Har skrevet her før, men..

[Anonym bruker]

Det har aldri vært så ille som det er mellom oss som nå.. Tipper det blir slutt i løpet året. 

Vi har vikla oss inn i et nett med dårlig kommunikasjon, misforståelser og forskjellig oppfattelse av virkeligheten. Vi går mange år tilbake i tid, da vi har vært sammen i hele 20 år, men nå ser det ut til at dette ikke går lengre.

Kort oppsummert har forholdet mest vært dårlig egentlig. Vi var stormforelsket i hverandre i mange år, men etter hvert som vi skulle utdanne oss og skaffe oss jobb ble det tydelig hvor forskjellig vi egentlig var/er. Nå er det 2 mnd siden vi har hatt sex (JEG FLYR SNART PÅ VEGGEN!!!). Jeg kunne nesten tatt hvilken som helst mann på gata, kjennes det ut som Likevel er akkurat det kanskje mest min feil, men mannen tenner meg ikke lengre. Han roper til meg, kjefter på meg, bannes og er sur hele dagen. Han tar ikke vare på seg selv på noen punkt. Han har hatt sopp i 1 helt år på en plass på kroppen og har enda ikke vært til legen for å få hjelp. I tillegg fikk han nettopp beskjed om at han hadde kjempehøyt blodtrykk og måtte dra til legen asap etter at helsesjekk på jobb.. Han har blitt tjukk og blodprøvene han tok for noen år siden viste forhøyet blodsukker som han egentlig skulle ha sjekket på nytt igjen den gangen, men det er enda ikke gjort. 

Nå er jeg kommet til et punkt hvor jeg er så frustrert at jeg nesten ikke orker å se han. Jeg blir sliten å vite at vi skal oppholde oss i samme rom. Så jeg planlegger så godt jeg kan å oppholde meg andre plasser enn hvor han er...

Samtidig vil jeg jo ikke at det skal bli slutt, jeg blir jo lei meg når han sier  jeg er dum i hodet, eller at det må være noe galt med meg når jeg ikke kan gjøre "alt" (alt som i alt m ungene i tillegg til full jobb så han kan ligge på sofaen å hvile).

Hvordan komme seg ut av dette? Vil ikke at ungene skal vokse opp med at mamma og pappa bor på to forskjellige plasser, det knuser meg!

 

Anonymkode: dcbfb...4df

[Mrs Smith]

Her tror jeg virkelig det er vel så mye du som har skyld i et skakkjørt forhold. Dere har virkelig mistet all respekt for hverandre, og minst han virker deprimert. 

Enten må dere gå fra hverandre eller oppsøke hjelp snarest.  Dette kan umulig være et sunt forhold å leve i for barna deres. 

[Anonym bruker]

Man er alltid to om at ting er kommet dit det er kommet, men jeg føler at alt han har gjort mot meg tårner seg opp i den situasjonen vi er i nå. Jeg er selvsagt ikke perfekt, hvem er det? Jeg blir også revet med når han står å roper til meg, jeg kan også komme med skjeve kommentarer, men det er aldri jeg som starter det. Jeg har aldri i mitt liv vært deprimert før, men jeg kjenner nå på at jeg begynner å bli det. Jeg er rett og slett lei meg, og jeg begynner å bli bitter på alt som har skjedd.

Han hjelper meg ikke når jeg er syk, for som han sier det er ikke han som er syk, noe som igjen har gått utover ungene.

Han vil ikke være sammen med meg, selv om jeg ordner middager, tilrettelegger med barnevakt osv. Han vil bare bruke tid sammen med meg når han får et innfall, aldri når jeg vil det og har muligheten til det.

Han roper til meg og kaller meg nedsettende navn foran ungene. Når jeg går eller prøver å avslutte samtalen i hensyn til ungene blir han bare mer sint og stygg i munnen.

Og ja, jeg er på et vis enig at han må være deprimert eller en blanding av det og stresset. Er også enig at jeg har skyld i at ting er kommet så langt som de er kommet, for jeg har faktisk latt det gå så langt.. Men jeg ser ingen løsning på det. For her vi bor fins det ingen tilbud om hjelp for familien. Vi må reise 2 timer for å f.eks få kontakt med familievernkontoret. Og han vil ikke dra dit, han vil heller ikke prate, han vil bare skylde alt på meg til tross for at det er han som har sviktet meg grov flere ganger.

 

Anonymkode: dcbfb...4df

[Mrs Smith]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Man er alltid to om at ting er kommet dit det er kommet, men jeg føler at alt han har gjort mot meg tårner seg opp i den situasjonen vi er i nå. Jeg er selvsagt ikke perfekt, hvem er det? Jeg blir også revet med når han står å roper til meg, jeg kan også komme med skjeve kommentarer, men det er aldri jeg som starter det. Jeg har aldri i mitt liv vært deprimert før, men jeg kjenner nå på at jeg begynner å bli det. Jeg er rett og slett lei meg, og jeg begynner å bli bitter på alt som har skjedd.

Han hjelper meg ikke når jeg er syk, for som han sier det er ikke han som er syk, noe som igjen har gått utover ungene.

Han vil ikke være sammen med meg, selv om jeg ordner middager, tilrettelegger med barnevakt osv. Han vil bare bruke tid sammen med meg når han får et innfall, aldri når jeg vil det og har muligheten til det.

Han roper til meg og kaller meg nedsettende navn foran ungene. Når jeg går eller prøver å avslutte samtalen i hensyn til ungene blir han bare mer sint og stygg i munnen.

Og ja, jeg er på et vis enig at han må være deprimert eller en blanding av det og stresset. Er også enig at jeg har skyld i at ting er kommet så langt som de er kommet, for jeg har faktisk latt det gå så langt.. Men jeg ser ingen løsning på det. For her vi bor fins det ingen tilbud om hjelp for familien. Vi må reise 2 timer for å f.eks få kontakt med familievernkontoret. Og han vil ikke dra dit, han vil heller ikke prate, han vil bare skylde alt på meg til tross for at det er han som har sviktet meg grov flere ganger.

 

Anonymkode: dcbfb...4df

Vet du, selv om det virker umulig og skremmende nå, så bør du vurdere brudd.

som sagt så kan det umulig være sunt for barna, de får det bedre om dere bor hver for dere, garantert!

Du lever en gang og fortjener å være lykkelig, han også. 

Familievernkontor kan være verdt et forsøk.

Klem

 

[Anonym bruker]

Ja, på familievernkontoret må vi sikkert dra uansett dersom det blir brudd, noe som det ser ut til at er nært forestående.. 

Jeg er lei også tror jeg han er lei. Jeg vet ikke om jeg har følelser for han lengre, etter alt han har gjort, og for han virker det som han tar hver enkelt lille negative hendelse han klarer å finne for å blåse det opp til noe som ikke framstiller et sant bilde i det hele tatt. Vi har mao kjørt oss helt fast.

Kan heller ikke forstå at ungene på noen måte har det bra, sånn som ting er nå. Så brudd er noe jeg har tenkt på hver dag de siste ukene.. Aner ikke hva han tenker, han deler ingenting med meg.

 

Anonymkode: dcbfb...4df

[Anonym bruker]

Det der hadde jeg ikke giddet. Tenker du over hvordan forholdet deres påvirker ungene? De vokser opp og tror at dette er normalt, at det er slik et forhold mellom mann  og kvinne skal være. Og når de er voksne så vil de følge i deres mønster for de vet ikke om noe annet. Skill deg. Ikke først og fremst for din egen skyld, men for ungenes.

Anonymkode: 37b9e...41d

[Anonym bruker]

Bare for å skyte inn ang det fysiske, om han har høyt blodsukker kan det forklare noe av oppførselen. Min mann fikk diabetes og gikk lenge med uoppdaget høyt blodsukker. Han ble aggressiv, slem, egoistisk, lat og helt grusom å bo med. Jeg tvang han til legen med beskjed om at han hadde to dager på seg til å flytte ut, hadde fått fullstendig avsmak på denne forferdelige mannen. Kom til legen og da viste det seg at han var dausjuk. Etter å ha blitt satt på medisin, i dette tilfellet insulin ble han seg selv igjen. Det tok oss lang tid og mye terapi, men vi kom oss sterkere gjennom det tilslutt. Om det ikke er en fysisk forklaring på dette så må du bare avslutte dette her, for sånn kan man ikke leve.

Anonymkode: 94852...714

[Anonym bruker]

Ja, det er ungene som blir skadelidende av dette...

Får vel dra hjem å ta en alvorsprat med mannen... For det har bare blitt verre med årene, ikke bedre. Og så ille som siste året har vært, så har det mange ganger knytt seg i magen å måtte dra fra ungene når far har de pga temperamentet hans. Det har ikke noe med at jeg mener at han er voldelig, men måten han prater til dem på er fæl. Han behandler de mange ganger som de er voksne. Han banner også til dem og roper som en tenåring som har mistet beherskelsen... Huff...Og da gjør det vondt å vite at jeg må dra pga jobb, og av og til være borte en natt eller to. Så jeg ringer hele dagene å sjekker hvordan det går med dem.

Skal jeg dra må jeg se meg om etter annen jobb, for vil ha dem mest mulig dersom jeg og far klarer å bli enig om det. Jeg tror far må få kontroll over seg selv og livet sitt først..

 

Anonymkode: dcbfb...4df

[Anonym bruker]

Nå er jeg oppvokst med "sånne" foreldre som du beskriver han i det minste. 

Faren min har iløpet av hele mitt liv, hatt NULL respekt for mamma. Og mamma må gå igjennom hele dagen med psykisk vold fra hans side. Med årene har han jo bare blitt verre, det vil ikke bli bedre, om det er det du tror.. 

Dessverre er de begge økonomisk avhengig av hverandre fremdeles den dag i dag, og jeg fortsetter å sier til meg selv:"Hadde jeg vunnet 1 million, hadde jeg delt på dem begge, så de kunne ha kommet seg til helvette vekk ifra hverandre". 

Jeg hadde foretrukket å sett dem separert som liten sjøl, og har det ønsket ennå at det skal skje. Alle søsknene til mamma vet at mamma ikke har det bra i ekteskapet. 

Og jeg selv har blitt veldig preget av at faren min er slik. Han er en så utrolig negativ person, og jeg blir bare sliten å være i samme rom som han, for han utstråler kun negativ energi. Jeg tåler han ikke, og jeg syns så synd på mamma at hun ikke kan komme seg vekk fra han. 

Når mor ikke har det bra, så har ikke barna det heller bra.. Tenk på den. 

Du har gjennomgått NOK! Du skal også ha det BRA! Syns det er på tide å tenke litt på deg sjøl nå. Jeg vil ikke at du skal ende opp som moren min.. 

 

Anonymkode: 4db24...86e

[Anonym bruker]

Nei, er det jeg også tenker på. Har hatt det i bakhodet angående dette blodsukkeret. Han har i mange år nå lovet meg å sjekke det, men alltid hatt en unnskyldning for å ikke holde løfte sitt til meg. Han sa han skulle nevne det til legen nå når han skal dra til legen nå snart. Så må bare presse på for at han sjekker det også. For han ser ikke frisk ut, han oppfører seg helt urasjonelt og urimelig. Han er lat hjemme, orker ikke rydde, vaske, eller nesten stelle ungene. Ligger mest å bare sover hele dagen når han ikke er på jobb. Han orker ikke være våken etter ungene har lagt seg og sovner på sofaen i løpet av kort tid. Jeg får ikke til å vekke han før jeg går til sengs så det har endt opp med at han har sovet på sofaen i nesten 2 år nå. Jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger vi har delt seng det siste 1,5 året. I tillegg er hygienen helt på bånn, han stinker og den soppen stinker. Jeg har fått helt nok av han. Har sagt til han hva jeg synes er galt. Dette med at han har sånn temperament, at han ikke tar varer på seg selv osv, men han orker ikke eller vil/bryr seg ikke noe om å gjøre noe med det virker det som.

 

Anonymkode: dcbfb...4df

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nå er jeg oppvokst med "sånne" foreldre som du beskriver han i det minste. 

Faren min har iløpet av hele mitt liv, hatt NULL respekt for mamma. Og mamma må gå igjennom hele dagen med psykisk vold fra hans side. Med årene har han jo bare blitt verre, det vil ikke bli bedre, om det er det du tror.. 

Dessverre er de begge økonomisk avhengig av hverandre fremdeles den dag i dag, og jeg fortsetter å sier til meg selv:"Hadde jeg vunnet 1 million, hadde jeg delt på dem begge, så de kunne ha kommet seg til helvette vekk ifra hverandre". 

Jeg hadde foretrukket å sett dem separert som liten sjøl, og har det ønsket ennå at det skal skje. Alle søsknene til mamma vet at mamma ikke har det bra i ekteskapet. 

Og jeg selv har blitt veldig preget av at faren min er slik. Han er en så utrolig negativ person, og jeg blir bare sliten å være i samme rom som han, for han utstråler kun negativ energi. Jeg tåler han ikke, og jeg syns så synd på mamma at hun ikke kan komme seg vekk fra han. 

Når mor ikke har det bra, så har ikke barna det heller bra.. Tenk på den. 

Du har gjennomgått NOK! Du skal også ha det BRA! Syns det er på tide å tenke litt på deg sjøl nå. Jeg vil ikke at du skal ende opp som moren min.. 

 

Anonymkode: 4db24...86e

Jeg er også vokst opp med sånne foreldre. Eller foreldre som ikke respekterer hverandre. Jeg også er blitt preget av det, og vokste opp med å tenke at mamma ville hatt det bedre uten min far. I dag er dem skilt, men både jeg og mine søsken bærer preg av fortiden. Spesielt mine søsken, jeg var sånn sett "den heldige" som kom best ut av det ser det ut til. Likevel vil jeg vite med meg selv at jeg har prøvd alt før jeg drar. Og det er dit jeg tror jeg begynner å komme.. For kan man være helt sikker på at man har prøvd alt? Dersom de ikke finner noe hos legen som kan forklare dette tror jeg ikke at jeg kan fortsette dette forholdet, for min eller ungene sin del.

For jeg ønsker virkelig ungene alt godt, og jeg vet at det har vært vanskelig for dem å se at vi har hatt det så tøft. Og jeg vet også at dette ikke kan fortsette, spesielt for ungene sin del, men også min og mannen sin del. Jeg savner å være glad og ha noen som vil ta på meg, gi meg en klem og dele seng med meg. Og det fortjener mannen min også å få.. En som han kan føle han kan være med, dele alt med og et ønske om å gjøre alt for. Den personen er visst bare ikke meg...

 

 

Anonymkode: dcbfb...4df

[Anonym bruker]

Hva har du/dere gjort for å kommunisere og løse problemer siden sist du skrev?

Jeg tror du må ta en ordentlig prat med ham og forstå at NÅ er det nok. Minn ham på hvor forelsket dere var i hverandre og hvor glade dere var i hverandre. Fortell ham at du fremdeles er glad i ham, men at NÅ er det nok. Om han ikke vil ta ansvar for hverken seg selv eller familien, da kan du ikke lenger være sammen med ham. Fortell ham at hvis han ønsker å beholde familien sin - noe du håper han gjør - da må HAN ta ansvar for seg selv NÅ. Fortell ham at han nå har så mange symptomer på at han er fysisk syk at hvis han ikke NÅ tar ansvar for seg selv så kan du ikke lenger leve med ham.

Han er overvektig, han har høyt blodtrykk, han har høyt blodsukker, han har sopp - alt tyder på at han har problemer med blodsukkeret sitt. Han kan bli alvorlig syk, og han sitter nå på motorveien i full fart rett mot en fjellvegg - dvs. alvorlig sykdom. Fortell ham at du har forsøkt å hjelpe ham, forsøkt å få ham til å ta ansvar for egen helse, men siden hans temperament (som også kan være et symptom på ubehandlet diabetes!) nå også går så mye utover ungene, så kan du ikke fortsette å leve med ham om han ikke søker hjelp for sine problemer. Jeg ville gjort som hun over - enten skaffer han seg en legetime i løpet av uken, eller så må dere flytte fra hverandre. Høyt blodtrykk og høyt blodsukker kan være svært alvorlig, og tar ikke han sitt egen liv på alvor så kan ikke du fortsette å se på at han tar sakte selvmord. Jeg ville også spurt ham om han virkelig ønsker at barna skal se på at faren velger å bli alvorlig syk og kanskje også dø fremfor å ta ansvar for egen helse? For så alvorlig er det faktisk! Ønsker han å oppleve å se barna vokse opp? I så fall må han komme seg til legen NÅ. Han har så alvorlige helseproblemer at enhver lege vil ta ham inn, trolig får han time på dagen.

Når det er nok - det er egentlig nok for lenge siden. Men du kan gi ham en siste sjanse - oppsøk lege i løpet av kommende uke og vær dønn ærlig om blodtrykk, blodsukker, overvekt, sopp, temperamentendringer, manglende seksuallyst (det er nok ikke det at han ikke vil ha deg, Hi, men at diabetes har gjort at han sliter med sexlysten), at han har så lite energi at han ikke lenger greier å delta i familielivet/gjøre ting hjemme og ev. andre fysiske/psykiske problemer han har. Fortell ham at hvis han NÅ tar ansvar og viser at han tar seg selv, deg, barna og familien deres på alvor, da får han en siste sjanse. Tar han den ikke er det slutt.

Anonymkode: 013fc...89e

[Anonym bruker]

Siden sist har jeg kontaktet familievernkontoret, men han nekter å dra sammen med meg. Har prøvd å sette meg ned å prate med han, prøvd å få han til å forstå hva dette ikke bare gjør med han, men med ungene og meg. Han vil ikke høre. Han blir rasende, sint og går rett i forsvarsposisjon. Det blir så viktig for han å fortelle meg at jeg ikke er perfekt selv. Det nytter ikke om at jeg er enig i den saken, eller peker på forbedringsområder hos meg, han nekter bare rett og slett å høre.

I morrest ble det ekstra vondt, vet ikke hvorfor. Vi har en lang uke og mange ting som skjer. Prøvde å planlegge uka sammen med han, hvorpå han bare begynner å brøle og kalle mange stygge ting helt ut av det blå fordi jeg spurte han hva han mente han skulle bidra med denne uka (han mener han ikke skal gjøre noe til tross for at det er masse som skjer)? Siden alt jeg fortalte skulle skje, skulle bare jeg gjøre.. Jeg er så sliten og vært så mye lei meg, jeg orker snart ikke mer.

Jeg ble så trist og lei meg, jeg bare gikk, hva mer skulle liksom vi prate om. Ungene var jo oppe også, og retninga på diskusjonen var jo ikke akkurat noe fin. Så ja, det haster. Det haster med at noe skjer. Han har fått legetime, men ikke før 02.10. Finner man ikke ut  noe mer etter den timen så blir dette slutten for forholdet og vårt familieliv. Jeg synes alle her fortjener å få leve et bedre liv...

 

 

 

Anonymkode: dcbfb...4df

[Anonym bruker]

16 timer siden, Anonym bruker skrev:

Nei, er det jeg også tenker på. Har hatt det i bakhodet angående dette blodsukkeret. Han har i mange år nå lovet meg å sjekke det, men alltid hatt en unnskyldning for å ikke holde løfte sitt til meg. Han sa han skulle nevne det til legen nå når han skal dra til legen nå snart. Så må bare presse på for at han sjekker det også. For han ser ikke frisk ut, han oppfører seg helt urasjonelt og urimelig. Han er lat hjemme, orker ikke rydde, vaske, eller nesten stelle ungene. Ligger mest å bare sover hele dagen når han ikke er på jobb. Han orker ikke være våken etter ungene har lagt seg og sovner på sofaen i løpet av kort tid. Jeg får ikke til å vekke han før jeg går til sengs så det har endt opp med at han har sovet på sofaen i nesten 2 år nå. Jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger vi har delt seng det siste 1,5 året. I tillegg er hygienen helt på bånn, han stinker og den soppen stinker. Jeg har fått helt nok av han. Har sagt til han hva jeg synes er galt. Dette med at han har sånn temperament, at han ikke tar varer på seg selv osv, men han orker ikke eller vil/bryr seg ikke noe om å gjøre noe med det virker det som.

 

Anonymkode: dcbfb...4df

Dette her høres jo absolutt ikke friskt ut, og det er galskap at dere har latt det gå så langt. Han må til legen umiddelbart og om han nekter så må du hive han ut. Du kan jo ikke la ungene vokse opp slik! Det var sånn vi hadde det også og da jeg innså at dette gikk ut over barna så ringte jeg mor til særkullsbarnet, dro til henne og snakket lenge og vi stoppet samværet for barnets beste. Deretter ringte jeg famimiesenter og helsesøster og informerte om situasjonen og tilslutt fastlegen vår. Sa til henne at jeg kom til å gå fra han nå fordi han var blitt aggressiv og tok det ut på meg og ungene med roping og vill kjefting, så nå fikk andre instanser overta samboeren min for jeg var ferdig. Hun ba meg vente og ringte han og krevde at han kom inn til time. Jeg og han dro sammen dit og han ble satt på medisiner samme dag og innlagt uka etter. Fikk tilbake den gode, snille mannen min etter noen uker. Men tilliten til ungene må han fortsatt jobbe hardt med og samværet med særkullsbarnet måtte starte opp helt på nytt med "tilvenning" fordi han hadde skremt henne så mye. Du må stoppe dette nå.

Anonymkode: 94852...714