Det renner over for ungen min!

[Anonym bruker]

Laaang historie kort. (Den ble lang likevel)

Far og jeg flyttet fra hverandre når hun var 1. Mye samvær (jevnlig) med far til hun var 6. Endret til 4 netter mindre i mnd. Holdt det gående i alle år. Null samarbeid med far og meg, men det har gått på et vis. Hun har kost seg, tilsynelatende. Rettsak har det vært pga samvær, sakkyndig mener vi må samarbeide, far nekter.

Hun har slitt med sosiale koder, jeg har etterspurt hjelp, blitt avvist med at "nei det går over". Har ikke gitt meg, snakket med lærere i alle år, vært på bupa da jeg mistenkte adhd, osv osv. Blitt uglesett fordi jeg skaper et problem, visstnok. Har siden 1.klasse sagt at hun trenger veiledning i forhold til andre barn, men nei. 

For et år siden kom det frem ny informasjon om hvordan ting egentlig har vært hos far, hvordan hun egentlig har det osv. Nå nekter hun å reise, vil ikke se han, og har uttrykt at hun hater han og vil at min mann skal adoptere henne. Hun har, pga væremåte, støtt fra seg de få vennene hun har hatt, og føler seg fryktelig alene i verden og ikke velkommen noe sted. Hun har blitt fryktelig "tung og mørk", smiler ikke, sliter med å sove, spiser enorme mengder mat, passer hele tiden på å holde seg okkupert med ting så hun slipper å tenke. 

Har vært hos legen for henvisning til bupa, hun trenger å snakke med noen, sortere tanker, lære seg strategier... legen lo nesten av oss og mente dette måtte vi kunne løse hjemme! Han sendte motvillig en henvisning likevel...

hvor i alle dager starter man??? Hva kan jeg gjøre? Det er for mye for meg alene, jeg trenger fagfolk! Jeg sliter mye selv pga hennes far, men kan jo ikke være svak når jeg må være sterk for henne. Føler meg såååå forbigått når jeg har sagt i alle år at dette kom til å bli utfallet, men alle har omtrent ledd av meg og sagt at det går over. Men det har ikke gått over, og jeg føler jeg har sviktet. Hun er 13, ekstremt fornuftig og selvstendig jente. Alltid forsøkt å ikke bry seg om at andre ikke liker henne, forlatt vonde situasjoner, prøvd å være hyggelig mot de som har behandlet henne dårlig... men nå er det akkurat som om den evnen til å kjempe er borte. Alt er tungt og trist og jeg får ikke dratt henne opp...

hilsen frustrert mor...

Anonymkode: 4f5b6...931

[klg,2 boys now:)]

Tragisk.fortell alt dette når du kommer på bup så de forstår alvoret og du viser at du vil hjelpe barnet ditt

 

stå på👊🏻💪

[Anonym bruker]

1 minutt siden, klg,2 boys now:) skrev:

Tragisk.fortell alt dette når du kommer på bup så de forstår alvoret og du viser at du vil hjelpe barnet ditt

 

stå på👊🏻💪

Takk! Ja, det er tragisk... 

Anonymkode: 4f5b6...931