Bør jeg gi opp faren min?😥

[Anonym bruker]

Vi har alltid hatt et godt forhold, husker han som en god far når jeg var liten. Men fra jeg ble 18 år så forandret noe seg. Han er blitt kald, ikke imøtekommende, ser sur ut hele tiden.. Når det passer han så snakker han med meg, min mann men ellers ikke interessert. Han er likedan mot min mor.

Min bror er han annerledes med, prater med ham, diskuterer ting og tang, altså alltid pratsom med min bror, kona hans og ungene. Men meg? Bare stille.

Dette har pågått i mange år, og jeg har liksom bare godtatt det. Men det siste året syns jeg han er uutholdelig. Faren til mannen min er mer far mot meg enn det min egen far er. Han er så varm og god, klemmer meg når jeg kommer på besøk, er interessert i det jeg prater om osv.. Mens min egen far er så kald. Han oppfører seg skikkelig dritt mot min mann også. 

Har tenkt å prøve å snakke med han, men han er en slik type: « liker du det ikke, så har du døra der» Aargh!

Klarer ikke å se det helt hvordan fikse dette opp? Bør jeg bare drite i hele greia?

Dette er noe som gjør meg vondt. Hva er det feil med meg, når han oppfører seg annerledes med min bror og hans familie enn oss. 

Har dere noen råd?

Anonymkode: 2d00b...40f

[Anonym bruker]

Snakk med han.

Skjedde det noe rundt attenårsdagen? Gikk din mor fra han? Valgte du henne over han?

Anonymkode: 52b3a...728

[Mammatiltoo]

Prøv å snakk med han og om det ikke fungerer så prøv å overse det. Vær god mot han, han er tross alt pappa’en din ❤️

[Anonym bruker]

Så sant du ikke er ei urimelig megge som er fordragelig, så kan du regne med at det er faren din det er noe galt med! Virker det som andre liker deg så kan faren din ta det på sin kappe....

Anonymkode: fcf96...b23

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Snakk med han.

Skjedde det noe rundt attenårsdagen? Gikk din mor fra han? Valgte du henne over han?

Anonymkode: 52b3a...728

Nei, det er ingen av de delene. Mor og far er sammen, de har et godt liv. Bare at han er kald mot henne. Han er snill når han vil men ellers er han en sur mann.

Anonymkode: 2d00b...40f

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Så sant du ikke er ei urimelig megge som er fordragelig, så kan du regne med at det er faren din det er noe galt med! Virker det som andre liker deg så kan faren din ta det på sin kappe....

Anonymkode: fcf96...b23

Så vidt jeg vet så er jeg snill mot alle og alle andre liker meg. Spør jeg han om noe så svarer han bare og thats IT! Resten er han stille. Han snakker kanskje 2 ganger på et halvt år med mannen min, det er vel sikkert noe galt med oss og ikke han.

Anonymkode: 2d00b...40f

[Anonym bruker]

Fortell ham at du savner den pappaen han var, og spør ham rett ut, hvorfor han sluttet å være den gode og nære pappaen han var for deg frem til du var 18 år. Si at det gjør deg trist at han er hyggelig mot din bror og hans familie, at han er imøtekommende mot broren din og virker interessert i ham og hans liv, men at han tilsynelatende ikke bryr seg om deg lenger. Spør ham hvorfor det er slik (men vær også forberedt på at han kanskje ikke gir noen svar eller er stygg i måten å svare på) og si til ham at du savner den gode pappaen han var for deg tidligere.

Problemet ligger helt tydelig hos ham, så ikke ta det innover deg. Anbefaler deg å snakke med en fagperson, for om du kutter ham ut er det en tøff prosess, selv om det kanskje er riktig for deg.

Anonymkode: 4d04f...0f6

[Anonym bruker]

Hei Hi.

Jeg tror jeg ville skrevet et brev jeg, hvertfall når det er så vanskelig å snakke med han. Skrevet om hvor glad du var som hadde en så flott pappa som han til det skjedde noe uforklarlig (for deg) rundt 18 års dagen din. Ville skrevet et godt og dypt brev jeg, om det var min far. 

Når traff du mannen din? Han ble vel ikke sjalu på faren til mannen din- da det virket som om han er en kjærlig svigerfar?? Bare lurer...

 

Anonymkode: 6d033...8ee

[Anonym bruker]

Samme skjedde med en venninnes far. Akkurat samme. Faren ble plutselig sur og innesluttet. Viste seg at han var alvorlig syk og sikkert deprimert. Da han ble frisk ble han sitt gamle hyggelige jeg igjen. Kan din far være syk?

Anonymkode: 6e4eb...1da

[Anonym bruker]

Hvor lenge har det pågått?

Jeg fikk flashback til min onkel. Han var tverr og vanskelig i åtte år mot familien, og barna. Så fikk han en demns diagnose. Husker ikke hva den heter, men den er veldig langsom og snikende og på sikt vil den gjøre han 100% pleietrengende. Viste seg at min onkel hadde skjønt dette i mange år før han søkte hjelp. Han var deprimert og helt på tuppa. 

Har du forsøkt å ta denne praten med kjærlighet?

Pappa, jeg er glad i deg og føler vi har mistet kontakten. 

Hva sier din mor? Er den annen adferdsendring? Urenslighet, problemer med å utføre rutineoppgaver? 

Hvis han tidl

Anonymkode: 5e8e1...d72

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Hvor lenge har det pågått?

Jeg fikk flashback til min onkel. Han var tverr og vanskelig i åtte år mot familien, og barna. Så fikk han en demns diagnose. Husker ikke hva den heter, men den er veldig langsom og snikende og på sikt vil den gjøre han 100% pleietrengende. Viste seg at min onkel hadde skjønt dette i mange år før han søkte hjelp. Han var deprimert og helt på tuppa. 

Har du forsøkt å ta denne praten med kjærlighet?

Pappa, jeg er glad i deg og føler vi har mistet kontakten. 

Hva sier din mor? Er den annen adferdsendring? Urenslighet, problemer med å utføre rutineoppgaver? 

Hvis han tidl

Anonymkode: 5e8e1...d72

Trykket post for tidlig. 

Hvis han tidligere har vært en normal, kjærlig og tilstedeværende pappa og plutselig endrer adferd slik så tenker jeg at det må være noe med han. 

Anonymkode: 5e8e1...d72

[Anonym bruker]

Nå ble jeg helt på gråten - kjenner meg sånn igjen. 

Når jeg tenker tilbake på pappa, husker jeg han som en fantstisk far. Han tok meg med på seilturer, fjellturer, lærte meg å spikke. Men så. Gradvis skled vi fra hverandre, og etter at jeg har fått min egen familie, kommer han aldri på besøk. De få gangene han er her, er han sur og tverr, ganske ufordragelig faktisk, og mannen min og barna mine liker han ikke. Jeg er så lei meg for dette. Og jeg forstår så innmari hvordan du har det. Jeg vet at han og jeg har veldig forskjellige meninger om livet, og jeg mistenker at han føler han har mistet meg pga det. Kan det være noe sånt med dere? 

Håper det løser seg for oss begge - det er vondt å miste en pappa, uansett.

Anonymkode: 92b3b...f9f

[Anonym bruker]

Det høres fryktelig leit ut😞 Tenker også st det kan ligge sykdom bak dette. Lykke til, håper det løsner seg.

Anonymkode: 9465d...602

[Fandens Oldemor]

Dette høres vondt ut. Det er vanskelig å forholde seg til at en forelder ikke er som en forelder skal være. 

Slik jeg ser det har du to valg: prøve eller gi opp. Og jeg tror du er nødt til å prøve før du gir opp, ellers vil det alltid plage deg at du ikke gjorde det. Når man har prøvd, er det lettere å akseptere at forholdet aldri vil bli sånn som det skal være. Når det er sagt er det ikke sikkert du kommer noen vei, men da vet du det i alle fall. 

På hvilken måte du skal prøve er det bare du som kan vite, om det blir et brev eller en prat er nok ikke så nøye. Men pass på at du får sagt alt du vil si. 

Håper det ordner seg! 

Hilsen en som har hatt et annerledes forhold til foreldre i alle år, men som lever godt med det. 

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det høres fryktelig leit ut😞 Tenker også st det kan ligge sykdom bak dette. Lykke til, håper det løsner seg.

Anonymkode: 9465d...602

Hvordan kan det ligge sykdom bak dette når han er snill mot sin sønn men ikke datter? Han velger å ikke være snill mot sin datter mens han favoriserer sin sønn. Beklager men jeg hadde ikke brukt tid og krefter på min far hvis han hadde vært slik mot meg. Har viktigere ting å bruke min energi på enn en kald far. Da får han ha det så bra, tenker jeg. 

Anonymkode: 76b7b...c2d

[Anonym bruker]

Først vil jeg takke alle depresjon bruker deres dyrebare tid til å svare meg, gi meg råd, forstå meg. Takk!

Jeg tror ikke at han er syk, kanskje sliter han psykisk, ikke vet jeg. Men om du er syk, så er du lik mot alle, han er pratsom med min bror og hans familie. Bruker tid på hans barn, men ikke meg. Når vi er sammen hele familien, så er han pratsom. Men når det blir bare oss, da er han stille. Ikke vet jeg hvorfor. 

Husker en gang en episode. Han ga mannen min en oppgave, han skulle ringe noen for han. Mannen min gjorde det, og senere fikk faren min SMS på tlf, han hadde visstnok blitt medlem av noe. Mannen min sa flere ganger at han ikke sa ja til noe, men faren min ga seg ikke, han bare fortsatte. Da eksploderte noe i meg, og jeg sa ingenting mannen min eller jeg gjør er bra nok, men han ville ikke høre, sa bare; der har du døra..og han reiste seg opp fra stolen; følte som at han var på vei til å slå meg men jeg stakk ut. Ikke sikkert han skulle gjøre det, men jeg følte det. Etter den episoden så liker jeg han mindre. 

Jeg føler at jeg gjør alt for han, men hvor lenge skal jeg gjøre det? Hele tiden gi men ikke få noe tilbake?? Jeg blir bare sliten.:(

 

 

Anonymkode: 2d00b...40f

[Fandens Oldemor]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Først vil jeg takke alle depresjon bruker deres dyrebare tid til å svare meg, gi meg råd, forstå meg. Takk!

Jeg tror ikke at han er syk, kanskje sliter han psykisk, ikke vet jeg. Men om du er syk, så er du lik mot alle, han er pratsom med min bror og hans familie. Bruker tid på hans barn, men ikke meg. Når vi er sammen hele familien, så er han pratsom. Men når det blir bare oss, da er han stille. Ikke vet jeg hvorfor. 

Husker en gang en episode. Han ga mannen min en oppgave, han skulle ringe noen for han. Mannen min gjorde det, og senere fikk faren min SMS på tlf, han hadde visstnok blitt medlem av noe. Mannen min sa flere ganger at han ikke sa ja til noe, men faren min ga seg ikke, han bare fortsatte. Da eksploderte noe i meg, og jeg sa ingenting mannen min eller jeg gjør er bra nok, men han ville ikke høre, sa bare; der har du døra..og han reiste seg opp fra stolen; følte som at han var på vei til å slå meg men jeg stakk ut. Ikke sikkert han skulle gjøre det, men jeg følte det. Etter den episoden så liker jeg han mindre. 

Jeg føler at jeg gjør alt for han, men hvor lenge skal jeg gjøre det? Hele tiden gi men ikke få noe tilbake?? Jeg blir bare sliten.:(

 

 

Anonymkode: 2d00b...40f

Nei, du skal ikke hele tiden gi og ikke få noe tilbake. Veldig mange er av den oppfatning at "ja men han er jo faren din", og da skal man liksom finne seg i alt mulig. Nei, det skal man ikke. Foreldre er ikke automatisk kjempegreie bare fordi de er foreldre, og de fortjener ikke automatisk respekt uten å gi det i retur. 

Jeg ville fortsatt prøvd en siste gang, men så hadde det vært stopp for min del.