Sønnen min ødelegger for seg selv. Hvordan hjelpe han?

[Anonym bruker]

Jeg har en sønn på snart 11 år. Han innrømmer aldri når han har gjort noe. Det virker som det å innrømme skyld er det verste i verden. 

Uansett hva det er, så sier han " jeg gjorde ikke det" e.l. Det spiller ingen rolle hva det er. Hvis jeg gir han en beskjed om et eller annet "ikke gjør slik". En liten filleting som jeg ikke blir sur for eller noe, så ender det jo ofte opp med at jeg blir sur, når han istedenfor å si "ok", sier at han ikke gjorde det.

Jeg har prøvd å snakke med han og forklart på alle mulige måter. Sagt at det jo er dumt for han at han svarer slik at jeg ender opp med å bli sint når jeg i utgangspunktet ikke er det. Sagt at det er vanskelig å stole på han, når han uansett sier at det ikke var han.

Moren min som er lærer og i utgangspunktet pedagogisk flink har forsøkt å snakke med han. Og hun forsøkte i sommer å gjøre noen ting og så nekte for det, slik at han skulle se hvordan det var. (de skulle spille et spill, og hun jukset slik at det var helt åpenbart og han så det, og sa så at hun ikke gjorde det, for hun etterpå forklarte at hun gjorde slik for at han skulle se hvordan det er når han nekter for ting man ser han gjøre).

Det virker som om det er det verste i verden å skulle innrømme skyld i noe, og det låser seg bare helt for han i slike situasjoner.

Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre? Det er jo ikke noe særlig når han gjør slik, og det ender vel opp med at han kanskje får skylda for mer enn det han egentlig har skylda for, siden han nekter uansett. 

Anonymkode: aee61...041

[Anonym bruker]

Ignorer alle bortforklaringer, bare vær overbærende med dem - de betyr vel uansett ingenting for deg personlig. De er bare et symptom på at det er ubehagelig å bli tatt i noe. Hvis han får null respons på bortforklaringer slutter det å gi mening. Hvis du sier «ikke gjør slik», han svarer «jeg gjorde det ikke», kan du bare svare «neivel, men ikke gjør slik uansett».

Du må ikke sette ham i bås som en det er vanskelig å stole på, da vil han fylle den rollen, heller «fersk ham» (let med lupe) i å være til å stole på og fremhev den kvaliteten hos ham. Det vil han vokse på. Vær også nøye på å ikke straffe ærlighet, innrømmer han noe vet han det var galt selv, da må du heller rose for ærlighet enn å kjefte for det han har innrømmet.

Anonymkode: 932b4...99c

[Anonym bruker]

Men hva sier han da? Når du spør om hvorfor han nekter på helt åpenbare ting? Har dere klart å ha en samtale om hvorfor han ikke klarer å innrømme skyld. Føler han på skam over å ha gjort noe han ikke skal, og forsterkes den skammen ved å innrømme det?

Anonymkode: 49daf...c17

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men hva sier han da? Når du spør om hvorfor han nekter på helt åpenbare ting? Har dere klart å ha en samtale om hvorfor han ikke klarer å innrømme skyld. Føler han på skam over å ha gjort noe han ikke skal, og forsterkes den skammen ved å innrømme det?

Anonymkode: 49daf...c17

Han sier at han ikke har gjort det. 

F.eks. satt vi med lekser, jeg sitter ved siden av han og ser at han stikker blyanten ned i bordet. Jeg sier "ikke gjør slik". Han sier at han ikke gjorde det. Jeg sier at han jo ikke må nekte for det når jeg ser han gjør det, for da blir jeg jo sur for at han nekter for det, og det er jo dumt når jeg i utgangspunktet ikke var sur, men bare gav han en beskjed om å slutte med det. Men når jeg sier at jeg så han gjøre det, så sier han at han så at han ikke gjorde det. Og så kommer vi ingen vei. 

Jeg føler jeg har snakket med han og forklart på alle mulige måter. Men hans svar er bare at han ikke har gjort noe. 

En annen ting er at han av og til nekter fordi han mener at jeg bruker feil ord. F.eks. jeg kan si at han ikke må sparke et eller annet, og så nekter han for at han gjort det, for han sparket ikke, han bare dyttet borti med foten. Så det er en annen ting, at det blir av og til en diskusjon om hva det var han gjorde fordi han vil at det skal beskrives på en annen måte enn det jeg gjør, selv om han jo vet veldig godt hva jeg snakker om. 

HI

Anonymkode: aee61...041

[Anonym bruker]

Ikke la deg lede ut på avveier med uendelig diskusjoner, det er bare en avledningsmanøver. Vær heller konsis og oppmuntre han hver gang han er ærlig om noe.

Anonymkode: 65c5d...4f3

[Anonym bruker]

Datteren min er helt lik. Det er faren hennes og. Og jeg kjenner igjen taktene i hele svigerfamilien min. Jeg tror mer og mer på født sånn (ikke blitt sånn).

 

Anonymkode: 5fd18...ddf

[Anonym bruker]

48 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ignorer alle bortforklaringer, bare vær overbærende med dem - de betyr vel uansett ingenting for deg personlig. De er bare et symptom på at det er ubehagelig å bli tatt i noe. Hvis han får null respons på bortforklaringer slutter det å gi mening. Hvis du sier «ikke gjør slik», han svarer «jeg gjorde det ikke», kan du bare svare «neivel, men ikke gjør slik uansett».

Anonymkode: 932b4...99c

Jeg kan jo ignorere når det er småting, men det er jo ikke alt som kan ignoreres.

Hver gang han gjør noe mot lillesøsteren, nekter han jo også for det. Når han gjør noe som hun syns er vondt og begynner å gråte, så ønsker jo jeg at han skal si unnskyld til henne. Men da sier han at han kan jo ikke si unnskyld når han ikke har gjort noe. Så en ting er situasjoner der jeg ønsker at han skal slutte med noe og ikke er sint på han, men en annen ting er når han har gjort noe vondt mot søsteren og jeg ønsker han skal si unnskyld til henne... Hvordan løser jeg det?

HI

Anonymkode: aee61...041

[Anonym bruker]

2 hours ago, Anonym bruker said:

Jeg kan jo ignorere når det er småting, men det er jo ikke alt som kan ignoreres.

Hver gang han gjør noe mot lillesøsteren, nekter han jo også for det. Når han gjør noe som hun syns er vondt og begynner å gråte, så ønsker jo jeg at han skal si unnskyld til henne. Men da sier han at han kan jo ikke si unnskyld når han ikke har gjort noe. Så en ting er situasjoner der jeg ønsker at han skal slutte med noe og ikke er sint på han, men en annen ting er når han har gjort noe vondt mot søsteren og jeg ønsker han skal si unnskyld til henne... Hvordan løser jeg det?

HI

Anonymkode: aee61...041

En fremtvunget unnskyldning betyr jo ingenting for noen. Først når den kommer spontant og ektefølt har den en verdi. Så jeg hadde ikke tvunget frem den unnskyldningen, han lærer ingenting av det og søsteren får ingenting utav det. Jeg ville heller kjørt på med grensesetting og refleksjon.

Bare ignorer hans bortforklaringer og fokuserer på det som er gjort. Hvis han har skadet henne på noen måte kan du jo bare si klart fra at du ikke aksepterer det. Når han sier han ikke gjorde det kan du avfeie det som uviktig (neivel/javel/det stemmer ikke helt med det jeg så) og gå videre til ditt punkt, det du egentlig vil ha sagt; bare gjenta at det ikke er akseptabelt, det er her du legger tyngden. Han drar mot «jeg gjorde det ikke» og den avledningsmanøveren må du ikke falle for, 95% av ordene dine må handle om det du vil ha sagt om saken. Tenk på «jeg gjorde det ikke» som noe absurd, noe du ikke gidder å bruke tid på, og noe du ikke blir sint over.

Anonymkode: 932b4...99c

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Datteren min er helt lik. Det er faren hennes og. Og jeg kjenner igjen taktene i hele svigerfamilien min. Jeg tror mer og mer på født sånn (ikke blitt sånn).

 

Anonymkode: 5fd18...ddf

Jeg har snakket med mamma om det. Hun sier at faren min også er slik. Så det kan vel kanskje hende at enkelte er mer slik enn andre.

Men.. Jeg skulle gjerne funnet en måte å hjelpe han på, å få han til å innse at det lureste er å bare innrømme ting med en gang. At det gir han minst trøbbel.

Det er jo ikke så heldig på skolen heller, når han aldri innrømmer når han har gjort noe. Det kan jo føre til at han alltid blir syndebukken, selv om det ikke var han, siden han aldri innrømmer når det virkelig var han. 

HI

Anonymkode: aee61...041

[Anonym bruker]

Tror anonym her har rett: ikke la deg fange i manøverne hans. Fortsett med det du tenker å formidle; at det ikke er ok å gjøre sånn eller slik mot søster.

Er situasjonen alvorlig, f eks søsteren sier han slo, han sier det ikke skjedde, så kan han faktisk lære av praktisk eksempel at det å alltid nekte er dårlig. Da lekser du selvsagt opp for ham om at siden hun sier det, velger du å stole på hennes utsagn, og kun det; fordi han ALLTID nekter uansett - noe som må bety at han minst halvparten av gangene lyver. Og den som lyver kan man aldri ta på alvor, heller ikke hvis han skulle slumpe til å snakke sant noen av gangene.

Anonymkode: 5fbc5...0a4

[Anonym bruker]

Ikke finn deg i denne kveruleringa om sparke kontra dytte osv. Be han holde munn, øyeblikkelig slutte med det han gjør galt - og viktigst av alt: slutte å svare frekt når du snakker til han! Unger som starter å diskutere ved tilsnakk/korrigering er en uting! Er jo nettopp det som karakteriserer frekke unger. Som lærer i videregående ser vi tydelig den mangelfulle oppdragelsen som barn i dag få: Det finnes ingen respekt for voksne. Ta tilbake sårt tiltrengt makt og bli en ansvarlig forelder som gjør din plikt som oppdrager!

Anonymkode: 2a8da...5e2

[Anonym bruker]

44 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ikke finn deg i denne kveruleringa om sparke kontra dytte osv. Be han holde munn, øyeblikkelig slutte med det han gjør galt - og viktigst av alt: slutte å svare frekt når du snakker til han! Unger som starter å diskutere ved tilsnakk/korrigering er en uting! Er jo nettopp det som karakteriserer frekke unger. Som lærer i videregående ser vi tydelig den mangelfulle oppdragelsen som barn i dag få: Det finnes ingen respekt for voksne. Ta tilbake sårt tiltrengt makt og bli en ansvarlig forelder som gjør din plikt som oppdrager!

Anonymkode: 2a8da...5e2

Problemet er vel at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal gjøre det der. Jeg vet hva jeg ønsker å oppnå, men ikke hvordan jeg skal oppnå det. 

Jeg er klar over at det er frekt, jeg prøver å si til han at jeg ikke vil diskutere med han. 

Jeg kan vel si at jeg sliter en del med han. Søstra hans er mye enklere å ha med å gjøre, så henne har jeg ingen problemer med. Men han har jeg ikke funnet ut hvordan jeg skal takle enda. 

Jeg snakker med han flere ganger i uka om at han skal slutte å svare frekt. Jeg har tatt bort både mobil, tv, data mm som konsekvens.

Jeg har hatt foreldreveiledning (pmto) det siste året som har hjulpet noe. Vi ble henvist av helsesøster på skolen pga mye, blant annet skolevegring (vondt i magen, kvalm mm søndagskveld/mandag morgen) og at jeg slet veldig en stund med at han nektet å følge beskjeder. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har båret han på badet, men fant ut at jeg måtte ta tak i det før han snart blir så stor at det ikke går. 

HI

Anonymkode: aee61...041

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Problemet er vel at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal gjøre det der. Jeg vet hva jeg ønsker å oppnå, men ikke hvordan jeg skal oppnå det. 

Jeg er klar over at det er frekt, jeg prøver å si til han at jeg ikke vil diskutere med han. 

Jeg kan vel si at jeg sliter en del med han. Søstra hans er mye enklere å ha med å gjøre, så henne har jeg ingen problemer med. Men han har jeg ikke funnet ut hvordan jeg skal takle enda. 

Jeg snakker med han flere ganger i uka om at han skal slutte å svare frekt. Jeg har tatt bort både mobil, tv, data mm som konsekvens.

Jeg har hatt foreldreveiledning (pmto) det siste året som har hjulpet noe. Vi ble henvist av helsesøster på skolen pga mye, blant annet skolevegring (vondt i magen, kvalm mm søndagskveld/mandag morgen) og at jeg slet veldig en stund med at han nektet å følge beskjeder. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har båret han på badet, men fant ut at jeg måtte ta tak i det før han snart blir så stor at det ikke går. 

HI

Anonymkode: aee61...041

Ok, Skjønner at han har noen flere utfordringer enn "vanlige" barn. Men at handling=konsekvens er (for "vanlige" barn) en fin ting å prente inn i sine håpefulle. Dårlig oppførsel fører til straff - at man mister f eks mister et gode.

Og så er det jo helt nødvendig at foreldre tar den autoritet man skal ha som oppdrager: Det blir som jeg har sagt. Punktum! Slå ned på alle forsøk på å kverulere/svare frekt. 

Anonymkode: 2a8da...5e2

[Anonym bruker]

Jeg er enig med de som sier at du skal holde fokus pådet du ønsker å si om situasjonen, i stede forå gå inn i diskusjonen omhan gjorde det eller ikke. Når du irrettesetter er det du som bestemmer fokus i samtalen. Men når det gjelder definisjonen av hva han gjorde så ville jeg ikke avfeid hans oppfattelse av situasjonen.Når du mener han sparket,og han svarer at han dyttet med foten, så har du i det minste fått en halvveis inrømmelse. Den ville jeg "tatt imot" dette av to grunner. Du har her mulighet til å "ta ham" i å gjøre det rette, nemlig å inrømme hva han har gjort (vertfall delvis). Hvis han får en viss positiv respons pådet, kan det kanskje gjøre detlettere å inrømme mer i fremtiden.

En annen grunn er at jeg husker tilbake til meg selvdajeg var liten.Det var ikke helt skjelden at jeg og min mor oppfattet situasjoner ulikt. Noen ganger fordi jeg gjerne villeunderdrive forå stille meg selvi et bedre lys, men minst like ofte fordi hun missforsto mine intensjoner. La oss ta eksempelet med å sparke eller dyttemed foten. Hvismin mor oppfattetat jeg sparket, mens jeg oppfattet at jeg syttet med foten, ville jeg enkelt og greit bare late som jeg hørte på det hun sa om situasjonen, helt uten å ta noe av det til meg. Det angikk nemlig ikke meg, fordi i mitt hode så skjønte ikke min mor hva som hadde skjedd, og hvis hun hadde skjønt hva som egentlig hadde skjedd så hadde jeg jo ikke fått tilsnakk. Siden jeg ikke kom noen vei med å forklare, så var det like greit å bare la alt gå inn et øre og ut det andre. Min far derimot, ville i den situasjonen somregel respondert med "Åja, det så ut som du sparket, men det er ikke alltid så lett å se forskjell. Du må uansett la vær å dytte borti med foten på den måten, fordi ..." Da hørte jeg etter, fordagjalt tilsnakket plutselig meg. Jeg hadde jo dyttet borti med foten. Det føltes også mye greiere å få det tilsnaket, fordi jeg samtidig følte meg sett og hørt. Legg merke til at selv om min far her klarte å både høre meg, og godtamin versjon av tingene, så klarte han samtidig å holde fokus på det han egentlig ønsket med samtalen, nemlig å få meg til å slutte å sparke/dytte med foten. Jeg mener absolutt ikke at du skalgå inn i noen lang diskusjon omhva som hendte, men hvis hans versjon er sånn nogenlunde plausibel, så ville jeg gått med den, men samtidig fortsatt tilsnakket. Så hadde jeg, etter at jeg var ferdig å forklare hvorfor han ikke kunne dytte med foten, sagt noe om at jeg var glad for at han valgte å inrømme at dette hadde skjedd.  

Anonymkode: 1b455...75c

[Anonym bruker]

3 hours ago, Anonym bruker said:

Jeg er enig med de som sier at du skal holde fokus pådet du ønsker å si om situasjonen, i stede forå gå inn i diskusjonen omhan gjorde det eller ikke. Når du irrettesetter er det du som bestemmer fokus i samtalen. Men når det gjelder definisjonen av hva han gjorde så ville jeg ikke avfeid hans oppfattelse av situasjonen.Når du mener han sparket,og han svarer at han dyttet med foten, så har du i det minste fått en halvveis inrømmelse. Den ville jeg "tatt imot" dette av to grunner. Du har her mulighet til å "ta ham" i å gjøre det rette, nemlig å inrømme hva han har gjort (vertfall delvis). Hvis han får en viss positiv respons pådet, kan det kanskje gjøre detlettere å inrømme mer i fremtiden.

En annen grunn er at jeg husker tilbake til meg selvdajeg var liten.Det var ikke helt skjelden at jeg og min mor oppfattet situasjoner ulikt. Noen ganger fordi jeg gjerne villeunderdrive forå stille meg selvi et bedre lys, men minst like ofte fordi hun missforsto mine intensjoner. La oss ta eksempelet med å sparke eller dyttemed foten. Hvismin mor oppfattetat jeg sparket, mens jeg oppfattet at jeg syttet med foten, ville jeg enkelt og greit bare late som jeg hørte på det hun sa om situasjonen, helt uten å ta noe av det til meg. Det angikk nemlig ikke meg, fordi i mitt hode så skjønte ikke min mor hva som hadde skjedd, og hvis hun hadde skjønt hva som egentlig hadde skjedd så hadde jeg jo ikke fått tilsnakk. Siden jeg ikke kom noen vei med å forklare, så var det like greit å bare la alt gå inn et øre og ut det andre. Min far derimot, ville i den situasjonen somregel respondert med "Åja, det så ut som du sparket, men det er ikke alltid så lett å se forskjell. Du må uansett la vær å dytte borti med foten på den måten, fordi ..." Da hørte jeg etter, fordagjalt tilsnakket plutselig meg. Jeg hadde jo dyttet borti med foten. Det føltes også mye greiere å få det tilsnaket, fordi jeg samtidig følte meg sett og hørt. Legg merke til at selv om min far her klarte å både høre meg, og godtamin versjon av tingene, så klarte han samtidig å holde fokus på det han egentlig ønsket med samtalen, nemlig å få meg til å slutte å sparke/dytte med foten. Jeg mener absolutt ikke at du skalgå inn i noen lang diskusjon omhva som hendte, men hvis hans versjon er sånn nogenlunde plausibel, så ville jeg gått med den, men samtidig fortsatt tilsnakket. Så hadde jeg, etter at jeg var ferdig å forklare hvorfor han ikke kunne dytte med foten, sagt noe om at jeg var glad for at han valgte å inrømme at dette hadde skjedd.  

Anonymkode: 1b455...75c

Helt enig og du klarer å få frem en dimensjon jeg ikke fikk til. Jeg vil nok selv tenke på din fars metode som å avfeie bortforklaringen, men i praksis så avfeier han jo bare betydningen av den og ikke selve virkelighetsoppfatningen og det er jo selvsagt en genial måte når det er et alternativ.

Anonymkode: 932b4...99c