Når andre får skryt foran deg

[Anonym bruker]

Vet at dette er tåpelig og barnslig men jeg har en tendens til å blli usikker og lei meg når andre får skryt mens jeg er der.. var på venninnekveld sist helg og da var det ikke måte på hvor mye skryt hun ene fikk for utseendet sitt, hjemmet sitt, at hun var blitt slankere osv..hyggelig for hun men jeg følte meg bare utilstrekkelig selv som hverken fikk komplimenter for antrekk eller noe som helst.

Har også ei svigermor som skryter til meg av dattera si og den andre svigerdattera, men aldri til meg.

Kjipt å føle seg utilstrekkelig..

Er jeg helt rar? Har gått gjennom mye de siste årene så jeg tåler ikke så mye.

 

Anonymkode: 50210...39a

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har også ei svigermor som skryter til meg av dattera si og den andre svigerdattera, men aldri til meg.

Kanskje hun gjør det samme med de, ikke sikkert hun er så flink til å gi skryt direkte til personen. Kanskje hun skryter av deg til de.

Anonymkode: 85e2f...b11

[Anonym bruker]

Det har jeg aldri tenkt på. Synes i grunn bare det er hyggelig når noen får skryt. 

Du vet du har en jobb å gjøre med selvbildet ditt?

Anonymkode: afa1c...65b

[Anonym bruker]

Det er vel egentlig ikke tåpelig, det er din reaksjon som følge av din person, dine tanker osv. Jeg har det akkurat som deg. Føler at skryt av andre er direkte rettet mot meg, at jeg ikke er like flink, fin osv. Det er jo ikke det, jeg vet det godt. Men det er det jeg føler akkurat der og da. 

Skryt til meg selv derimot, fra andre, er jeg dårlig til å ta innover meg. Da tenker jeg bare at de sier det for å være snille og at de egentlig tenker helt motsatt. 

Dette, for meg, ligger dypt i barndommens opplevelser, da jeg faktisk opplevde å bli mobbet av de andre i klassen. Bare sånn småmobbing i perioder, holdt litt utenfor i perioder for så å bli tatt inn i varmen. Psykisk ødela det meg altfor mye og det er ikke før nå jeg har begynt å ta tak i det (jeg er over 40). Så du må begynne med deg selv, det er der roten til disse tankene må røskes opp og kastes for godt - hvis ikke vil ugresset spre seg slik det gjør nå. 

Jeg har også en mor som jeg vet elsker meg overalt på denne jord, likevel synes jeg å høre om hvor flink den og den er...og aldri meg. Hun gjør det nok ikke med vilje, hun har nok selv et litt ødelagt selvbilde og er i beundring over andre som "får ting til". Og så står jeg der og tar det personlig. Helt på trynet, jeg ser det så godt....men det ligger automatikk i det. Sikkert hos deg også. Tankene kommer før du får en sjanse til å tenke deg om...og så er tankestrømmen i gang.

Tror kognitiv terapi kan hjelpe på dette....selv har jeg ikke kommet meg dit ennå. Stoltheten er for stor...men jeg vet jeg burde ta ordentlig grep og ikke hele tiden gjøre/utrede alt selv.

 

Anonymkode: 0ebfc...614

[Anonym bruker]

Jeg har det også sånn og vet at det kommer av oppveksten.

Jeg slet med vanskelig situasjon hjemme, mobbing og i ein kritisk periode mye flytting. I tillegg hadde jeg uoppdagede lærevansker.

Då min mor skrøt av venners barn, tenkte jeg at min situasjon var årsaken. Men 20 år senere ser jeg at hun fremdeles bare skryter av andre. Det på tross av at jeg har høyere grad som jeg har tatt med mine lærevansker, ved siden barn og jobb. Jeg har også  en veldig spennende og ettertraktet jobb der jeg ofte er profilert i pressen. Dette sier mor aldri noe om, men om veninnens barn har fått et bilde på trykk eller ser slank ut i en kjole, da er det ikke måte på.

Følelsen er likevel lik, det er fordi fundamentet jeg har bygget mitt selvbilde på er for dårlig. Jeg må være bedt for å føle meg god nok. Det betyr ikke at jeg ikke unner andre suksess, så bildet er kompleks. Jeg har slått meg til ro med at disse følelsene vil komme, og tar en indre dialog med meg selv når det skjer.

Anonymkode: 262e9...a4c

[Anonym bruker]

Tror fellesnevneren her må være at man først begynner å elske seg selv. For da slutter man å søke sin næring i bekreftelse utenfra.

Anonymkode: 351e2...cf9