlig økonomi, selv om det finnes milliarder av mennesker på denne jord som vil hevde at du ikke aner hva det vil si å ha lite penger.

Men selv om hun har rett til å føle at hun er sliten, er det du som bestemmer om du vil være klagemur for henne.

Det er helt greit om du sier at du forstår at hun er sliten, og at du vet hvor altoppslukende det er å føle seg brutt ned til felgen, men at du er sliten selv, og at det tapper deg for energi å snakke så mye om det. Kanskje kan du foreslå at dere sammen finner ut om det er noen grep dere kan ta som gjør at dere begge får mer overskudd?

Gå en tur en gang i uken? Inviter hverandre på middag ukentlig, slik at dere begge kan komme til dekket bord en dag i uken? Skrive lister over hva som tapper dere for energi i hverdagen, og hjelpe hverandre å rydde opp i det?

[Anonym bruker]

Hun klager hele tiden, du klager aldri. Well lets give you a medal! Liker ikke disse "martyrfaktene" til folk som aldri klager og med det hever seg over andre og mener at da kan ikke andre klage. Du står fritt til å klage alt du klarer! Men du eier ikke en objektiv sannhet over hvem som er "mest sliten". 

 

Anonymkode: 16d98...fe7

[Anonym bruker]

Jeg har alltid slitt med søvnen og har derfor periodevis vært svært trett. Jeg snakker aldri om dette på eget initiativ fordi folk generelt ikke egentlig er så interessert i andre folks problemer. Men når folk har kommentert at jeg var/er stille eller så/ser sliten ut så sier jeg hvorfor. 

Og når jeg da har sagt at jeg er trøtt og sliten pga søvnmangel, har jeg fått overbærende humring i retur og beskjeden «bare vent til du får barn, DA blir du trøtt da!». 

Vel... nå har jeg barn, en datter som har blitt 3,5 år. Jeg har gått gjennom mange og lange sykdomsperioden, amming på natten og alt annet som kommer av å ha barn. Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg var mer trøtt og sliten før jeg fikk barn enn etter. Og ja, jeg sliter fremdeles med disse søvnproblemene mine nå. Det er godt mulig at jeg er rar der, men sånn er nå det en gang. Men jeg regner med at folk (og da mener jeg de som har for vane å slenge ut slike kommentarer) bare vil si at det er så mye værre å ha to barn, eller at barnet mitt er ikke i nærheten av å være så strevsomt som deres, eller at jeg lyver, eller at jeg er jo ikke alenemor (jeg har dog en mann som reiser SVÆRT mye med jobb) osv, osv... 

Så jeg mener fremdeles, etter å ha prøvd begge deler, at man skal være ytterst forsiktig med å mene at man selv sitter på fasiten om hva man blir mest sliten av her i verden. 

 

Anonymkode: 4ebb3...28a

[Anonym bruker]

30 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har alltid slitt med søvnen og har derfor periodevis vært svært trett. Jeg snakker aldri om dette på eget initiativ fordi folk generelt ikke egentlig er så interessert i andre folks problemer. Men når folk har kommentert at jeg var/er stille eller så/ser sliten ut så sier jeg hvorfor. 

Og når jeg da har sagt at jeg er trøtt og sliten pga søvnmangel, har jeg fått overbærende humring i retur og beskjeden «bare vent til du får barn, DA blir du trøtt da!». 

Vel... nå har jeg barn, en datter som har blitt 3,5 år. Jeg har gått gjennom mange og lange sykdomsperioden, amming på natten og alt annet som kommer av å ha barn. Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg var mer trøtt og sliten før jeg fikk barn enn etter. Og ja, jeg sliter fremdeles med disse søvnproblemene mine nå. Det er godt mulig at jeg er rar der, men sånn er nå det en gang. Men jeg regner med at folk (og da mener jeg de som har for vane å slenge ut slike kommentarer) bare vil si at det er så mye værre å ha to barn, eller at barnet mitt er ikke i nærheten av å være så strevsomt som deres, eller at jeg lyver, eller at jeg er jo ikke alenemor (jeg har dog en mann som reiser SVÆRT mye med jobb) osv, osv... 

Så jeg mener fremdeles, etter å ha prøvd begge deler, at man skal være ytterst forsiktig med å mene at man selv sitter på fasiten om hva man blir mest sliten av her i verden. 

 

Anonymkode: 4ebb3...28a

Veldig enig i det du skriver her. Jeg kjente en som stadig fortalte meg at jeg ikke aaaaaante hva det ville si å være virkelig sliten, at jeg aaaaldri ville takle å få barn, for da ville jeg viiiiirkelig forstå hva det ville si å være trøøøøøøt av søvnmangel. At jeg aaaaldri ville forstå den desperasjonen som kom av å viiiiirkelig ikke få sove nok. Og ja, hun snakket slik...

Ganske ironisk siden hun siden vi ble kjent hadde sovet 2-6 timer mer enn meg hver eneste natt, selv etter at hun fikk flere barn. Enda mer ironisk ble det av at den som ofte måtte stille opp og hjelpe henne på nettene for at hun skulle få nok søvn... jepp, det var meg. Jeg tok babyene hennes på natt stadig vekk. Og selv når hun hadde "dårlige" perioder med søvn etter at barna kom så hadde hun likevel flere timer med sammenhengende søvn om natten og flere timer søvn pr. natt enn det jeg nesten noengang har hatt. Men det var visst jeg som ikke taklet å sove lite... Når jeg en sjelden gang fortalte henne at jeg sov så få timer pr. natt som jeg gjorde, da sa hun til meg at jeg løy og gjorde meg selv til martyr med løgner, for ingen kunne fungere på så lite søvn. Vel, jeg har ikke hatt noe valg, og har tatt tøffe studier til tross for ekstremt lite søvn. Sovemedisiner fungerer heller ikke på meg, så det er ikke noe jeg kan bruke heller. Og nå har det kommet frem at jeg har vært fysisk syk, mulig hele livet, men i hvert fall minst 25 år... og et av symptomene er store søvnproblemer. Og fatigue er et annet symptom, men jeg aner iflg. henne fremdeles ikke hva det vil si å være ooooordentlig sliten

Nettopp fordi jeg har lært meg å fungere med så lite søvn så har jeg stilt opp for andre også som har slitt med søvn etter de fikk barn, men de fleste har i hvert fall mer fornuft enn hun jeg fortalte om over her.

Til HI - du har de følelsene du har. Jeg har ingen problemer med å forstå at du blir frustrert når hun klager over det hun gjør når du er alene med tre barn og hun ikke har noen. Men som en annen skriver, det er ingen konkurranse. Det kan være ting du ikke vet om din venninne (problemer med forholdet, med jobben, med familien, sykdom, andre ting). Uansett så er nok hennes opplevde slitenhet så ille som hun forteller deg - ut fra de erfaringene hun har (som en annen skriver). Det gjør ikke nødvendigvis din slitenhet mindre eller verre enn hennes. Din slitenhet er din og sier ingenting om henne. Forteller du henne hvor sliten du er av å være alene med tre barn, ikke ha noen å dele ansvaret med, ingen som kan avlaste innimellom på natten osv.? Deler du dine bekymringer med henne? Kanskje hun faktisk kan være en større støtte for deg om du åpner deg til henne. 

Anonymkode: f1758...492