Psykisk mishandling... tips og råd?

[Mamafleek91]

Hei alle sammen. 

Jeg går bare rett på sak, og skriver om hvordan jeg har hatt det tidligere og hva som skjer nå, og jeg trenger noe råd til hvordan jeg skal 

håndtere mine problemer..  jeg har barn med en mann som har psykisk mishandlet meg i mange år nå. 

dette blir langt, men her er historien min: 

var i forhold med bf i 3 år, forlot han da vår sønn var 4 mnd. 
det er totalt 8 år siden jeg ble sammen med han per idag og vår sønn er nå 5 år.(30.sep.2017)

Hvorfor ble jeg sammen med han?
Han var veldig sjarmerende, og han visste hva han skulle si og gjøre for å "vinne" meg.
Enda jeg var 17 år og han 26..   vi "klikket" og jeg følte "kjemi" ...
men hva visste jeg om kjemi.. ? jeg hadde ikke vært i et seriøst forhold før..
Jeg tror jeg likte tanken og følelsen av at noen "brydde seg om meg".. Jeg vokste opp uten pappa,
så noen ganger så lurer jeg på om det kan ha noe med det å gjøre også. daddy - daugther issues .. ?

Uansett, jeg vet ikke hvorfor jeg falt for det, når jeg egentlig visste at han kan være så slem..
utifra hvordan han pratet til moren sin, venner og bekjente. jeg ble ganske sjokkert når jeg vitnet til
hvor stygg han kan være mot mennesker og kvinner spesielt.. men aldri fysisk... og han hadde jo ikke gjort det
mot meg, så jeg tenkte at han virkelig brydde seg om meg. men neida, jeg hadde vel egentlig bare stelt meg
i kø for å gjennomgå det jeg også, uten å vite det.
han er som et virus som kan borre seg gjennom huet ditt og få deg til å tro at du er en annen enn den du er.

Jeg er ingenting for han. jeg er uintelligent, drittunge, dum,
hjerneskada, hore, nørd, dårlig mor, psykisk skada(noe jeg såklart har blitt etter 8 år med sånn mishandling)

en dag så tok han meg med på pokerkveld sammen med vennene hans, jeg var ganske god så jeg kom helt til
finalen, mens han hadde ryket et par runder før. jeg tok et korttrekk og vant,
men fikk kjeft og ble skjelt ut foran alle sammen fordi jeg tok et trekk han ville gjort annerledes.
Han ble så sint at jeg så vidt fikk sitte på hjem igjen. og han var sur resten av kvelden.

en annen gang så hadde jeg laget middag til han kom hjem fra jobb, men han likte ikke det jeg hadde laget,
så jeg ble skjelt ut og fikk kjeft for det også, og han ville ikke snakke til meg resten av dagen.

jeg kunne få kjeft hvis jeg ikke hadde vasket og stryket skjortene hans til han skulle på jobb, og han kunne
bli så sint at han smalt igjen dører, kastet ting vegg i mellom og ga seg ikke før jeg begynte å gråte,
og når jeg først gråt så gjorde han narr av meg og lo, men han la ALDRI hånd på meg. Noen ganger så skulle jeg ønske han heller gjorde dèt....
jeg har gråtet uttallige ganger iløpet av det forholdet, omtrent hver eneste dag. Jeg var ganske ødelagt fra før, da jeg ikke har hatt
en hyggelig barndom heller. Jeg har alltid vært den svakeste, den som blir kontrollert og manipulert, mobbet og
voldtatt, så jeg hadde aldri lært å stå opp for meg selv, og det var en ganske alvorlig ulempe, for det
gjorde det lett for andre å utnytte meg dessverre.

Hunden hans, som var en blanding av schæfer og pitbull og veide 50kg, ble min aller beste venn. Bf likte jo
ikke at jeg var med familien min, eller venner, selvom han prøvde å oppfordre meg til å dra ut og møte dem,
men når jeg først gjorde det så dukket det alltid opp en diskusjon og at han ga meg et ultimatum om å enten
komme hjem igjen til han eller bli hos familie/venner, men da hadde vi evt ikke mer å snakke om.
så jeg skøv dem bort og dro hjem til han.

jeg hadde ikke hjerte til å la hunden vår, min aller beste venn,  bli igjen der å bli mishandlet,
så jeg ble igjen som støtte for hunden vår. han hadde problemer med helsen, og måtte lide gjennom det
fordi matfaren hans ikke klarte å se lengre enn sin egen nese. jeg visste ikke hva annet jeg kunne gjøre,
moren OG faren hans er tidligere politisjefer, og det var moren som hadde gitt denne hunden til sønnen sin. så jeg trodde ikke
at jeg kunne gå å rapportere det til noen heller, fordi han ville hatt moren sin bak seg som støtte, selvom hun er pensjonert.
 Jeg prøvde å trøste meg selv ved å si til meg selv at han ikke mener alt det stygge han sier i sinne, og at han sliter med ADHD, og at det er en
sykdom osv... , jeg trodde virkelig med hjerterota mi at han brydde seg om meg til tross for hvordan han
behandlet meg... men jeg skjønte etterhvert at det ikke var tilfellet, han elsket heller den makten han hadde over meg.

når jeg fikk meg jobb (1 år etter vi hadde blitt sammen), så følte jeg meg litt lettet, det var deilig
å ha noe å gå til hver dag, jeg fikk se nye fjes og var i andre omgivelser. det var som et tilfluktssted
for meg også. Der kunne jeg være meg selv, jeg trengte ikke gå på nåler og passe på alt jeg gjorde og sa, men
om han så meg smile da han kom å besøkte meg på jobb, så fikk jeg kjeft og han ble sint fordi han mente
at siden jeg smilte så var det fordi jeg hadde flørtet med noen.
Han kunne også bli illsint hvis jeg hadde et møte på jobben som varte 2-3 minutter lengre enn det som
var planlagt. og mine kollegaer fikk se hans utbrud mot meg noen ganger også. de kom ofte og spurte om det gikk bra med meg etter han hadde blitt sint.

Jeg fikk ofte høre om hvor ubrukelig jeg var fordi jeg ikke hadde no utdanning, og at jeg ikke kommer til å
klare meg uten han. han kunne snakke  i evigheter om hvor håpløs familien min er, og at mine søstre bare er
horer osv.

jeg ble gravid i starten av 2012, og jeg ble veldig glad. jeg hadde ingen rundt meg som jeg tilbragte tid med
andre enn han, så jeg tenkte at et barn ville jo være helt perfekt for meg. det var ikke planlagt, men jeg
ble så glad som jeg ville blitt om det hadde vært planlagt. Han derimot ville at jeg skulle ta abort.
Det blånektet jeg, og jeg fikk overtalt på et magisk vis om å ta ansvar for dette barnet som vi hadde skapt.

Jeg hadde ikke en spesielt fin graviditet, jeg sleit mye med helsa, jeg hadde ryggvondt og hadde problemer
med bekkenløsning som endte opp med at jeg trengte krykker. og på toppen av det, så var det fortsatt psykisk
mishandling i bildet. jeg måtte jo fortsatt lage middag, vaske skjorter og stryke klær, handle på butikken,
gå på tur med bikkja osv..

han var en typisk mannsjovinist. Han som er mann skal bare ligge på sofaen, se på tv, få mat servert, komme
hjem til ryddig kåk osv, mens jeg som er kvinne måtte gjøre alt for han, samme om jeg var gravid med noen
komplikasjoner.
Når jeg ser tilbake på det nå, så kan jeg virkelig ikke fatte at jeg har tillatt megselv
å bli behandlet på denne måten, og at jeg ikke har klart å stå opp for meg selv. Men jeg hadde jo blitt
hjernevaska og dermed "blind".

engang da jeg var høygravid så skulle vi dra til IKEA for å spise, da vi kom frem stelte vi oss i kø og jeg
bestemte meg fort for å bestille kjøttboller, jeg så det var en del kø bak oss og Bf hadde fortsatt ikke klart
å bestemme seg for hva han ville ha å spise. Så jeg sier veldig rolig at han kanskje bør begynne å velge noe
siden det var så mange andre sultne mennesker bak oss som også ville ha mat, så da bestemte han seg fort også
for å bestille kjøttboller. Vi betalte, og fant en plass der vi kunne sitte å spise, men idet vi setter oss ned
får jeg kjeft og blir skjelt ut fordi jeg hadde fått han til å velge noe han ikke ville ha. og han pøste på
å slang så mye dritt og ga seg ikke før jeg begynte å gråte, også reiste han seg og gikk fra meg. Jeg satt igjen
alene, høygravid på krykker, gråt og begynte rolig å spise fordet, men like etter at han dro så ringte han meg
og spurte om hvor jeg ble av. så han ba meg enten følge etter han for å sitte på hjem,
eller så kunne jeg ta bussen hjem..  jeg hadde det jo ikke bra, så det ville vært vanskelig for meg å ta bussen
hjem, så da gikk jeg etter han.
Da vi hadde parkert bilen, og skulle gå til blokka som vi bodde i, så løp han foran meg, sånn at han kunne
låse meg ute. jeg var kald, jeg hadde vondt og jeg var utrolig sliten, jeg var jo trossalt 8 mnd på vei,
men jeg ble stående utenfor i 15-20 min før jeg innså at han ikke kom til å slippe meg inn.
jeg ringte på hos søsteren hans som bodde i naboblokka, og jeg fikk være der til han hadde roet seg ned og
lot meg komme hjem igjen. 

Familien hans blir jo behandlet som søppel også,  det var ingen av dem, eller NOEN SOM HELST andre, som klarte
å snakke vett i hodet på han.

Hunden døde en 1 uke før sønnen vår ble født... og han ble lei seg, gråt og sa at han skulle hørt
på meg alle de gangene jeg sa at han ikke skulle gjøre han vondt.

han hadde ikke vist meg noe interesse for graviditeten og jeg fikk ikke særlig med hjelp heller. han ble med på 1 ultralyd, og han fikk  ordna ting
vi trengte til barnerommet gjennom søsteren sin som også har barn, så da fikk vi arve masse fra dem,  men annet enn det var det ikke mye til hjelp.
jeg ble sendt på butikken for å handle masse mat og brus, og jeg ble bedt om å gjøre ting som jeg ikke burde ha gjort som høygravid.
men hans respons til det meste var: "Bare fordi du må lide, betyr ikke at jeg må lide også" .

jeg gråt ofte under graviditeten. Omtrent like mye som før jeg ble gravid. om ikke mer. jeg var veldig redd for at det skulle påvirke barnet mitt også.
Hunden vår hadde jo akkurat dødd en uke før sønnen min ble født, så det var ekstra tungt mot slutten. Samtidig, så var det for det beste,
den hunden var ikke snill mot noen, den hatet mennesker, spesielt barn og dyr, og det er forståelig etter alt han hadde gått gjennom.
Da ble det også lettere for meg å fokusere på meg og barnet mitt. jeg trengte ikke lenger tenke på at hunden hadde det vondt hos matfaren sin og at han skulle bli mishandlet. det slapp han heldigvis mer av, og jeg er glad for at han er på et mye bedre sted nå.. :/

Sønnen vår blir født, og bf er med under fødsel, det gikk forsåvidt greit, han var støttende, og han fikk klippe navlestrengen,
tiden etter fødselen er en annen historie...

Han viste svært lite interesse ovenfor barnet vårt, og han var helt elendig på å dekke våre behov. han var jo en storrøyker på marihuana, det var stortsett det eneste han tenkte på. han kunne lett si til meg, og jeg siteter han; "There's only one bitch in my life, and thats Mary Jane."

 

jeg kunne ikke sitte i min egen stue å amme barnet mitt, fordi han hadde besøk av sine kompiser. jeg kunne hverken amme eller sove inne på

soverommet, for det hadde han okkupert til å tørke sine kjære marihuana planter. jeg måtte amme sønnen min inne på et "langt-fra-ferdig" barnerom..
på en krakk, og vi måtte sove på stua, i sofaen.... jeg var veldig fortvilt på den tiden, og jeg visste ikke hvem jeg skulle snakke med eller hvor
jeg skulle gå.
Jeg ryddet ut av soverommet på egenhånd, fjernet alle plantene og stelte soverommet ordentlig i stand slik at jeg og sønnen min kunne ha et
ordentlig sted å sove.

han ble selvfølgelig glad for at jeg gjorde det, for da slapp han å fjerne de selv..

Sønnen vår pleide å sove i vogna si på dagtid da han var 2 mnd gaammel, og jeg pleide å sette vogna i gangen vår, der det ikke var no særlig bråk og jeg kunne gjøre det mørkt.

Bf pleide å ta seg sin daglige blås på balkongen, og sprayet 'Axe' Deo-spray i gangen for at det ikke skulle lukte
marihuana der. jeg ba han være forsiktig med hvor han sprayer det fordi det er livsfarlig for en baby å puste det inn.
Han ble sur på meg for noe den dagen, og tok med en flaske Axe deo spray og tømte nesten hele boksen over barnevogna med vilje, for å gjøre meg sint eller whatever.. jeg vet ikke hvorfor noen ville gjort noe sånt mot et barn..

jeg røyket før jeg også, men det var før jeg ble gravid. jeg sluttet, og jeg ville gjerne at han skulle slutte å gjøre det i nærheten av oss også.
jeg ba han aldri om å slutte å røyke, fordi helt ærlig, så likte jeg han mye bedre da han hadde tatt den blåsen. han var ikke like slem da, men jeg ville at han heller skulle gå ut av leiligheten hvis han absolutt måtte gjøre det, men det forslaget var absolutt ikke populært.
han prioriterte weeden fremfor sønnen vår og meg.

da sønnen vår var 3 mnd, begynte jeg å få mer kontakt med lillesøsteren min. Hun pleide å komme på besøk og til og med tilbringe netter hos oss.
Det var hun som "reddet" meg. Hun vitnet til hvordan han var mot oss, og hun ble sjokkert. Hun fikk meg til å åpne øynene og innse at dette
er helsefarlig for sønnen min og meg.

Da sønnen vår var 4 mnd, da hadde jeg fått nok. og siste diskusjon vi hadde som "kjærester" , var at skjorta hans ikke var tørr til han skulle på
jobb dagen etter og han ble så sint at han ødela døra til soverommet. Han ba meg dra til moren min og bli der. og det var DA jeg tenkte at det er AKKURAT DÈT jeg skal gjøre. og jeg skal ikke komme tilbake.. 3 år med psykisk mishandling, jeg hadde virkelig fått nok. jeg hadde allerede blitt ødelagt da, men det visste jeg ikke enda.. det kommer etter..

Han hadde ikke vist noe interesse for barnet vårt da vi bodde sammen, og først når jeg flyttet vekk og sa at det er slutt at han sa: Hei, guttungen er min også. hvor skal du..... ?!

Det var helt uakseptabelt for meg at sønnen min skulle være hos han alene for samvær, etter alt jeg hadde opplevd og sett tidligere.
så jeg gjorde alt i min makt for å holde han borte. det klarte jeg ikke lenger enn 8 mnd, da jeg ba han gå rettens vei hvis han ville se sønnen sin.
Jeg tok kontakt med barnevernet ganske kjapt etter at jeg gikk fra han, og de undersøkte saken, men siden jeg har full  ansvar for sønnen vår
så var det egentlig ikke en barnevernssak, da jeg kan bestemme om sønnen min skal være hos pappan sin eller ikke.

Den psykiske mishandlingen ble nesten verre etter at jeg forlot han.
Og nå var det trusler i bildet også; At hvis jeg våger å ta fra han familien hans, så måtte jeg tenke meg to ganger om.
han snakket flere ganger om personer som ikke likte meg og at han godt kan sende dem etter meg. han snakket til og med om at  en venn av han tok med en pistol til han og spurte om de skulle gå å "ta meg". 
jeg husker en dag da ting hadde roet seg ned litt, da jeg innrømte til han at jeg hadde vært redd for å havne på kirkegården pga han, og da svarte han: "for å være ærlig så har jeg tenkt ut flere måter å få deg dit på".

jeg tok kontakt med, barnevern, krisesenter, advokat og politi.  jeg var redd, og det var jo mishandling?!

Jeg fikk advokat gjennom krisesenteret, og politiet kunne ikke hjelpe meg med et besøksforbud eller kontaktforbud fordi det ikke hadde skjedd
meg noe fysisk. Jeg måtte ha fått BANK før jeg fikk hjelp. og hvem vet, da kan det faktisk være for sent..

uansett...

Jeg tok kontakt med familievernkontoret og vi var på mekling et par ganger. Jeg tror det kom ganske tydlig frem at bf er ustabil, for etter et
møte vi hadde sammen, så holdt mekleren meg igjen for å ta et par ord uten at bf skulle høre. han kom med et råd til meg og sa:
"Vær forsiktig, og gjør det som er best for deg og barnet ditt."

Jeg følte litt håp når han sa det, for jeg tenkte at ENDELIG er det noen som ser det jeg ser.

for jeg vet det er vanskelig å se det jeg forteller når man møter bf min. Han er veldig flink til å sjarmere, og få folk til å like han.
han er veldig flink til å manipulere og snakke for seg. men bak denne "fantastiske" maska, så kan jeg med egne ord si at det er djevel selv
som sitter.
Han nyter at jeg har det vondt, og han elsker når han er den som får meg til å føle meg såååå dritt. det er som om målet hans er å bryte meg ned psykisk sånn at jeg ikke skal fungere som hverken menneske eller mor.

Han sier at vennene hans kaller sønnen vår for "Son of a bitch", og ler meg opp i trynet fordi han syns det er såååå morsomt.

på familievern kontoret ble vi også enige om at all samvær skulle være under tilsyn av moren min. så hver gang han skulle se sønnen sin så måtte han dra hjem til min mamma. det gikk greit i starten, og etterhvert fikk han lov til å ta han med på trilleturer i nabolaget vårt.
En dag så kom han hjem til mamma og da var jeg og søsteren min hjemme, han var hysterisk og sint for et eller annet og begynte å skrike osv, så jeg ba han gå.. UTen sønnen min.. og det var selvfølgelig helt uaktuelt at han skulle gå uten han, så han tar tak i barnevogna og røsker den ut av armene mine, og jeg og søsteren min prøver for harde livet å ikke gi slipp på vogna. stakkars sønnen min, hver gang bf røska i vogna så ble han slengt inn i
vogna som en dukke. jeg ble illsint og ba han dra, og at jeg kom til anmelde han. han gikk opp i ansiktet på både meg og søstra mi med knyttneven klar, og sa han selv skulle ringe politiet. han dro til slutt, og jeg ringte politiet og dro på politistasjonen for å legge inn en anmeldelse.

den ble henlagt. og jeg hadde ikke nok bevis, selvom jeg hadde søsteren min som vitne med meg.
dem tenker at en prat med bf kommer til å hjelpe, enda jeg kunne garantere at det ikke kom til å funke.

Helt siden jeg gikk fra bf har jeg forstått at jeg har med en ekte psykopat å gjøre, en narssisist som lever av å stjele energi og livsglede fra
andre. og jeg føler meg så ALENE, da han lett kan manipulere andre til å tro at jeg er den gærne. han har jo klart å manipulere systemet til og med.

Han ringte barnevernet et par mnd etter jeg gikk fra han og la inn en falsk bekymringsmelding som gikk ut på at han var bekymret vedrørende
sønnen vår sitt opphold hos meg. han sa til dem at jeg er ute og fester mye, at jeg lar sønnen vår være hos mange forskjellige mennesker som ikke egner seg å være med barn, og at jeg ruser meg med sønnen min tilstede, osv... 
Dette ble selfølgelig undersøkt av barnevernet og jeg måtte undersøkes i 1 mnd. Jeg avla rene urinprøver, hadde flere møter, og barnevernet innkaller bf til samtale han for å snakke om resultatene, men da ville han ikke dukke opp plutselig da han skjønte at bv ikke kom til å hjelpe han med samvær.

jeg holdt sønnen min borte i 8 mnd, og bf går rettens vei.
vi hadde barnefordelingssak i 2015, der dommer og sakkyndig sier at Barnet MÅ ha både mammaen OG pappaen sin. de så ikke på historie.
selvom bf fint kunne fortelle hvor stygg han kan være mot meg.
sakkyndig spurte bf om han kunne gi et eksempel på hvordan han hadde krenket meg tidligere, og da sa bf: "Ja jeg har vel kanskje sagt at de
afrikanske gutte vennene hennes kanskje er homofile, siden å pule hun er som å pule en gutt med langt hår, siden hun ikke har pupper".........
dommer og sakkyndig så ganske sjokkerte ut, men de kjefta bare litt på han og sa at det ikke er greit å krenke folk på den måten.
men likevel måtte vi lage en samværsavtale, der det står at sønnen min skal være hos han annen hver helg og hver onsdag etter han fyller 4.

Helt siden jeg har gikk fra han har jeg sagt at jeg bekymrer meg veldig for fremtiden. den tiden der sønnen min begynner å prate og få egne meninger, for det er først DA helvete hans kan starte hos faren sin.
Men jeg føler folk tror jeg bare er en bitter ex, bf sier jo at jeg er det, og jeg føler alle tror på han.

Nå har sønnen min har fylt 5, jeg har fulle samtaler med han og han har egne meninger, og jeg ser nå at det helvete jeg var redd for for 5 år siden, begynner å bli en virkelighet for han nå.
hans kjærlighet blir kjøpt av pappaen sin, og de har mer av et kompis forhold enn  far og sønn forhold, det er ikke noe disiplin
eller respekt der.. bf snakker stygt om meg og sønnen vår foran sønnen vår, og jeg er så innmari redd for at det skal påvirke han.
jeg vet hvor destruktiv psykisk mishandling er, og jeg blir pressa opp i et hjørnet av systemet som forteller meg at sånn er det, og at jeg
har tatt det valget om å få barn med denne mannen.

Jeg har lidet av depresjon og angst, og jeg prøver FORSTSATT å komme meg opp på beina igjen, men det er langt ifra lett når han "sparker med ned" hver gang jeg prøver å komme opp. Jeg sa opp jobben min for 5 år siden, grunnet disse psykiske lidelsene. det gjorde meg rett og slett syk, og immunforsvaret mitt er så dårlig som det går an å bli. i 5 år, har jeg vært i fengsel i mitt eget hjem, iferd med å bli helt ødelagt som
menneske og mor, men sønnen min er mitt liv, og han har holdt meg oppe og er grunnen til at jeg klarer å være så sterk.

sønnen min kom hjem fra pappaen sin en dag og sa: "Pappa sier at du ikke vil at jeg og han skal være sammen" , han virket ganske trist når han sa det, og det er fordi han vet at det ikke er sant. jeg har aldri snakket stygt om pappaen hans, og jeg har alltid prøvd å styrke forholdet
dems, vet å oppfordre til å snakkes og møtes oftere.
ALT jeg sier til bf blir brukt mot meg, alt ifra at jeg sliter psykisk til at min søster har prøvd å begå selvmord.
han kan være så fæl å si at jeg leker med sønnen vår sitt liv ved å la han være hos, jeg siterer han: "Selvmords-søstra di", "selvmords kandidaten",
og "en som vil drepe seg".. 
og jeg er ganske sikker på at han har fortalt sønnen vår om den hendelsen også.
Jeg er veldig sånn som syns man IKKE, eller ALDRI ta opp voksen ting med barn. og jeg har prøvd å si det til han at han ikke skal dra inn sønnen vår i våre personlige problemer. han gjør alltid det motsatte av det jeg sier, bevisst for å "plage" meg.

eneste kommunikasjonen vi har er over sms. vi ser ikke hverandre og vi prater ikke med hverandre.
sist han ringte så svarte jeg tlf fordi jeg trodde det hadde skjedd noe viktig siden han skulle hente sønnen vår fra barnehagen, men da ringte han for å si at sønnen vår er  "drit stygg" på håret etter at jeg klipte han og at jeg er hjerneskada, idiot, og en tulling, og at jeg skulle få betale
den frisørtimen som han hadde bestilt den dagen (men som jeg ikke hadde fått vite om).
Den dagen fikk sønnen min kjeft av pappaen sin for å ikke ha fortalt meg at dem skulle til frisøren vår.

Jeg måtte forklare sønnen min når han kom hjem at han er verdens fineste, og at det pappa sa om han ikke var sant. jeg syns det er så utrolig dårlig gjort ovenfor et barn å bli behandlet sånn. alt handler om å såre meg, han mener sikkert ikke å såre sønnen vår, men han gjør det bevisst for å såre meg. for det er MEG han har et problem med.

Jeg har heldigvis samlet på meldinger fra han som viser hvor fæl han kan være.
Jeg har også papirer fra barnevernet helt fra 2013 der det står at jeg har problemer med bf som sjikanerer meg og plager meg.
Nå har jeg hatt det sånn i 8 år. og jeg er sååååå sliten. og jeg er så lei. jeg klarer ikke å se fremtiden, fordi jeg vet aldri hva som skal skje
neste dag engang.

han har inrømt på meldinger at han skriver visse ting kun for å stresse meg.

jeg var på familievernkontoret tidligere i år, og fikk inviglet separate møter så jeg slipper å sitte i samme rom som han (rett og slett fordi jeg
blir psyka ut når han ser på meg), og etter at de hørte på hva jeg hadde å si og fortalte om de problemene jeg har med han så valgte de å sende inn 2 bekymringsmeldinger til barnevernet.
Det undersøkte selvfølgelig bv, og de kom på hjembesøk hos både meg og bf. etter hjembesøkene fikk jeg beskjed om at det ikke var noe tegn
til bekymring...... selvfølgelig ikke, han visste jo at dem skulle komme. men likevel har barnevernet oppfordret meg til å kontakte
sakkyndig og advokat. noe jeg har gjort.

Jeg håper jeg har alle bevis jeg trenger denne gangen, jeg har vært i kontakt med advokat og familievernkontor, og det ser ut som det blir en ny rettsak.
jeg har allerede aleneomsorgen, men jeg kan ikke tillatte noen å behandle sønnen min og meg på den måten, for det er rett og slett skadelig.
advokaten syntes vi burde prøve å få et kontaktforbud også sånn at jeg kan få litt fred og muligheten til å komme meg på beina igjen.

Jeg vet hvor lett det er å miste seg selv for noen andre, og det er først nå jeg ser hvor viktig det er å ta vare på seg selv. til syvende og sist
så har man ingen andre å falle tilbake på andre enn seg selv.

Jeg unner ingen å bli behandlet dårlig, slik jeg ble. jeg har uendelig dype arr i sjela etter å ha vært et offer i så mange år, og jeg håper folk som
lever med giftige mennesker i livet sitt klarer å komme seg bort før dem blir ødelagte.

jeg søker fortsatt råd og veiledning av så mange som mulig til hvordan jeg skal håndtere denne situasjonen. for jeg har gått i veggen flere ganger,
og det er som en laberynt som jeg ikke klarer å finne veien ut av. jeg vet hva som er riktig å gjøre, men jeg kan ikke bare gjøre det, jeg må
gjennom hele rettssystemet og få dem på min side før jeg kan gjøre det.

jeg har anmeldt han tidligere for vold i nære relasjoner med tanke på at dette er psykisk mishandling, men hadde heller ikke nok bevis da heller
og ikke hadde jeg no blåmerker eller synlige arr...

jeg har brukt mye penger på lege utgifter, og mye tid på å stenge meg inne å være redd..

Har jeg krav på voldsoffererstatning? kan jeg anmelde på nytt? kommer jeg noen gang til å få hjelp? kommer jeg til å bli frisk?
kommer sønnen min til å få en fin oppvekst? jeg er så forvirret, og trenger hjelp.....

 

sønnen vår har akkurat fylt 5 år,  jeg fyller 26år snart og bf er 35år.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Min første tanke er hvordan er han mot sønnen?

Ellers kjenner jeg meg veldig igjen i din historie. Bra du kom deg ut såpass tidlig. 

Jeg trodde også min eks elsket meg, men som deg var jeg ung den gang.

Vi levde sammen i 25 år, har 3 barn som nå er 7 til 11. 3 år siden jeg gikk.

Han slo heller ikke..

Anonymkode: add71...160

[Anonym bruker]

Takk for at du delte din historie.

Ser det er mye jeg har blokkert i hodet.

Om du får hjelp? Jeg har ikke fått. 

En ting er sikkert jeg har ikke angret ett sekund på at jeg flyttet ut.

Anonymkode: add71...160

[Mamafleek91]

hei. 

det er så vanskelig å si hvordan han er mot vår sønn når jeg ikke er der.. men i barnehagen sier dem til meg at sønnen vår søker unormalt mye kos og kontakt med mennene som jobber der, han sier selv at pappa ikke koser så mye med han. og noen ganger hvis han synger bæ bæ lillelam så avslutter han alltid sangen med "babygråt", da jeg spurte han hvorfor han gjør det så sa han at pappaen hans kaller han for baby når han synger den sangen. 

han står jo å skjeller meg ut foran sønnen vår også, og som jeg skrev i innlegget sier at han er stygg osv mens han er tilstedet. 

ellers får han alle lekene han ønsker seg, han fpr godteri og brus hver gang han er der og han har jo kult der. sånnsett er jo det fint, men for meg så virker det som en taktikk for å få sønnen vår imot meg, for han bruker jo det mot meg hele tiden.. 

"hva skal du gjøre for sønnen vår osv det kommer til å bli dyrt for deg å ta han med på aktiviteter, og lykketil med å ta han med på ferier osv .. " 

og uff 25 år er lenge :/ jeg kom meg ut av det tidlig kanskje, men det forfølger meg. jeg trodde det skulle slutte når jeg gikk fra han, men det ble seriøst nesten verre.  og jeg er sååå redd for å bli syk igjen. jeg sliter med mareritt og angst, og jeg er redd  det kommer en ny deppe runde hvis han ikke gir seg snart.  

Jeg endte opp som pasient hos dps da jeg kom inn på legevakta og var helt hysterisk, jeg trodde det var noe galt med meg, men  jeg var bare utbrent, jeg sleit psykisk og det gjorde meg syk. så jeg har vært i behandling på dps i 2-3 år med kognotiv terapi, går ikke der lenger. jeg kjente at det hjalp å snakke om ting, men jeg sitter fortatt igjen som et spørsmålstegn og ikke vet hva jeg skal gjøre.  har ikke noe til overs når dagen er omme, jeg har akkurat startet på makeup skole i håp om at hvis jeg gjør noe jeg liker så kan jeg sakte bygge opp selvtilliten min osv. men han plager meg jo der. og nav vil heller ikke hjelpe meg siden jeg tok meg inn på privat skole, og de økonomiske problemene da gjør det ikke særlig enkelere for meg..  ting bare hoper seg opp, og det har blitt en knute som jeg ikke klarer å få opp. 

det er bra du kom deg ut <3 og jeg  angrer heller ikke 1 sekund på at jeg gikk fra han. det hjalp masse! men fortsatt, trår jeg på nåler. nå må jeg nesten passe på hva jeg forteller sønnen min fordi jeg er redd for at han skal si det til pappan sin. dette har blitt en ond sirkel.. :/

 

Endret 30. september 2017 av Mamafleek91

[Anonym bruker]

Han kjøper sønnen din, som min eks kjøper barna.

Tøft valg, men har du foreldreansvaret alene så tror jeg nesten du må holde sønnen din fra faren.

Ihvertfall til gutten er mye eldre.

Anonymkode: add71...160

[Mamafleek91]

ja det er det jeg ser også. at han kjøper han :/ men føler ingen tror på meg, hvertfall ikke de folka som faktisk kan hjelpe meg.  hvordan gikk det med deg i starten når du gikk fra han? lagde han et helvete for deg?  

Jeg fikk ikke lov til å ta med barnevogn, barneseng eller stellebord når jeg forlot han, selv om gutten vår var 4 mnd. 

 

[Anonym bruker]

24 minutter siden, Mamafleek91 skrev:

ja det er det jeg ser også. at han kjøper han :/ men føler ingen tror på meg, hvertfall ikke de folka som faktisk kan hjelpe meg.  hvordan gikk det med deg i starten når du gikk fra han? lagde han et helvete for deg?  

Jeg fikk ikke lov til å ta med barnevogn, barneseng eller stellebord når jeg forlot han, selv om gutten vår var 4 mnd. 

 

Har du prøvd å ta igjen? Har du bedt ham holde kjeften sin, og slengt døra i trynet på han?  

 

Du fortsetter å være et offer, og da vil du bli behandlet som et også..

Før jeg blir kappet hodet av her og får slengt til meg at jeg er dum og følelsesløs som kan skrive dette til en dame som sliter: jeg jobber med mennesker som er psykopater. 

Anonymkode: 27e6e...754

[Mamafleek91]

jeg har prøvd alt! dette har jo drevet meg gæærn, jeg har vært så desperat etter å løse dette, at jeg har prøvd å gjøre alt jeg kan. men de gangene jeg har prøvd å ta tilbake, har det blitt verre. som å kaste bensin på bålet. jeg får ALDRI ha siste ordet. han eier ikke sympati og ikke empati, og han ser aldri lengre enn sin egen nese. i hans øyne så er det ikke noe galt med han, men med alle rundt han. han har alltid rett og alle andre tar feil.   mine nærmeste venner og familie har prøvd "å ta over rattet" for meg når vi f eks tekster, for alle tror at dem kan sette han på plass. men til og med dem får hodepine og blir frustrert over at man ikke når til han på NOEN som helst måte. han trenger konsekvenser. for han hører Kùn det Han vil høre. 

 

[Anonym bruker]

Jeg som svarte deg først. Skjønner hvordan du har det. Vi har ett hus sammen, turde ikke gå på han med salg. Jeg har i 3 år stått på lånet, og sliter. Nå skilte han ut en leilighet for salg.

Jeg skulle hatt ca 4 mill, gikk med på 2.6 hvorav 1.3 er min del av lånet.

Må bare bli ferdig med det. Han innbiller seg også mye rart. Sagt til sil familie da vi bodde sammen at jeg tok pengene hans og ga til mine elskere. Han var veldig opptatt av det han som var min første, og jeg var aldri utro.

Anonymkode: add71...160

[Mamafleek91]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg som svarte deg først. Skjønner hvordan du har det. Vi har ett hus sammen, turde ikke gå på han med salg. Jeg har i 3 år stått på lånet, og sliter. Nå skilte han ut en leilighet for salg.

Jeg skulle hatt ca 4 mill, gikk med på 2.6 hvorav 1.3 er min del av lånet.

Må bare bli ferdig med det. Han innbiller seg også mye rart. Sagt til sil familie da vi bodde sammen at jeg tok pengene hans og ga til mine elskere. Han var veldig opptatt av det han som var min første, og jeg var aldri utro.

Anonymkode: add71...160

huff, det skal jo ikke være sånn :/ Syns ikke det er nok fokus på psykisk mishandling / vold, og det kan jeg av egen erfaring si at er verre enn fysisk vold. 

Leit å høre at du måtte / må(?) deale med en så "giftig" person.. 

Men med sånne folk, så har man nesten ikke et annet valg enn å bare la det bli ferdig, det hjelper lite å bjeffe tilbake.  for når han først begynner å plage så er det en reaksjon han er ute etter. så han vil rett og slett at jeg skal bjeffe tilbake fordi han er så selvsikker og vet at han kan ta tilbake. 

 

Dette er neimen ikke lett. det er kjempe frustrerende og destruktivt

 

Klem til deg <3

[Anonym bruker]

Du må skaffe deg advokat som har erfaring med slike saker, Hi!

Er han stygg med deg når han henter og leverer barnet hos deg? I så fall ville jeg fått en person til å gjemme seg slik at han ikke ser det, men at personen likevel kan høre og gjerne se ham. Få gjerne en person utenom familien din, om du kjenner en som er kjent for å være saklig og troverdig, det kan f.eks. være en onkel, en venn av din far eller mor, en tidligere kollega (dine tidligere kolleger var jo også vitne til noen av episodene før du flyttet fra ham) eller lignende. Du kan da også f.eks. ha en mobil liggende, så han ikke ser, som tar opp samtalen med ham. Med både lydopptak og vitne så står du sterkere.

Du bør skaffe et kontakt-/besøksforbud. En venninne av meg var gjennom det samme, hun fikk det tilslutt selv om han da enda ikke hadde vært fysisk voldelig. Klin gærn psykopat rusmisbruker (som fremsto som den rusfrie drømmekjæresten til de hadde flyttet sammen og barnet ble født) som sjarmerte alle i de første rundene. Men etterhvert kunne ikke politiet overse alle episodene og hvor lang tid det hadde vart, og da fikk hun besøks- og kontaktforbud. Det hjalp henne både å få advokat og også at hennes far og mor ofte ble med henne til politiet, at de uten henne også gikk for å melde episoder de var bekymret for, ba om råd osv. Til slutt fikk advokaten ordnet slik at han ikke kunne ta kontakt med henne.

Ellers, prøv å ta kontakt med krisesenteret nærmest der du bor. De har også en rådgivende funksjon, så kanskje de også kan hjelpe deg litt både med samtaler og med råd om hvilke advokater de vet som har erfaring med lignende saker.

Jeg er litt enig i det en annen skriver over her, at du kanskje sitter fast i offerrollen. Så lenge du sitter i den rollen merker din eks det, og da er du dessverre et "lett bytte" for hans psykiske manipulering. Det er lett å sitte på utsiden og si at du må ut av den rollen, men det er faktisk det du må. Du må snu tankegangen din. Du er ikke et offer. Du var det, men da du flyttet fra ham sluttet du å være et offer! Du tok da ansvar for ditt eget og barnets liv, du gjorde et valg. Javel, du slipper ikke helt unna ham, men han styrer ikke lenger livet ditt. Du bor for deg selv, du slipper å forholde deg til ham i ditt eget hjem. Du trenger ikke slippe ham inn selv når han henter/leverer barnet. Du kan bestemme deg for å endre din holdning til deg. Javel, han sier fortsatt masse stygge ting til deg, men so what - du er fri fra ham, du lever ikke livet ditt sammen med ham. Hver gang han sier stygge ting til deg, se for deg at han hver gang krymper litt. For han er en stusselig person og enda stusseligere mann. En virkelig Mann behandler ikke de rundt seg slik han gjør, så begynn å se litt ned på ham - ikke gi uttrykk for det, men gjør det inni deg. Ta på deg en mental regnfrakk og se for deg at alle de stygge ordene hans bare preller av slik regndråper gjør på en regnjakke. Ordene hans kan ikke skade deg mer hvis du bestemmer deg for at de ikke skal få såre deg mer. Det er en treningssak for deg, men om du greier å distansere deg fra det han sier slik at det ikke sårer deg lenger, da tar du fra ham makten han fremdeles tror han har over deg, og som du delvis har gitt ham. Ta deg selv tilbake, HI!

Min venninne slet i mange år før ting ble bedre, men hun fikk tilslutt fred fra ham. Fremdeles mange bekymringer pga. barnet (der fars rettigheter trumfet barnets i mange år), men hun fikk fred fra alt det stygge han sa og gjorde mot henne. Og da han fikk ny samboer så sluttet han nesten helt. Hun var helt på bunn psykisk, men hun bestemte seg for at hun ALDRI skulle la ham få knekke seg, så hun jobbet for å få opp selvbildet, hun bestemte seg for at hun skulle komme i jobb igjen (hva som helst, det viktigste var at hun kom seg ut og i jobb), at han aldri mer skulle få se hvor mye han såret henne og skremte henne. Til å begynne med ble han verre fordi han ville ha tilbake makten over henne, men så forstod han at han ikke kom noen vei med henne lenger, og da ble han "bare" plagsom, men ikke så truende og skremmende og manipulering lenger.

Det aller beste du gjør for deg selv nå er:

Nr. 1 skaff deg advokat som starter jobben for å få kontakt- og besøksforbud. Dette er din sikkerhet, den må du jobbe videre med. Får du avslag enda en gang, prøv igjen.

Nr. 2 - bestem deg for at NÅ skal du ta tilbake resten av livet ditt. Du har det jo i det, det vet du også - du greide jo å gå fra ham, det er det aller vanskeligste, og du gjorde det! Du vet du har styrken, nå må du ta den opp. Du trenger ikke lenger være et offer, du kan ta tak i livet ditt og få kontroll over det. Om du ikke kan kontrollere ham så kan du kontrollere det meste annet i livet ditt. Skaff deg en liten stilling i tillegg til utdannelsen, eller f.eks. begynn som besøksvenn eller annen frivillig - det gjør godt fordi du ser at du kan gjøre en forskjell, både for deg selv og andre. Bestem deg for at han ikke lenger har noen makt over hva du gjør med livet ditt (selv om du er dødsliten psykisk og fysisk pga. hans stadige manipulering). Bestem deg for at han ikke skal få mer makt over livet ditt.

Nr. 3 - skaff deg hjelp. Krisesenteret kan være et godt sted for deg å begynne.

Nr. 4 - pass på at du spiser sunt, at du holder en regelmessig døgnrytme og at du trener litt. Da tåler du mer også psykisk.

Og sist, men ikke minst - ALDRI gi deg! Når du føler for å krølle deg sammen, bli sint på ham. Du trenger ikke vise ham det, men bruk det sinnet konstruktivt til å gi deg energi til å gjøre ting som er positiv for deg. Jo mer negativ han er mot deg, jo mer positiv skal du være mot deg selv inni deg. For hver gang han er stygg med deg bekrefter han for deg at du gjorde det rette da du gikk fra ham!

Anonymkode: 62708...516

[Anonym bruker]

Kjente meg igjen i mye her. Står i ganske lik situasjon som deg, har et barn som er ca like gammelt, vært gjennom rettsprosess og ca samme samværsutfall bare litt strengere. Heldigvis har bf her fått stilt et par diagnoser som gjør at jeg har litt mer "bevis" for min side av saken, men det er søren meg ikke lett. Retten bryr seg null og nada om personlighet. 
Jeg går nå og river meg i håret av den nye barneloven, jeg hadde planer om å flytte et lite stykke unna i 2018, men bf kommer vel til å sabotere dette og vi ender vel i retten, han truer med det hele tiden. Eller som han sier, det er ikke trusler, det er fakta. Blir helt matt. 
Barnet her lider også, og gir klart uttrykk for å ikke ville dra til far, begynner å gråte når jeg forbereder på at nå er det den helgen igjen. Men samværet går greit når det er kino, restaurant, godteri og nye leker hver gang. 
Jeg er også livredd for barnets psykiske ringvirkninger av å måtte tilbringe såpass mye tid med sin far, alle profesjonelle jeg har pratet med om situasjonen (og det er mange) som har kompetanse innenfor personlighetsforstyrrelser sier at barnet vil ta stor skade av for mye samvær og at det helst burde vært null samvær.

Anonymkode: 7c5c0...b10

[Anonym bruker]

Dokumenter all kontakt med ham. Skjult lydopptak av samtaler, lydopptak av telefonsamtaler, spar på SMS-er. Loggfør all kontakt, hva han sier og hvem som evt bevitner det.

Loggfør evt utsagn og reaksjoner hos barnet før/etter samvær.

Vurdér å flytte og tilbakeholde samvær. Det er lite sannsynlig at han vil få hovedomsorgen, og da er det vanskelig å gjennomføre sanksjoner ved tilbakeholdelse fra samvær. Retten kan si noe annet, men det har egentlig få praktiske konsekvenser. Informer konsekvent og skrifltig om årsaken til tilbakeholdelse. Å flytte ut av fars nærmiljø og etablere barnet der er positivt, da barnets nærmiljø og skole/barnehage teller tungt ved rettslige vurderinger av hvor et barn bør bli værende.

 

Anonymkode: d083d...179

[Mamafleek91]

TS her,

Tusen takk for alle svar!<3

Nå vil jeg bare beskytte sønnen min mest, og jeg skal gjøre alt jeg kan. 

For å svare på noen av spørsmålene som ble stilt, så er det ikke overleveringer der vi møtes, vi har en ordning at han henter sønnen vår i barnehagen fredag og leverer mandag etter helgen, annen hver helg. har selvfølgelig vært tilfeller der han har hentet  fra meg,  og som oftest har det gått fint,  har hatt et par ganger når sønnen vår var yngre, at overlevering har vært trøblete og han har blitt så sint at han rister og blir rød, da går jeg bare så sønnen vår ikke skal se han slik. Det har skjedd et par ganger at han har nektet å levere til avtalt tid også, og endte opp med at min søster dro og hentet sønnen vår så det ikke skulle bli uhyggeilg for han da pappa hisser seg opp når han ser mamma. han snakker veldig ufint til meg, og viser ikke noe respekt for meg foran vår sønn, eller generelt...

Jeg har vært deppa og viste meg veldig som et offer før, men har kommet meg lenger opp nå. jeg blir ikke veldig lei meg lenger, mer sint. Akkurat her ser det sikkert ut som at jeg prøver å vise meg som et offer, og på en måte så gjør jeg det, men det er et rop om hjelp, jeg vil at folk skal se resultatet av psykisk mishandling. 

 

jeg har tatt screenshot av alle tekstmeldinger jeg har og lagt det inn på pcn.

 

Jeg har lært såå mye om meg selv gjennom denne turbulente "reisen", og lærer fortsatt, jeg vet at jeg ikke har noen andre å falle tilbake på og derfor brukt mye tid på å "elske" megselv, og jeg merker litt og litt at det også gjør meg sterkere. jeg har hatt veldig dårlig selvbilde, men har sakte blitt bedre. jeg jobber fortsatt med det og jeg kommer hvertfall ALDRI til å la han ta knekken på meg.:) og det har jeg sagt til han også, at hvis han tror han kan psyke meg ut såpass at at jeg snur ryggen til og gir fra meg sønnen vår til han, så må han tro om igjen, for det kommer aaaaldri til å skje. 

 

<3 oppdaterer dere om et par dager. har mekling i morgen, og er ganske spent.

Takk igjen <3

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Lykke til med meklingen i morgen!

Ps... Pass på at du ikke røper alle bevisene du har mot ham i morgen. Sørg også for at du tar enda en kopi av alle meldinger osv. og f.eks. sender dem til en mail til deg selv. Slike fyrer vet man aldri med, om han forstår du har bevis mot ham kan han komme til å f.eks. stjele eller ødelegge pc'en din, så pass på at det er kopier et sted han ikke kommer til.

Anonymkode: 62708...516

[Mamafleek91]

Ts her

har vært på mekling og det gikk greit, det ble veldig kort da mekleren sa at jeg ikke trenger å forklare hele situasjonen, jeg har vært på familievernkontoret så mange ganger at da har man lov til å gi opp å prøve å finne løsninger. Så dro vel dit stortsett for å få en meklingsattest. 

Jeg kjenner jeg får angst av hele situasjonen, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre egentlig. Jeg vil beskytte sønnen min, og målet mitt har aldri vært å ta fra han pappaen sin, men jeg merker at pappaen hans påvirker han på en negativ måte. Han er jo veldig glad i pappaen sin og spør om å få treffe han, og det får han jo lov til, men jeg er redd for at det kan skade han.. (ikke fysisk, men psykisk og emosjonelt)

Ting er tøft for tiden, men tar fortsatt en dag av gangen.

 

[Anonym bruker]

Hold ut, HI. Skaff deg all hjelp du selv kan få av psykolog, hold hele tiden legen din oppdatert om det som skjer og skaff deg advokat. Ta gjerne kontakt med krisesenter igjen for å få konkrete råd, og få advokaten til å hjelpe deg med å søke på nytt om besøks- og kontaktforbud. Få også hjelp av advokaten og ev. barnevern igjen for å prøve å få til samvær kun med tilsyn.

Hold ut og hold fokus på at du er sterk, at han aldri skal få knekke deg. Kom deg ut og opp igjen, ta vare på deg selv!

Anonymkode: 62708...516