Vanskelig med venninner...

[Anonym bruker]

Jeg har ikke noen nære venninner lengre. Vi har vennepar vi treffer med og uten barn, og jeg har venninner jeg tekster, snaper, og har kontakt med på facebook, og messenger. Men ingen jeg har et nært forhold til eller gjør ting med bare meg og venninne. Vi flyttet for ca 10 år siden, også begynte vi å få barn også ble det travelt. Mistet litt kontakten med de jeg flyttet fra, og heller ikke bare å møtes lengre da det er lang reisevei.

Men jeg savner det å ha noen nære venninner, finne på noe sammen, og snakke om alt med. Jeg har ikke så lett for å få nye venner heller, er litt sjenert, og føler alltid at ingen liker meg og at de sikkert har nok med det de har, så redd for å trenge meg på. Ikke har jeg mye overskudd eller tid akkurat nå heller til å dyrke nye vennskap, og det er kanskje der problemet ligger. Man må vel gi mye av seg selv, og tørre å ta initiativ?

Men jeg har jo blitt venn med noen mammaer fra bhg og skole, men vi blir liksom ikke sånne bestiser, bare snakker litt der vi møtes. Ei har jeg møtt litt utenom og vi har mye kontakt på snap. Men så ser jeg stadig vekk innlegg på face hvor hun har blitt bestis med ei anna mamma fra bhg eller finner på ting med andre mammaer, og så blir jeg litt lei meg for jeg vil jo også ha det slik. Også tenker jeg at hun ikke spør meg fordi hun ikke har lyst til å gjøre noe med akkurat meg, så da tør ikke jeg spørre henne/andre heller. Også blir jeg lei meg når jeg ser alle som blir venner og har venner og som gjør ting sammen, med en gjeng osv. Føler meg unormal, upopulær og ikke likt.

Jeg vil også ha det slik, føle meg normal og likt, men samtidig ser jeg ikke hvordan jeg skulle rukket det eller orket. Barn, hus og jobb spiser meg opp om dagen føler jeg. Men hvordan kan jeg best prøve å få meg flere venner, få være med uten at jeg blir såret. Er også redd folk sier ja, bare for å være snill mot vera venneløs liksom. 

Anonymkode: 6f13c...55b

[Anonym bruker]

Ei mor i gata hos oss oppretta ei facebookgruppe for oss mødrene i gata, og inviterte alle hjem til seg på en sosial kveld. Absolutt alle syntes det var en kjempegod idé, og alle ville være med.

Det er bare å gjøre noe slikt. Invitere mødrene i barnehagen feks. De fleste synes det er koselig å bli kjent. Spesielt med foreldrene til barnas venner. Jeg tror du vil bli positivt overrasket over hvor stor andel som synes det er et kjekt tiltak! 

Anonymkode: 5c3e4...823

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Ei mor i gata hos oss oppretta ei facebookgruppe for oss mødrene i gata, og inviterte alle hjem til seg på en sosial kveld. Absolutt alle syntes det var en kjempegod idé, og alle ville være med.

Det er bare å gjøre noe slikt. Invitere mødrene i barnehagen feks. De fleste synes det er koselig å bli kjent. Spesielt med foreldrene til barnas venner. Jeg tror du vil bli positivt overrasket over hvor stor andel som synes det er et kjekt tiltak! 

Anonymkode: 5c3e4...823

Ja, jeg hadde blitt kjempeglad for å bli invitert på noe slik jeg og. Det er bare akkurat det. Jeg takler ikke helt å invitere til slikt. Være vertinne. Måtte stille med nyrydda, nyvasket hus og servering. Det er bare ikke slik som ligger for meg, og det hadde blitt mer gruing til det enn glede ut av det. Vi har også et lite hus som skriker etter oppussing, så jeg skjemmes litt av det.

Anonymkode: 6f13c...55b

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Ja, jeg hadde blitt kjempeglad for å bli invitert på noe slik jeg og. Det er bare akkurat det. Jeg takler ikke helt å invitere til slikt. Være vertinne. Måtte stille med nyrydda, nyvasket hus og servering. Det er bare ikke slik som ligger for meg, og det hadde blitt mer gruing til det enn glede ut av det. Vi har også et lite hus som skriker etter oppussing, så jeg skjemmes litt av det.

Anonymkode: 6f13c...55b

Men det trenger jo ikke være strigla. Jeg skjønner at du tenker det, og jeg tenker det lett selv også. Men når jeg skal til naboen,  så bryr jeg meg jo ikke om hvordan de har det! Jeg synes det er spennende å se hvordan andre har det, men jeg har jo ikke med meg hvite hansker og målebånd..

Anonymkode: 5c3e4...823

[Anonym bruker]

Jeg tror rett og slett du må gjennom noen sånne opplevelser der du gruer deg mer enn du gleder deg før det løsner.. kjenner meg veldig igjen i hvordan du har det. Heldigvis har det løsnet her.. Men jeg måtte gå langt utenfor komfortsonen min en del ganger. Rett og slett fordi andre også lett tenker at du ikke er interessert om du aldri tar initiativ til noe.

Lykke til klem 

Anonymkode: 7bef8...cca