Familie (advarsel: langt)

[Anonym bruker]

Jeg og kjæresten møttes under studietiden i hovedstaden, men kommer begge fra et sted noen timer unna. Da vi flyttet hjem oppdaget jeg raskt at foreldrene hans ville være mye sammen med oss. Det var egentlig helt greit, de var hyggelige. Etter hvert som jeg ble kjent med dem viste det seg at den ene forelderen var litt spesiell. For eksempel ville vedkommende ha ekstremt mye oppmerksomhet og bekreftelse, og ingen andre fikk snakke med mindre det var for å svare denne personen eller rose vedkommende. Man kunne ikke være uenig i noe som ble sagt, ikke engang på en mild og forsiktig måte. Det var litt slitsomt og uvant, men jeg bestemte meg for å bare sitte pal og lytte og jatte med. Jeg var aldri uhøflig mot dem, jeg var opptatt av å gjøre et godt inntrykk. 

Men siden de ville være sammen med oss hele tiden måtte vi noen ganger si at vi ikke hadde tid. Vi hadde mye å gjøre med nye jobber og oppussing av ny leilighet. I tillegg jobbet samboeren min halvparten av tiden fra et kontor i Oslo og var mye borte, så det var en del å ta igjen på fritiden. Jeg la merke til at de virket skuffet hver gang vi måtte takke nei, men siden vi gjorde så godt vi kunne og fortsatt stort sett besøkte dem ukentlig og oftere, så tenkte jeg at det bare var innbilning. De ringte jo også mange ganger i uken og ville snakke en time av gangen, noe samboeren min stort sett alltid tok seg tid til. På det tidspunktet syntes jeg det var rart at de ikke hadde noen andre å være sammen med, men jeg har senere fått vite at de har blitt uvenner med slekt, venner og kollegaer. 

Plutselig en dag ville de snakke med samboeren min om noe viktig, han måtte komme ned til dem alene. De sa det måtte være min skyld at vi aldri var hos dem, for det var ikke sånn før. De hadde merket at jeg ikke likte dem. De skjønte at min egen familie var mer interessant, selv om vi nesten aldri var hos min familie. Det rakk vi jo ikke, og mine ble ikke skuffet hvis vi takket nei til invitasjoner. Derfor hadde vi prioritert hans foreldre. De mente at samboeren min hadde forandret seg, at de ikke kjente han igjen lenger. De var bekymret. Jeg kontrollerte han, og at han måtte våkne opp og se hva han gjorde mot sin egen familie. På samme tidspunkt hadde samboeren min begynt å irritere seg over den ene forelderens oppførsel, siden denne overkjørte og prøvde å manipulere han og alle andre, og lagde mye drama ut av lite. Samboeren min mente også at denne forelderen kuet den andre forelderen, og antageligvis alltid har gjort det. Derfor hadde han begynt å si fra når han var uenig, noe som ble svært dårlig mottatt og førte til komplett kaos i familien. Personlig tror jeg at han begynte å se foreldrene i et nytt lys da han ble voksen og flyttet tilbake til hjemstedet, de tror altså at jeg har ødelagt familien deres. 

Så kan man kanskje tenke at dette er noe familien må snakke om og rydde opp i. Men han har forsøkt å forklare seg for dem mange ganger nå, de forholder seg bare ikke til det han sier. Det er egentlig veldig merkelig å se på fra utsiden, og vanskelig å forklare. Jeg har faktisk redigert dette avsnittet i en halvtime nå. Men jeg gjør et siste forsøk: De har oppført seg veldig drøyt mot han mange ganger nå (vil ikke henge dem ut på nett og gå inn på detaljer i tilfelle de kan bli gjenkjent) og ber aldri om unnskyldning for noe, så de har fint klart å skyve han fra seg på egenhånd. Men de overser alt han sier når han prøver å forklare, og svarer på en helt merkelig "god dag, mann økseskaft"-måte. Det eneste som gjelder er at jeg har ødelagt familien deres, alt var så mye bedre før. Uansett hva han prøver å si om at "den gangen dere gjorde/sa sånn og sånn, så fikk det meg til å føle sånn og sånn", så svarer de ikke på det, men sier heller noe om hvor synd det er på dem. Det ser ut som de har lagd seg sin egen versjon av hva som har hendt mellom dem, og nekter å ta til seg hans versjon av saken siden informasjon fra den siden ikke passer inn i deres versjon. Jeg har aldri sett noen kommunisere på denne måten før, det er som om alt han prøver å si bare glir vekk i sanden. Derfor tok han til slutt avstand fra dem, han kom ingen vei og ble både fysisk og psykisk utslitt av all kranglingen. De sender masse stygge meldinger til han om hvor fæl han er mot dem som ikke vil møte dem. Uansett hva han opplever og går gjennom som de får høre om, så kan de skrive at de skjønner det er vanskelig, men de har det enda verre siden han ikke vil være sammen med dem. Det virker som om de prøver å spille på hans samvittighet for å få han tilbake, og de er aldri ydmyke eller unnskylder noe av de har gjort. I noen av meldingene virker de faktisk rett og slett litt gale, de sier så mye som man nesten ikke kan tro. 

Han er kjempesliten nå, og jeg synes innmari synd på han. Han er en veldig snill gutt av typen som vil gjøre alt han kan for å gjøre alle til lags. Han vil jo ikke kutte ut sin egen familie. Men hvis han skal være sammen med dem blir han nødt til å late som at alt er greit, for de vil aldri bli enige. Foreldrene er eksperter på å late som ingenting, og han mener selv at han kan få det til han også. Men siden de bare vil ha han tilbake og ikke meg, må han også akseptere at de alle sammen later som at jeg ikke finnes - jeg er ikke en del av familien og vil ikke bli invitert når de skal treffes. Han tror heller ikke det vil være nok å møte dem et par ganger i måneden for å få fred, de vil ha mye mer. Så han føler seg klemt mellom barken og veden, og jeg føler meg syk av hele situasjonen. Jeg har tidligere slitt med angst og depresjon, og dette får alt til å komme tilbake igjen. Jeg synes det er ubehagelig å være syndebukk, og det gjør vondt å se på at han har det så vondt. Det er også ekkelt at de snakker om dette til alle, og kjører forbi leiligheten vår for å se hva vi holder på med (vi bor i en blindvei, så ja, det er derfor de kjører forbi). Vi skulle egentlig prøve å starte en familie, men vi har utsatt det siden dette fører til så mye stress. Vi vil helst ikke flytte heller, pga. sykdom i familie og at jeg endelig har fått bygd opp en bedrift som er vanskelig å starte på nytt et annet sted. 

Hva ville du gjort i en slik situasjon? 

Anonymkode: 1e321...ce8

[Anonym bruker]

Hold avstand til de, overse de, ikke svar på tlf osv. Kos dere i deres liv vel vitende at dere ikkeforvente gjort noe, dere har forsøkt og dere kan heller ikke forandre mennesker som ikke vil endres

Anonymkode: 4a96e...52d

[Anonym bruker]

De er klin gærne begge to. Her er det bare å holde avstand. Du må absolutt ikke føle skyld for dette. Du har antageligvis reddet kjæresten din fra denne galskapen. Fokuser på samboeren din og familien på din side. Ikke bruk tid på mennesker som bare drar dere ned. Klem til deg! 

Anonymkode: 4b6f7...41d

[Anonym bruker]

Det som er klart er i hvertfall at dere IKKE kan fortsette på samme måten som før, da vil dere begge møte veggen. 

Det finnes bare to alternativer; dere kutter dem helt ut, eller dere møtest alle fire og snakker grundig ut, og dere stiller et ultimatum.

Et slikt møte vil jo muligens ikke fikse noe som helst, men da har dere i hvertfall prøvd alt. Dere får si ting akkurat slik de er for dere, og si at ultimatumet er at skal de ha kontakt med dere, så er det med begge, ikke bare med ham. De skal respektere deres ønsker og grenser, både for når dere skal møtest, og hva dere vil snakke om. 

Om de ikke går med på et slikt møte, eller dere har møtet og de ikke vil gå med på det dere sier, ja så har de selv valgt å miste kontakt med sønnen sin. 

Sånne folk suger livskraften ut av andre, og om de ikke vil endre seg så MÅ dere kutte de ut, så dere to kan ha et bra liv sammen. Selv om det skulle bety at dere må flytte. Heller bygge opp en bedrift på nytt et annet sted, enn å bli terrorisert der man bor (spionere på huset deres etc). 

Anonymkode: 4c998...378

[Anonym bruker]

Heidu!

Jeg har det ganske likt selv. Svigers, i hvert fall svigermor, liker meg ikke. Samboeren min er deres yngste og "mammas lille sønn" selv om han snart er 30. Svigers er veldig rare og jeg har hatt god kontakt med de fra begynnelsen, men etter hvert ble det for mye, pga alt de gjorde "feil". De er nå veldig lei seg for å ikke se sønnen sin, fordi de er vant til å se han hver dag omtrent, enten at de henger her eller vi der. Nå har jeg ikke tid til å være borte så mye da jeg har fått egen bedrift jeg også, og det er mye å styre med! Plutselig må jeg jobbe fordi det trengs folk på arbeid både dag og kveld, selv om det i utgangspunktet ikke var planlagt. Dette vil de aldri forstå og skylder på meg fordi vi ikke er der mer eller de ikke får kommet på besøk. 

Dessverre har det nå blitt sånn at jeg ikke drar dit av fri vilje lenger, og oppfører meg ikke slik som før mot de. Er ikke slem eller noe, men har mine begrensninger. Gidder ikke lenger å engasjere meg i samtaler med de eller liknende.. Er rett og slett helt likegyldig mot de, selv om de "faker" at de er glad i meg og at jeg er velkommen hos de, når de helst ikke vil ha meg der.

Samboer har heldigvis forstått hva som har skjedd, og han krever ikke at jeg skal dra på besøk hos de lenger - han drar alene en gang i blant.. Når de ringer å spør om å komme sier han som oftest nei, fordi han vet jeg hater det 😏

Anonymkode: c8902...42d

[Anonym bruker]

Takk for alle svar. 

Jeg vet faktisk ikke om jeg har så lyst til å treffe dem og late som ingenting når jeg vet at de hater meg. Sånn sett er det faktisk like greit for meg at de sier de ikke vil ha meg der, og et møte der vi stiller ultimatum om at jeg må få være med blir veldig ubehagelig på alle måter. 

Det er i grunnen vanskelig å gå tilbake til et noenlunde normalt forhold etter alt de har sagt og gjort, for ikke å snakke om hva de vil komme til å si og gjøre i fremtiden. Det er det samboeren min også sliter med. 

HI 

Anonymkode: 1e321...ce8

[Anonym bruker]

Mitt tips: Få din samboer til å snakke med noen utenforstående. Han er vokst opp i en familiedynamikk som høres dyssfunksjonell ut. For å få veien fremover klar kan det være nyttig å faktisk se veien bak seg.

Det var først når min terapaut kalte min oppvekst for omsorgssvikt jeg klarte å se min mor i nytt lys, og viktigst: å tilgi meg sjøl for negative følelser. Det kan godt hende at din mann trenger å få bekreftet hvordan det faktisk står til før han er klar til enten skikkelig oppvask eller å bryte med en dårlig relasjon.

Anonymkode: 8abf9...164

[Anonym bruker]

Jeg anbefaler at dere - eller først og fremst din samboer, Hi - får timer på familievernkontoret. Dette er et "dobbelt" familieproblem. Det ene er at det er et problem mellom din samboer og hans foreldre og de involverer deg i dette også, det andre er at den situasjonen påvirker familiesituasjonen mellom deg og samboeren.

Det er forferdelig tøft å bli manipulert av foreldre på en slik måte som din samboer blir. Det er tøft, og det er sårende og det fører ofte til mye underliggende sinne. Han får tydeligvis ikke noe gehør for noe hos foreldrene, dvs. at de emosjonelt avviser ham og hans følelser, samtidig som de driver med en form for emosjonell utpressing av ham for å kontrollere ham, hva han gjør og når han gjør det.

Problemet ligger jo helt tydelig hos disse foreldrene selv siden de har kommet på kant med de fleste andre, familie, venner og kolleger. Det vil si, din samboer vil aldri kunne endre foreldrene. Skal endring fra deres side skje må de selv ønske den forandringen. Ut fra det lille du beskriver gjør at jeg mistenker at den ene forelderen er psykisk syk, og at den andre kanskje er medavhengig og kanskje også har blitt syk av den første. Er de litt opp i årene er det trolig liten sjanse for at de vil endre seg. Ev. kan det være en måte å nå frem å gå via den forelderen som er mest normal av dem, få denne på tomannshånd. Er den ene så kontrollerende så kan det være den andre lever i et psykisk voldelig forhold. Da kan det være den trenger å snakke om ting på tomannshånd uten ektefellen, og kanskje da innrømmer hvordan det egentlig står til med dem og den andre. Dette blir selvfølgelig bare synsing, men får inntrykk av at dette kan være tilfelle ut fra det lille du skriver.

Uansett - familievernkontoret kan hjelpe din samboer og deg. Er dere heldige så kan det være hans foreldre går med på å ta et møte med sønnen (eller han og deg) på familievernkontoret, da kan det være det går an å få et bedre forhold til dem. Vil de det ikke så må din samboer nesten ta et valg - vil han la foreldrene trakassere og terrorisere ham og ødelegge livet sitt og forholdet han har til deg, la foreldrene påvirke så mye at du nå også begynner å bli syk av konfliktene? eller vil han ta avstand fra foreldrene for å gi seg selv muligheten til et normalt liv og muligheten til å beholde forholdet til deg. En ting er sikkert, ingen damer vil greie å leve med dette over tid. Det blir for belastende, det ødelegger for mye i et forhold, og etterhvert som tiden går vil dama trolig miste respekten for en mann som blir som en våt klut rundt foreldrene, uten egne meninger for å jatte med dem. Det vil ikke fungere i lengden. Men det å ev. kutte kontakten med foreldrene er tøft, og derfor kan det være lurt av samboeren din å søke hjelp også for sin egen del.

Begynn med familievernkontoret, de kan hjelpe selv om dere ikke har barn!

Anonymkode: c8238...f77

[Anonym bruker]

Tusen takk for tips, begge to. Jeg stor pris på at dere orker å lese alt dette og skrive noe tilbake. Han har nå ringt og fått time hos familievernkontoret om litt over 3 uker. Foreldrene vil aldri gå med på å komme, men jeg og han kan ha godt av det. 

I går kveld da jeg kom hjem fra jobb hadde han fått enda en melding. Samboerens kusine som han har god kontakt med har fått barn, og nå var det så synd på dem siden han tok fra dem muligheten til et lykkelig storfamilieliv. På nytt ble han bedt om å innse at dette er min feil, og hvor mye det gikk ut over stakkars dem med flere eksempler på hvor fælt de har blitt behandlet (der samboeren i realiteten bare har satt ned foten og reagert på utspill fra dem). Nå har jeg nettopp booket billetter til en messe i utlandet til uken, og kjenner at jeg gleder meg ekstremt mye til å få et pusterom milevis unna. Det er verre for han som aldri får det. 

Jeg tror du som skrev over her har rett i at det er psykisk sykdom inne i bildet. Samboeren min har også ment det lenge nå. Derfor har han prøvd det du sier med å få den mest normale av dem på tomannshånd. Det gikk ikke bra. De møttes på nøytral grunn, men personen stod på sitt og fortsatte å forsvare den andre. De vil aldri kunne innrømme noe skyld i noe som helst og har aldri gjort det overfor noen, derfor vil den eneste muligheten til kontakt være at han går tilbake til dem og later som om ingenting har skjedd. 

Det som skremmer meg mest, er det du sier om at ingen damer vil klare å leve med dette over tid. Det kjenner jeg meg veldig igjen i. Tanken på at de skal være i livet mitt for alltid gjør meg syk. Jeg forstår godt at mange i samme situasjon går fra hverandre. 

HI 

Anonymkode: 1e321...ce8

[Anonym bruker]

23 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg og kjæresten møttes under studietiden i hovedstaden, men kommer begge fra et sted noen timer unna. Da vi flyttet hjem oppdaget jeg raskt at foreldrene hans ville være mye sammen med oss. Det var egentlig helt greit, de var hyggelige. Etter hvert som jeg ble kjent med dem viste det seg at den ene forelderen var litt spesiell. For eksempel ville vedkommende ha ekstremt mye oppmerksomhet og bekreftelse, og ingen andre fikk snakke med mindre det var for å svare denne personen eller rose vedkommende. Man kunne ikke være uenig i noe som ble sagt, ikke engang på en mild og forsiktig måte. Det var litt slitsomt og uvant, men jeg bestemte meg for å bare sitte pal og lytte og jatte med. Jeg var aldri uhøflig mot dem, jeg var opptatt av å gjøre et godt inntrykk. 

Men siden de ville være sammen med oss hele tiden måtte vi noen ganger si at vi ikke hadde tid. Vi hadde mye å gjøre med nye jobber og oppussing av ny leilighet. I tillegg jobbet samboeren min halvparten av tiden fra et kontor i Oslo og var mye borte, så det var en del å ta igjen på fritiden. Jeg la merke til at de virket skuffet hver gang vi måtte takke nei, men siden vi gjorde så godt vi kunne og fortsatt stort sett besøkte dem ukentlig og oftere, så tenkte jeg at det bare var innbilning. De ringte jo også mange ganger i uken og ville snakke en time av gangen, noe samboeren min stort sett alltid tok seg tid til. På det tidspunktet syntes jeg det var rart at de ikke hadde noen andre å være sammen med, men jeg har senere fått vite at de har blitt uvenner med slekt, venner og kollegaer. 

Plutselig en dag ville de snakke med samboeren min om noe viktig, han måtte komme ned til dem alene. De sa det måtte være min skyld at vi aldri var hos dem, for det var ikke sånn før. De hadde merket at jeg ikke likte dem. De skjønte at min egen familie var mer interessant, selv om vi nesten aldri var hos min familie. Det rakk vi jo ikke, og mine ble ikke skuffet hvis vi takket nei til invitasjoner. Derfor hadde vi prioritert hans foreldre. De mente at samboeren min hadde forandret seg, at de ikke kjente han igjen lenger. De var bekymret. Jeg kontrollerte han, og at han måtte våkne opp og se hva han gjorde mot sin egen familie. På samme tidspunkt hadde samboeren min begynt å irritere seg over den ene forelderens oppførsel, siden denne overkjørte og prøvde å manipulere han og alle andre, og lagde mye drama ut av lite. Samboeren min mente også at denne forelderen kuet den andre forelderen, og antageligvis alltid har gjort det. Derfor hadde han begynt å si fra når han var uenig, noe som ble svært dårlig mottatt og førte til komplett kaos i familien. Personlig tror jeg at han begynte å se foreldrene i et nytt lys da han ble voksen og flyttet tilbake til hjemstedet, de tror altså at jeg har ødelagt familien deres. 

Så kan man kanskje tenke at dette er noe familien må snakke om og rydde opp i. Men han har forsøkt å forklare seg for dem mange ganger nå, de forholder seg bare ikke til det han sier. Det er egentlig veldig merkelig å se på fra utsiden, og vanskelig å forklare. Jeg har faktisk redigert dette avsnittet i en halvtime nå. Men jeg gjør et siste forsøk: De har oppført seg veldig drøyt mot han mange ganger nå (vil ikke henge dem ut på nett og gå inn på detaljer i tilfelle de kan bli gjenkjent) og ber aldri om unnskyldning for noe, så de har fint klart å skyve han fra seg på egenhånd. Men de overser alt han sier når han prøver å forklare, og svarer på en helt merkelig "god dag, mann økseskaft"-måte. Det eneste som gjelder er at jeg har ødelagt familien deres, alt var så mye bedre før. Uansett hva han prøver å si om at "den gangen dere gjorde/sa sånn og sånn, så fikk det meg til å føle sånn og sånn", så svarer de ikke på det, men sier heller noe om hvor synd det er på dem. Det ser ut som de har lagd seg sin egen versjon av hva som har hendt mellom dem, og nekter å ta til seg hans versjon av saken siden informasjon fra den siden ikke passer inn i deres versjon. Jeg har aldri sett noen kommunisere på denne måten før, det er som om alt han prøver å si bare glir vekk i sanden. Derfor tok han til slutt avstand fra dem, han kom ingen vei og ble både fysisk og psykisk utslitt av all kranglingen. De sender masse stygge meldinger til han om hvor fæl han er mot dem som ikke vil møte dem. Uansett hva han opplever og går gjennom som de får høre om, så kan de skrive at de skjønner det er vanskelig, men de har det enda verre siden han ikke vil være sammen med dem. Det virker som om de prøver å spille på hans samvittighet for å få han tilbake, og de er aldri ydmyke eller unnskylder noe av de har gjort. I noen av meldingene virker de faktisk rett og slett litt gale, de sier så mye som man nesten ikke kan tro. 

Han er kjempesliten nå, og jeg synes innmari synd på han. Han er en veldig snill gutt av typen som vil gjøre alt han kan for å gjøre alle til lags. Han vil jo ikke kutte ut sin egen familie. Men hvis han skal være sammen med dem blir han nødt til å late som at alt er greit, for de vil aldri bli enige. Foreldrene er eksperter på å late som ingenting, og han mener selv at han kan få det til han også. Men siden de bare vil ha han tilbake og ikke meg, må han også akseptere at de alle sammen later som at jeg ikke finnes - jeg er ikke en del av familien og vil ikke bli invitert når de skal treffes. Han tror heller ikke det vil være nok å møte dem et par ganger i måneden for å få fred, de vil ha mye mer. Så han føler seg klemt mellom barken og veden, og jeg føler meg syk av hele situasjonen. Jeg har tidligere slitt med angst og depresjon, og dette får alt til å komme tilbake igjen. Jeg synes det er ubehagelig å være syndebukk, og det gjør vondt å se på at han har det så vondt. Det er også ekkelt at de snakker om dette til alle, og kjører forbi leiligheten vår for å se hva vi holder på med (vi bor i en blindvei, så ja, det er derfor de kjører forbi). Vi skulle egentlig prøve å starte en familie, men vi har utsatt det siden dette fører til så mye stress. Vi vil helst ikke flytte heller, pga. sykdom i familie og at jeg endelig har fått bygd opp en bedrift som er vanskelig å starte på nytt et annet sted. 

Hva ville du gjort i en slik situasjon? 

Anonymkode: 1e321...ce8

Så utrolig leit!

Jeg tror jeg hadde skrevet et langt brev der jeg skrev noe av det samme som du sier her, med unntak av at den ene kuer den andre. Skriv at du ikke har noe med relasjonen deres til deres sønn å gjøre, men har forstått at du blir gjort til syndebukk fordi ting ikke er akkurat som før. Og skriv at de må lytte til sin egen sønn her og ta ham på alvor, hvis ting skal bli bedre.

Anonymkode: f0f02...ba4

[Anonym bruker]

You can't fix crazy.

Best at dere holder dere unna. 

Anonymkode: 61973...a5e

[Anonym bruker]

Dette er bare fælt. Hadde jeg vært sønnen her og visst at jeg hadde dama jeg ville ha og vi har det bra, ville jeg nok valgt henne foran familien. Det er synd å si det, men en samboer/ektefelle SKAL bli den nærmeste. Foreldre og søsken skal rykke ned i prioriteringslisten. Det er det normale. Ingen liker vel alt ved svigerbarn/svigerforeldre, men de fleste vil tenke at det er "bra nok". Hadde foreldrene mine satt seg i en slik offerrolle hadde jeg rett og slett ikke orket dem. Besteforeldrene mine gjør det ofte mot min ene foreldre. Jeg ser hvor utmattende det er, og den emosjonelle utpressingen. 

De du skriver om stakkarsliggjør seg selv og har ingen liv utenom barna sine. Meningen med livet er at alt skal være som før og at barna skal være deres underholdning eller noe. Det går jo ikke.  

Synes sønnen burde få en profesjonell å snakke med, lufte ut. Få bekreftelse på at han har LOV til å leve sitt eget liv uten at foreldrene hans skal påføre ham dårlig samvittighet. For det er faktisk hans liv! 

Anonymkode: 823d1...1bd

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Tusen takk for tips, begge to. Jeg stor pris på at dere orker å lese alt dette og skrive noe tilbake. Han har nå ringt og fått time hos familievernkontoret om litt over 3 uker. Foreldrene vil aldri gå med på å komme, men jeg og han kan ha godt av det. 

I går kveld da jeg kom hjem fra jobb hadde han fått enda en melding. Samboerens kusine som han har god kontakt med har fått barn, og nå var det så synd på dem siden han tok fra dem muligheten til et lykkelig storfamilieliv. På nytt ble han bedt om å innse at dette er min feil, og hvor mye det gikk ut over stakkars dem med flere eksempler på hvor fælt de har blitt behandlet (der samboeren i realiteten bare har satt ned foten og reagert på utspill fra dem). Nå har jeg nettopp booket billetter til en messe i utlandet til uken, og kjenner at jeg gleder meg ekstremt mye til å få et pusterom milevis unna. Det er verre for han som aldri får det. 

Jeg tror du som skrev over her har rett i at det er psykisk sykdom inne i bildet. Samboeren min har også ment det lenge nå. Derfor har han prøvd det du sier med å få den mest normale av dem på tomannshånd. Det gikk ikke bra. De møttes på nøytral grunn, men personen stod på sitt og fortsatte å forsvare den andre. De vil aldri kunne innrømme noe skyld i noe som helst og har aldri gjort det overfor noen, derfor vil den eneste muligheten til kontakt være at han går tilbake til dem og later som om ingenting har skjedd. 

Det som skremmer meg mest, er det du sier om at ingen damer vil klare å leve med dette over tid. Det kjenner jeg meg veldig igjen i. Tanken på at de skal være i livet mitt for alltid gjør meg syk. Jeg forstår godt at mange i samme situasjon går fra hverandre. 

HI 

Anonymkode: 1e321...ce8

Var jeg som skrev det. Stikkordet er at ingen greier å leve med dette over tid om det fortsetter på samme måte. Du har tydeligvis en samboer som det er tak i og som ser behovet for å få hjelp til dette, og da ville jeg ikke vært så veldig redd, hvis jeg var deg   Det som både du og han bør være klar over er at han nok er preget av foreldrene sine hele livet. De har trolig latt ham vokse opp med konstant dårlig samvittighet, kanskje til og med skamfølelse om han gjør noe som er riktig for ham selv. Nå tipper jeg bare, men da han reiste bort for å studere vil jeg tro at de på den ene siden støttet ham og på den andre siden stadig ga ham dårlig samvittighet fordi han var for langt borte, ikke brydde seg nok om dem osv.? Det at den friskeste av dem forsvarer den andre så veldig, det tyder på at begge to sliter, og at enten er begge to syke eller at den friskeste er medavhengig (dere kan lese om medavhengighet og rusmisbruk, jeg vil tro dere kan kjenne igjen noe av det dere der leser om medavhengighet).

Uansett, det å leve med slike foreldre er tøft og det gjør noe med ham. Hvis hans foreldre ikke er mottakelig for å se at de selv har en rolle i alle ødelagte forhold til andre mennesker, hvis de ikke er åpne for å ta imot hjelp, da er det ikke noe din samboer kan gjøre for å endre dem heller. Så ille som de høres ut så kan det virke som om det på sikt vil være det beste for dere å ta avstand fra hans foreldre hvis dere ikke finner en løsning som gjør det levelig å ha noe kontakt med dem. Hvis han må velge mellom foreldrene og deg og den familien dere ønsker å starte, da er det viktig for dere begge å huske at det er tøft for ham. Det kan komme masse sorg, han kan slite med mye dårlig samvittighet, det kan komme sinne mot dem fordi de er så urimelige i sin (trolige) psykiske sykdom, det kan komme en enorm lettelse, og det kan komme dårlig samvittighet for lettelsen igjen. Jeg har vært borti noe av dette selv, derfor jeg anbefalte familievernkontoret og/eller psykolog. Fordi det er godt å få luftet alle tanker, og også å få støtte for at dette ikke er normalt av foreldre og at man ikke trenger å finne seg i å bli behandlet slik. Men også en ev. løsrivelsesprosess er vanskelig, for da vil han trolig møte mye motstand fra sine foreldre, og det kan være enda tøffere å stå i fordi det gjerne blir enda mer forsøk på manipulering fra deres side.

Du har en samboer som helt tydelig er fornuftig i måten han har forsøkt å forholde seg til dette på, og ikke minst viser han deg at han tar dette på fullt alvor når han allerede i dag bestilte time til familievernkontoret. Da viser han deg at han også tar deg på alvor og at han tar ansvar for å rydde opp i det som nå er en uholdbar situasjon for både deg og han. Og da tror jeg at dere finner ut av dette

Kos deg på messen og koble helt ut

Anonymkode: c8238...f77