Noen som har opplevd at alt blir ubetydelig etter sorg?

[Anonym bruker]

Jeg har vært, og er vel fortsatt, i en sorgprosess. Det slår meg at nesten ingenting betyr noe lenger. Ting som jeg før kunne tenke på og stresse med, det orker jeg liksom ikke. Det eneste som betyr noe er at min nærmeste familie har det bra, resten klarer ikke å fange interessen min engang. 

På en måte er det godt å bry seg så lite, på en annen side føles det ikke sunt. Vil det gå over? 

Anonymkode: 72481...bc6

[Anonym bruker]

22 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har vært, og er vel fortsatt, i en sorgprosess. Det slår meg at nesten ingenting betyr noe lenger. Ting som jeg før kunne tenke på og stresse med, det orker jeg liksom ikke. Det eneste som betyr noe er at min nærmeste familie har det bra, resten klarer ikke å fange interessen min engang. 

På en måte er det godt å bry seg så lite, på en annen side føles det ikke sunt. Vil det gå over? 

Anonymkode: 72481...bc6

En god klem til deg.

Hvor lenge har du vært i sorg?

Anonymkode: bd338...163

[Anonym bruker]

22 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har vært, og er vel fortsatt, i en sorgprosess. Det slår meg at nesten ingenting betyr noe lenger. Ting som jeg før kunne tenke på og stresse med, det orker jeg liksom ikke. Det eneste som betyr noe er at min nærmeste familie har det bra, resten klarer ikke å fange interessen min engang. 

På en måte er det godt å bry seg så lite, på en annen side føles det ikke sunt. Vil det gå over? 

Anonymkode: 72481...bc6

Ja! Det går over!

Da mannen min døde, var ingenting viktig lenger, annet enn barna og at de skulle ha det bra. Jeg følte at min horisont var ca én meter rundt meg, og at jeg aldri løftet blikket mot resten av verden. Alt jeg hadde vært opptatt av av tidligere virket bare uinteressant og meningsløst.

Men jeg tvang meg selv til å legge merke til ting som fortsatt var bra - bare helt ubetydelige ting. Jeg ble bevisst på å telle lyspunktet, hvor lite det enn var (alt solen skinte på ansiktet mitt, at en fin fugl kom på fuglebrettet, en god klem fra et lite bollekinn, at det luktet godt ute, at noen gjorde noe fint for å vise meg medfølelse osv). Jeg skulle skrive dem ned i en imaginær gledesbok, samle på dem, som små perler av lys.

Og sakte, sakte, kommer livet tilbake. De sorte skyene som henger tungt over hverdagen din nå, vil bli lysere, de vil begynne å spre seg til du en dag vil se at den blå himmelen er der fremdeles, selv om det mennesket du elsket så høyt er borte.
Nå har jeg er bra liv, selv om savnet fortsatt er stort.

Ikke skynd deg i sorgen. Bare la den herje i deg, men pass på å legge merke til de små lysglimtene som faktisk fortsatt er det.

 

Her er også to dikt som jeg syns er veldig fine og som passer veldig godt i en sånn sorgsituasjon (begge av Hans Børli):

 

GLEDEN

Den frostbrente gleden ved livet
søker deg ved vadestedene,
ved leirbålene, ved korsveiene,
alltid -
Selv i sorgens dager,
selv i motgangens bratte døgn
og våkenettenes martrende timer
søker gleden deg, kvidende
lik en trofast hund
som løp med blødende poter gjennom rimfrosten
og svømte mellom isflakene i strie elver
for å finne sin husbond

 

MINNENE

Ta det med deg! Det minste av grønt
som har hendt deg
kan redde livet ditt
en dag i vinterlandet.

Et strå bare
et eneste blankt lite strå
fra sommeren i fjor
frosset fast i fonna,
kan hindre skredets
tusen drepende tonn i
å styrte utfor

Anonymkode: a8b01...99d

[Anonym bruker]

Det vil gå over etterhvert. Min bestemor døde i juli og jeg gikk rett i kjelleren. Nå, etter 2 måneder begynner jeg å komme meg til meg selv igjen.

Anonymkode: 47281...dda

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

En god klem til deg.

Hvor lenge har du vært i sorg?

Anonymkode: bd338...163

Tusen takk! 

Det begynner vel å nærme seg tre måneder nå. 

Anonymkode: 72481...bc6

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Ja! Det går over!

Da mannen min døde, var ingenting viktig lenger, annet enn barna og at de skulle ha det bra. Jeg følte at min horisont var ca én meter rundt meg, og at jeg aldri løftet blikket mot resten av verden. Alt jeg hadde vært opptatt av av tidligere virket bare uinteressant og meningsløst.

Men jeg tvang meg selv til å legge merke til ting som fortsatt var bra - bare helt ubetydelige ting. Jeg ble bevisst på å telle lyspunktet, hvor lite det enn var (alt solen skinte på ansiktet mitt, at en fin fugl kom på fuglebrettet, en god klem fra et lite bollekinn, at det luktet godt ute, at noen gjorde noe fint for å vise meg medfølelse osv). Jeg skulle skrive dem ned i en imaginær gledesbok, samle på dem, som små perler av lys.

Og sakte, sakte, kommer livet tilbake. De sorte skyene som henger tungt over hverdagen din nå, vil bli lysere, de vil begynne å spre seg til du en dag vil se at den blå himmelen er der fremdeles, selv om det mennesket du elsket så høyt er borte.
Nå har jeg er bra liv, selv om savnet fortsatt er stort.

Ikke skynd deg i sorgen. Bare la den herje i deg, men pass på å legge merke til de små lysglimtene som faktisk fortsatt er det.

 

Her er også to dikt som jeg syns er veldig fine og som passer veldig godt i en sånn sorgsituasjon (begge av Hans Børli):

 

GLEDEN

Den frostbrente gleden ved livet
søker deg ved vadestedene,
ved leirbålene, ved korsveiene,
alltid -
Selv i sorgens dager,
selv i motgangens bratte døgn
og våkenettenes martrende timer
søker gleden deg, kvidende
lik en trofast hund
som løp med blødende poter gjennom rimfrosten
og svømte mellom isflakene i strie elver
for å finne sin husbond

 

MINNENE

Ta det med deg! Det minste av grønt
som har hendt deg
kan redde livet ditt
en dag i vinterlandet.

Et strå bare
et eneste blankt lite strå
fra sommeren i fjor
frosset fast i fonna,
kan hindre skredets
tusen drepende tonn i
å styrte utfor

Anonymkode: a8b01...99d

Tusen takk for et flott svar, fine dikt, og en god beskrivelse. Nå fikk jeg tårer i øynene. 

HI 

Anonymkode: 72481...bc6

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det vil gå over etterhvert. Min bestemor døde i juli og jeg gikk rett i kjelleren. Nå, etter 2 måneder begynner jeg å komme meg til meg selv igjen.

Anonymkode: 47281...dda

Godt å høre at det er en normal reaksjon. 

Anonymkode: 72481...bc6

[Anonym bruker]

Avhengig av hvem man har mistet, om det var traumatisk og mer, så er det helt normalt å føle sorg i relativt lang tid.

Sorgen kan derimot på et tidspunkt også gli over i depresjon.

Å føle at lite betyr noe er vanlig under sorg, men det skal gå over.

Et godt eksempel er noen av de som hadde barn på Utøya, som sa at de etterpå i lang tid kjente at de nesten ble sinte når de satt i jobbmøte og diskuterte detaljer som plutselig virket helt meningsløse i den store sammenhengen.

 

Anonymkode: bd338...163

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tusen takk! 

Det begynner vel å nærme seg tre måneder nå. 

Anonymkode: 72481...bc6

Det vil være helt naturlig at du har det slik i 3- 9 måneder til, helt avhengig av hvor nær du var den du mistet. 

Anonymkode: bd338...163

[Anonym bruker]

Jeg var selv i sorg i cirka et halvt år, og den første måneden gråt jeg mye og ble kraftig irritert inni meg på folk som klagde over vondter eller lo høyt. Skjønte jo at det var meg, og holdt klokelig munn, men hadde i slike tilfeller mest lyst til å si " det er en bagatell! Og hva er det å glede seg over, du kan dø når som helst, bare så du vet det!". 

Anonymkode: bd338...163

[Gjest grønteple]

Babyen min døde for ca 3,5 år siden. I perioder er det meste fortsatt meningsløst.... 

[Anonym bruker]

Da mamma døde brått var jeg nummen i nesten 1 år etterpå. Fortsatt kan jeg merke at mye er ubetydelig, men ikke i like stor grad som før 

Anonymkode: 02757...846

[Anonym bruker]

Det høres ut som mange har kjent på denne følelsen. Jeg tror ærlig talt ikke at noe vil føles meningsfullt på samme måte igjen. Jeg tror jeg kommer til å bli et annet menneske nå - meg før og etter sorgen.

Jeg tror også at min relasjon til andre mennesker vil forandre seg, siden jeg har kjent på en ekkel følelse etter at folk jeg anser som nære har brydd seg såpass lite. Jeg vil ikke kunne se på dem på samme måte som før, og det å treffe dem og snakke om ubetydelige ting føles helt fjernt. 

HI 

Anonymkode: 72481...bc6

[Bie-damen]

1 time siden, grønteple skrev:

Babyen min døde for ca 3,5 år siden. I perioder er det meste fortsatt meningsløst.... 

Det var trist å høre! Å miste et barn er vel noe en bærer med seg alltid. Håper du har noen å snakke med. Klem. 

[Anonym bruker]

1 time siden, grønteple skrev:

Babyen min døde for ca 3,5 år siden. I perioder er det meste fortsatt meningsløst.... 

❤️❤️

Anonymkode: 93d8f...c3a

[Anonym bruker]

Babyen min døde for 18 år siden. Jeg har fremdeles beholdt følelsen av at små bagateller ikke betyr ingenting. Trivielt hverdagsprat kan nå likevel gi glede. Det gjorde det ikke de første årene. 

Så, det er helt normalt at ting blir satt i perspektiv. Mange er for opptatt av trivielle saker syns jeg, så at noen kan gi litt perspektiv er en god ting  

 

Anonymkode: 0741d...1b1

[Gjest grønteple]

5 timer siden, Bie-damen skrev:

Det var trist å høre! Å miste et barn er vel noe en bærer med seg alltid. Håper du har noen å snakke med. Klem. 

Det vil nok alltid være med ja... Føler at de fleste mener at jeg burde ha kommet over det nå 😟 Og det at jeg også holdt på å dø samtidig er visst hvertfall ikke noe å snakke om. 

[Bie-damen]

40 minutter siden, grønteple skrev:

Det vil nok alltid være med ja... Føler at de fleste mener at jeg burde ha kommet over det nå 😟 Og det at jeg også holdt på å dø samtidig er visst hvertfall ikke noe å snakke om. 

En gammel dame på over nitti, mistet den fire år gamle sønnen sin i ei drukningsulykke. Det er over seksti år siden. Fortsatt trenger hun å snakke om det innimellom og gråte litt. Men det hjelper at noen vil høre om han, sier hun. 

[ღTyrkiskPepperღ]

1 time siden, grønteple skrev:

Det vil nok alltid være med ja... Føler at de fleste mener at jeg burde ha kommet over det nå 😟 Og det at jeg også holdt på å dø samtidig er visst hvertfall ikke noe å snakke om. 

Kommet over det? Altså du har mistet barnet ditt, det er ikke noe man "kommer over" Fy så frekt å tenke noe slikt om en som har mistet barnet sitt. En stor klem til deg❤️