Teite svigermor, "jeg er ikke sur på dere"...

[Anonym bruker]

Driter vel jeg i. Hun ødela ferien vår ved å være med, og være sur og misfornøyd med alt. Vi hadde spandert tur for mange tusen kroner på henne, i god tro. Naive og dumme, men mannen fikk i det minste prøvd det (og som han sa, så skjer det aldri igjen!). Hun var bare sååå sur og frekk. Viftet vekk mannen hvis han prøvde å ha noe med henne å gjøre, var aggressiv og hvis jeg diltet etter dem med 1,5-åringen (de går faktisk ikke så veldig fort) så var det "HVOR ER HUN NÅ DA!? ÅÅH... HVORFOR GÅR HUN SÅ SAKTE!?", om meg.. Alt var gærent. Hun har vært mye frekk, og de har ødelagt mye både sv.mor og sv.far, så etter dette så toppet det seg på en måte. Vi fikk nok, både jeg og mannen. Vi bestemte, sammen, å kutte ned kontakten til et minimum. Som noen kanskje forstår er dette bare toppen av isfjellet. 

Jeg har skrevet tråd om det her tidligere i sommer 

Så det har vi gjort, i aller høyeste grad, i 2 måneder. Det første jeg la merke til er hvor ufattelig deilig det har vært! Jeg har hatt mye mindre angst (hun har pleid å ringe og skape intriger, drama, baksnakke andre, alt sånt uhyggelige greier). Alt har vært så utrolig mye roligere, og mye bedre! Så tok hun igjen kontakt der hun skulle si til sin sønn at "jeg er ikke sur på dere". Heh.. som om det liksom har vært årsaken til at vi ikke har hatt kontakt. Hun har overhodet ikke selvinnsikt, mannen hadde en lengre samtale med henne der han tok opp situasjonene der hun var frekk og ufordragelig (klagde på maten (nektet nesten å spise det jeg hadde laget til middag, en vanlig rett), klagde på hytta, klagde på beliggenheten, klagde på meg, klagde på bilister, klagde på alt, alt var feil!), men hun innrømmet nada. Sånn er hun. 

Hun kan si du har stygt hus, og late som ingenting etterpå. Hun kan si at barna dine er evneveike, og late som ingenting etterpå. Og sånn fortsetter det. Jeg gruer meg, inderlig, til vi må invitere dem i et av deres barnebarns bursdag som er like rundt hjørnet. Forrige gang så satt svigerfar rett ovenfor meg og sa høyt til sin sønn/min mann at det må ha vært sååå slitsomt for ham å gjøre all jobben med å stelle istand til bursdag! Lage mat, rydde, bake kaker og så videre. Jeg visste at de av en eller annen ukjent årsak tror at mannen min gjør alt hjemme (da mener jeg alt), men da ble jeg bare sjokkert. Jeg orker ikke drama og intriger, jeg får angst av det! Hjertebank og doble hjerteslag, og blir deprimert. 

Derfor har vi, som sagt, kuttet kontakten til et minimum. Med et minimum betyr det å sees i de obligatoriske bursdagene. Men nå har svigermor begynt å mase på sønnen sin igjen, med å sende sms'er og ringe. Jeg aner ikke hva han skal gjøre, men han er klar på det at han ikke kommer til å svare - stort sett... Er det den beste måten å gjøre det på, ignorere? Han har som sagt forsøkt å snakke med henne, men hun er ifølge henne selv ufeilbarlig og gjør aldri noe galt. 

Anonymkode: 23666...e2f

[Anonym bruker]

Når svigerfar sier at det må være slitsomt for sønnen å stelle til bursdag, svarer ikke mannen din at neida, det har min kone gjort? Når svigermor gnåler om at maten din er vond, sier ikke sønnen hennes da at hun må gå fra bordet? 

Jeg har faktisk satt min egen mor på plass to ganger. Når hun som gjest i mitt hus oppfører seg dårlig eller kommer med frekke kommentarer, da parkerer jeg henne. 

Anonymkode: 05986...7d4

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Når svigerfar sier at det må være slitsomt for sønnen å stelle til bursdag, svarer ikke mannen din at neida, det har min kone gjort? Når svigermor gnåler om at maten din er vond, sier ikke sønnen hennes da at hun må gå fra bordet? 

Jeg har faktisk satt min egen mor på plass to ganger. Når hun som gjest i mitt hus oppfører seg dårlig eller kommer med frekke kommentarer, da parkerer jeg henne. 

Anonymkode: 05986...7d4

Jo, han sier det, men svigerfar gliser da fårete og det er tydelig at han ikke tror på ham. Han lukker ørene og bare stirrer tomt ut i luften. Så går det 20 min, så kommer en ny frekkhet. Han er litt pysete, mannen min... det har han innrømmet... Men han har forsøkt å ta meg i forsvar noen ganger, uten nytte, så vi har tenkt at det er bedre å kutte kontakten.

Men du sier noe!

Jeg må ta en prat med mannen min om hva han skal gjøre hvis de er frekke i bursdagsselskapet. Det orker jeg ikke. Det er barnet mitt sin store dag, jeg orker ikke å skjelle dem ut! Men samtidig kan jeg ikke la meg tråkke på? Tidligere da jeg og mannen snakket om det så sa jeg at dersom de gjør noe slikt neste gang, hiver jeg dem ut. 

Men samtidig er det så forferdelig trist, for det er jo barnet mitt sin store dag. Er dog veldig liten så hadde ikke skjønt mye av akkurat det, men.... 

Anonymkode: 23666...e2f

[Anonym bruker]

De kommer til å ødelegge bursdagen. Jeg hadde heller invitert dem til en liten feiring utenom slik at de er de eneste gjestene. Da får sønnen deres en flott bursdag samt en liten ekstra bursdag med besteforeldre. Det beste hadde vært å ikke invitere i det hele tatt. 

Anonymkode: 6871b...dfb

[Anonym bruker]

Ikke inviter dem, og fortell dem hvorfor de ikke blir invitert. Mannen må ta den samtalen. Han må også si at de ikke kommer til å bli invitert til noe som helst dersom de ikke kan oppføre seg som folk.

Anonymkode: 06928...593

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

De kommer til å ødelegge bursdagen. Jeg hadde heller invitert dem til en liten feiring utenom slik at de er de eneste gjestene. Da får sønnen deres en flott bursdag samt en liten ekstra bursdag med besteforeldre. Det beste hadde vært å ikke invitere i det hele tatt. 

Anonymkode: 6871b...dfb

 

25 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ikke inviter dem, og fortell dem hvorfor de ikke blir invitert. Mannen må ta den samtalen. Han må også si at de ikke kommer til å bli invitert til noe som helst dersom de ikke kan oppføre seg som folk.

Anonymkode: 06928...593

Skal foreslå det for mannen. Lar det være litt opp til ham, med forbehold om at jeg kanskje kjefter på dem om de er frekke og uforskammede. 

Anonymkode: 23666...e2f

[Anonym bruker]

Jeg har vært der med min svigermor også. Da mannen min endelig begynte å si fra så ble det slutt på klaginga og de små stikkene, så nå gjelder det bare å ikke være alene med henbe, for da kommer det.

Vi måtte kutte kontakten en periode for at hun skulle skjønne alvoret, for hun regelrett mobba meg. Da mannen satte med foten sluttet det, så nå later hun som om hun er redd for meg istedet, men mannen min og jeg vet hva hun driver med og vi har felles front uansett.

Få mannen din til å stramme seg opp litt og tydelig ta ditt parti, for ellers fortsetter det bare. Man skal ikke få angst av sånne ting, så får hun heller kuttes ut. Men dette er nesten like mye mannen din sin feil, så gi beskjed! 

Anonymkode: d4aa2...ee5

[Anonym bruker]

På 20.9.2017 den 13.17, Anonym bruker skrev:

Jeg har vært der med min svigermor også. Da mannen min endelig begynte å si fra så ble det slutt på klaginga og de små stikkene, så nå gjelder det bare å ikke være alene med henbe, for da kommer det.

Vi måtte kutte kontakten en periode for at hun skulle skjønne alvoret, for hun regelrett mobba meg. Da mannen satte med foten sluttet det, så nå later hun som om hun er redd for meg istedet, men mannen min og jeg vet hva hun driver med og vi har felles front uansett.

Få mannen din til å stramme seg opp litt og tydelig ta ditt parti, for ellers fortsetter det bare. Man skal ikke få angst av sånne ting, så får hun heller kuttes ut. Men dette er nesten like mye mannen din sin feil, så gi beskjed! 

Anonymkode: d4aa2...ee5

Takk for svar. Så det ikke før nå. Men det er et problem her, mannen har begynt å bli "veik", han bagatelliserer alt sv.mor har gjort og har mer og mer, ettersom månedene har gått, begynt å glemme det. Han viser overhodet ikke forståelse for hva vi har snakket om, og finner smutthull i avtalene vi har gjort (f.eks at et minimum kontakt kan bety besøk av svigermor 1 gang i mnd). 

Jeg VET at han er bitter, og lei seg, for at ting er som de er. Han har hele veien, i en årrekke, vært tilgivende og naiv. Trodd at ting ordner seg, bare man gir det tid.. Tidvis fornektet ufyselig oppførsel eller snakket det bort - det har han dog gått mer og mer bort fra de siste årene, før begeret rant over i sommer. 

Jeg ser ting "utenfra", men han... det er hans mor, det er følelser og en sorg inne i bildet. Og han støtter meg overhodet ikke lenger. Nå har vi kranglet fordi han vil ha henne på besøk her, men det er ikke engang greit at jeg drar bort imens hun er her! Han kommer med absurde utsagn om mine familiemedlemmer, som ikke kan sammenlignes med henne engang, f. eks at et av mine familiemedlemmer har meninger han er uenig i, derfor kan vi kutte ut det familiemedlemmet - som hevn mot meg som vil kutte ned på kontakten med hans mor fullstendig og holde det til bursdager og jul osv. Og da er jeg faktisk veldig raus! 

Jeg forstår det ikke, for halvannen måned siden var han fullstendig enig med meg. Nå er han plutselig sur på meg, og lei seg, fordi jeg ikke kan trylle om moren hans til en hyggelig og omgjengelig person!? Jeg har allerede vært raus ved å si ja til bursdager. Ikke alle hadde gjort det. Jeg blir mobbet! Jeg blir baksnakket og får hele tiden stikk. Det er hele tiden intriger, og jeg får angst. Panikkangst altså. Jeg synes at jeg bestemmer over mitt liv, nå har jeg gitt dem sjanse etter sjanse etter sjanse i en årrekke, og jeg orker ikke mer. Finner meg ikke i noe mer. Og da skal mannen gå imot meg, skape krangler, være sur og mutt, og være "offer". 

Men seriøst, kan jeg ikke velge hvem jeg ønsker å være med? Hun har trådd over en grense for lenge siden, jeg omgås folk jeg er uenig med. Jeg omgås folk som har truet meg og sagt unnskyld. Jeg omgås mitt søsken som har vært slem mot meg i oppveksten - men som har forandret seg til det bedre. Jeg tilgir den som ber om tilgivelse, men alt svigermor ønsker er å lage faenskap virker det som. Hun tar aldri feil, ber ikke om unnskyldning. 

Og når jeg setter foten ned og sier "NEI, dette vil jeg ikke være med på", så skal han gå imot meg!? 

Anonymkode: 23666...e2f

[Anonym bruker]

Har svart deg i tidligere tråder også - du og mannen din må i parterapi, og meget mulig bør da din mann også ta noen timer alene hos en psykolog for å bearbeide de følelsene han har overfor sine foreldre. Å vokse opp med slike foreldre - og leve med dem som voksen også - gjør noe med deg, og det kan mange trenge hjelp for å takle. Det er helt tydelig at mannen din trenger hjelp av en utenforstående fagperson til å finne ut av sitt forhold til foreldrene. Det kan være tøft å bryte med foreldrene, og det kan være det er det din mann nå sliter med. Det er like tydelig at du og han trenger parterapi!

Hvorfor tar dere ikke tak i den biten?

Dere ber selvfølgelig ikke foreldrene i bursdagen når de ikke kan oppføre seg. Om dere likevel gjør det må du og mannen på forhånd være enige om hva dere gjør hvis de begynner igjen. Viktigst er det at du og han står sammen. Snakk med dem på forhånd, gi tydelig beskjed om de blir bedt under forutsetning av at de er høflige og hyggelige mot alle, og vær like tydelig på at hvis de velger å oppføre seg ufint så kommer de til å bli bedt om å gå. Si at dere ønsker at de kommer hvis de er hyggelige og høflige mot alle, men at dere ikke lenger vil finne dere i noe annet. Og når bursdagen først kommer, da må dere ikke bli konfliktsky hvis de blir uhøflige/ufordragelige - da må dere fortelle foreldrene hans at de må gå. Det er mannen din som må si det, men du må vise at du er enig i det.

Innse det - hvis ikke du og mannen tar ordentlig tak i forholdet deres og går i parterapi så kommer det til å endre, for slik dere holder på går det bare en vei. Greit at det er hans foreldre som er som de er, men årsaken til at du og mannen ikke takler dette som par ligger hos han og deg og det at han er påvirket av en oppvekst med slike foreldre. At du har angst som trigges av foreldrenes ufordrageligheter er med på å forverre ting, men er heller ikke årsaken til problemene. Om du og mannen var trygge på hverandre og faktisk stod sammen så hadde ikke foreldrene hans hatt så stor makt over dere, ikke kunnet påvirke dere så negativt, og heller ikke trigge din angst på den måten.

Du må ta tak i dine angstproblemer. Mannen din må ta tak i sitt problematiske forhold til sine foreldre. Begge bør søke fagfolk for dette. Og dere sammen bør i parterapi.

 

 

Anonymkode: 56d8c...4f7