Hva gjør jeg, i fremtiden? AAP, studering..

[Anonym bruker]

Jeg tar opp et fag som privatist nå, går på AAP og går til psykolog, men er ved "veis ende" angående psykologi. Tror psykologen har gitt meg opp, hun har gitt uttrykk for det i hvert fall. "Noen kan jo leve fint med angst, det kommer an på hvor du legger lista for hva som er et godt liv". Der er vi, liksom. 

Men jeg! Jeg tar opp fag som privatist. Etter det mangler jeg 2 fag for å få generell studiekompetanse. For jeg har skjønt at her i verden får en seg ikke arbeid uten utdanning (og ja, jeg har forsøkt). Og jeg unngår sosiale tilstelninger ikke bare pga angst, men også fordi jeg ikke tør å si "jeg er et vrak som går på AAP - en taper som ikke klarer å arbeide med hva som helst, jeg får ikke til noe, jeg ". Det er sånn jeg tenker om meg selv. 

Nå har jeg aap frem til sommeren, og tror det er det siste jeg får. Jeg får IKKE bli uføretrygdet fordi jeg "er så ung" (under 30 år), det var ikke et alternativ engang iflg veilederen på nav. Jah, hva da... jeg havner på sosialen? Eller står uten inntekt? Hva gjør man med sånne som meg, egentlig? Når man ikke klarer å arbeide (ennå), men har et ønske om utdanning. Skal jeg leve på studielån så jeg kan ta de to siste fagene (hvor mye er det i måneden?), for så å ikke ha råd til å ta opp nytt studielån hvis jeg skal ta høyere utdanning? Altså, alt er hypotetisk, ikke sant. Å sitte i et klasserom er pr idag noe jeg ikke takler. Jeg må ha tilrettelegging, lærerne må vite at jeg har angst og ta hensyn osv (til en viss grad). 

Hva er mulighetene mine egentlig? Jeg har også en fysisk sykdom som påvirker meg, er under utredning, men det tar laaang tid.. så havner mellom barken og veden, kjenner jeg. Noen som har "vært der"? 

Anonymkode: 0f7b6...a30

[Anonym bruker]

Kanskje du bør bytte psykolog? Har du forsøkt kognitiv terapi hos den du har gått til? Hvis ikke, finn en som driver med det og forsøk det.

Nav er ofte behjelpelig hvis det er muligheter til fremgang og man i tillegg er motivert for å komme seg ut i jobb selv. Så det du bør fokusere på nå er hva som kan hjelpe deg videre. Du har jo tydeligvis blitt bedre, og du har tydeligvis masse vilje til å komme deg videre. Kanskje kognitiv terapi sammen med enda mer eksponeringsterapi kan hjelpe deg?

Overfor Nav er det viktig å formidle det at du VIL bli friskere, at du VIL ut i jobb igjen. Vis dem hva du gjør - du mangler nå bare to fag for å få studiekompetanse, da nærmer du deg. Vis til at du også er i utredning for den fysiske sykdommen, men at det tar veldig lang tid å få timer hos spesialister for å få ferdig utredningen slik at du ev. kan komme i behandling. Dette vet Nav, og det skal de også ta høyde for når det er snakk om å innvilge forlenget aap eller ikke. Det kommer noen nye regler fra nyttår som gjør at de skal skjerpe inn, men selv under de reglene burde det være mulig å få forlenget med et par år.

Jeg er i en lignende situasjon pga. fysisk sykdom, siste 2,5 årene har jeg hatt fire timer på sykehus, det er all utredningen som gjøres, og de har allerede konkludert med at de ikke har kompetanse på det jeg feiler og bør sende meg til utlandet, men de bare utsetter det, og utsetter timer fordi de ikke vet hva de skal gjøre. Min aap har nå gått ut (4 år) og jeg fikk den forlenget til neste sommer fordi alt tar så himla lang tid i helsevesenet og fordi jeg er så motivert for å komme meg tilbake. Jeg slipper det med utdanning, for om jeg bare blir friskere kan og vil jeg fortsette med det jeg er utdannet til, men Nav ser mye på det med motivasjonen du har for å komme deg ut igjen.

Ellers MÅ du begynne å utfordre deg selv til å bli mer sosial, hvis ikke forsterker du angsten din. Det er stor forskjell på å si det du sier "jeg er et vrak som går på AAP - en taper som ikke klarer å arbeide med hva som helst, jeg får ikke til noe, jeg."... og det jeg sier "ja, jeg går på aap, jeg er for syk til å jobbe, men jeg er veldig motivert for å komme meg tilbake i jobb og jeg gjør alt jeg kan selv for å sørge for at jeg blir bedre. Dessverre så tar ting forferdelig lang tid i helsevesenet, og det får jeg ikke gjort så mye med, men i mellomtiden er jobben min å gjøre det jeg selv kan for helsen min innenfor de grensene jeg har." Jeg har ingenting å skamme meg for. Om det er fysisk eller psykisk sykdom spiller ingen rolle, du har ingenting å skamme deg for! La folk få tenke hva de vil. Om du står med rak rygg i dette og viser at du ikke har noe å skamme deg for møtes du også av andre med en annen holdning enn om du viser at du er skamfull. Innimellom møter man selvfølgelig noen duster som enten mangler kunnskap om sykdom eller er fordomsfulle og viser at de ser ned på deg. Når jeg møter slike blir jeg bare enda rakere i ryggen og tenker for meg selv at de har mer å skamme seg for i sin uvitenhet eller fordommer enn jeg har. Jeg er kanskje syk, men jeg er ikke uvitende eller stygg med andre. Jeg lar slike dustete holdninger bare prelle av meg

Vær stolt av at du står på og jobber for å bli friskere! Det er langt mer krevende det enn å være frisk og i full jobb. Andre ser det kanskje ikke, men du vet at det er slik. Så sett deg en plan for hvordan du kan trene mer på å komme deg ut i mer sosiale tilstelninger. Gjør du det vil det også virke positivt mtp. angsten din når du begynner å studere i fremtiden også. Stå opp for deg selv, ikke vær den som sabotterer deg selv ved å kalle deg selv for et vrak og en taper som ikke får til noe!Snakker du så negativt til deg selv så driver du jo med stygg mobbing og nedpsyking av deg selv både til deg selv og overfor andre. Vær heller like kjærlig mot deg selv i tankene og handling som om du var et lite barn, ros deg selv, aksepter at du har dårlige dager, men gå på igjen og minn deg selv på at jo, du får faktisk til ganske mye. Se på den fremgangen du har hatt, se på fagene du har tatt, se på andre bra ting du gjør og vær stolt av deg selv. Ikke sammenligne deg selv med alle andre, sammenlign deg med hvordan du hadde det på det dårligste. Og er du dårligere innimellom, fokuser på at du vet det blir bedre, det er en periode, og så går du på igjen med krum hals.

Sjekk hva som finnes av andre psykologer der du bor. Snakk med legen din. Snakk med Nav igjen.

Anonymkode: c2dbb...c46

[Anonym bruker]

Får du medisiner mot angsten 

Anonymkode: 07e0a...ed7

[Anonym bruker]

Jeg har vært der! Og det er helt forferdelig! MEN jeg ble kvitt den pokkers angsten, og satte meg på skolebenken! Jeg tok en 5 års lang utdannelse💪🏻 

Jeg heier på deg💪🏻💪🏻💪🏻💪🏻

Anonymkode: 9da96...edf

[Anonym bruker]

Jeg har vært på aap siden aap-ordningen startet opp, og jeg var på rehabiliteringspenger før det. (så jeg har overskrevet mine fire år, kan du si)

Fra jeg var 15 til 28 var jeg inn og ut av psykiatrisk og helt uten evne til å arbeide. Nå er jeg 33, gravid med nummer to, to semestre fra å fullføre en bachelor-grad. Med støtte på aap.

NAV veit jeg er friskmeldt, helt og fult, ikke at jeg klarer å leve med det, men at jeg er helt symptomfri og med alle forutsettinger for å fortsette å være det. Allikevel så støtter de meg økonomisk i utdanningen min fordi de veit hvor viktig det er med utdannelse for å få jobb. 

Snakk med saksbehandleren din og hør hvilke muligheter du har. 
Kanskje må du ta opp studielån. Isåfall finnes det en mulighet til å søke ekstra studielån om du kan dokumentere at du ikke kan jobbe ved siden av. Da får du 10 000.- i måneden istedenfor 7.000,-

Anonymkode: 9c266...ca2