Finnes det enda virkelig gode mennesker som kan(langt)

[Anonym bruker]

Noen gode råd?

for å oppsummere Fort. 

Vokst opp i en trygg hverdag men med en alkolisert foreldrer. Derav ganske vanskelige kår. 

Alltid hatt ett ønske om å hjelpe andre, og ønsket å stille til førstegangstjeneste i tidlig alder pga dette blaa. Men ble gravid og alene som 18 åring. 

Etter det ble jeg ute av stand til å gjøre det jeg ønsket, og ble 'typisk alenemor i norge'. 

Fant deretter ut at jeg måtte gjøre noe produktivt og begynte på skole. Ble så gravid og måtte slutte. 

Fikk så mitt 2 barn(etter 8 år) og ble forlatt igjen. Etter permisjon startet jeg på skole for å få generell studiekompetanse(gikk studierettet i første omgang). Jobbet for dette i 2 år med målet i sikte å kunne jobbe innenfor helsefag på høyere nivå for å kunne være attraktiv for å få jobbe videre for feks røde kors og bli sendt avgårde i det formål å gjøre en forskjell.

Og det hadde jeg gjort, for hjertet mitt brenner hardere for å hjelpe andre enn å holde min egen puls i takt. 

Jeg står her nå, med to barn alene, en vanvittig sprøyteskrekk(og når jeg sier vanvittig mener jeg at jeg blir innlagt etter en normal blodprøve pga 'anfall'(og nei, ikke epilepsi.). men går nå sykepleier, og vil ta spesialisering og ønsker å deretter kunne bruke dette til å hjelpe flest mulig. 

Mitt problem er at jeg besvimer hvis jeg ser en nål, og har itillegg to små barn å ta meg av da jeg er 100% alene. 

Studiene er harde nok, men håper å klare å stå de av..

Men Hva gjøre? Jeg sliter og er sliten mentalt og fysisk, samtidig driver ønsket om å utgjøre en forskjell meg videre..

samtidig tenker jeg; er jeg rettferdig som mor for mine barn ved å dra ut på oppdrag hvor jeg vet det kan ende veldig galt? 

Kan jeg evt betale selv for å få ta de med, og gi de spesial skole og noe mer enn en bålpsnne å få mat fra? Eller vil jeg ødelegge noe for dem med å gjøre det? Det kan jeg jo heller ikke😔

Jeg ønsker nå en annen utdannelse og etter dette kunne bidra og bli verdens beste sykepleier for både 'våre og demmes'. Men går dette som alenemor? 

Og går dette med min virkelig store og bekymringsverdige angst for sprøyter an å gjennomføre? 

 

Beklager for langt og uoversiktlig innlegg samt dårlig utfylt innlegg. Er såklart mer til i historien fra alle hold, bare måtte kutte ned.. 

takk hvis du virkelig leste hele innlegget, det forteller mye om deg!(og du har ikke fått med deg disse ordene hadde du ikke lest alt), så takk!

 

håper på noen gode innfall eller råd. 

 

 

Anonymkode: 6b680...cb6

[Anonym bruker]

Du virker selvopptatt og ikke helt i kontakt med virkeligheten, verdens beste sykepleier, haha. Bli voksen, ta vare på ungene dine og dropp virkelighetsfjerne drømmer 

Anonymkode: 4f7a9...966

[MammantilNurket]

Du skulle ikke vurdere noe annet enn helsevesenet?

Jeg tenker at et stabilt psyke er avgjørende og, med all respekt å melde, du virker ikke helt i vater.

Løft blikket litt. Du har valgt å få to barn og du er alene. Det setter visse begrensninger for mulighetene dine til selvrealisering. 

Sett deg realistiske mål.

 

Endret 2. september 2017 av MammantilNurket

[Anonym bruker]

41 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du virker selvopptatt og ikke helt i kontakt med virkeligheten, verdens beste sykepleier, haha. Bli voksen, ta vare på ungene dine og dropp virkelighetsfjerne drømmer 

Anonymkode: 4f7a9...966

Så utrolig stygg og lite konstruktiv du er!

HI har tydeligvis et langt vakrere indre enn det du har.

Kjære HI: Jeg hadde nok lagt fra meg tankene om å bli sykepleier, og vurdert noe annet i samme gate isteden: Hva med å utdanne deg til helsefagarbeider, vernepleier, sosionom eller pedagog?

 

Anonymkode: 62b33...b76

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal stå på hva du makter (y) Selv om det virker som nå, at du vil ha barn bestandig, vokser de opp og klarer seg selv. Du kan fint ta tillegg som helsesøster feks og jobbe som det til du kan realisere dine egne drømmer. Flink er du! 

Anonymkode: 29ef0...e0e

[soleia]

Hei HI!  Så flott at du får deg utdannelse, du er eit godt førebilete for ungane dine! Akkurat no har du to menneske som du kan utgjere alt av forskjell for, og i nokre år framover er det dert som er hovudoppgåva di, å skape ein stabil og trygg oppvekst for barna dine.  Om du skal fortsette i sjukepleiaryrket, og uansett eigentleg, så bør du søkje hjelp for sprøyteskrekken.  Det finnes psykologar som jobbar spesielt med dette.  Det er stor skilnad på å stikke andre og bli stukken sjølv, men skal du bli sjukepleiar kan du ikkje besvime av å sjå ei nål.  Slike oppdrag i utlandet som du ser for deg å reise på, vil vere fylte av sterke inntrykk som du og må kunne handtere.  Men ein spennande framtidsdraum er det, og den kan bli mogleg om nokre år.

Sjukepleiaryrket, og mange andre yrke, er fine med det at ein kan utgjere ein forskjell for enkeltmenneske rundt deg der du er og, sjølv utan å bli sendt i dramatiske situasjonar.  Tenk på kva ei oppmerksam helsesøster kan ha å seie for unge menneske som slit med vanskelege ting, eller ein god støttepedagog som får barn til å utnytte evner og ressursar, helsearbeidarar på sjukeheim eller verna bustad som gjer kvardagen lysare for andre menneske, osv.  Ein har mange moglegheiter, det viktigaste er å sjå og utnytte moglegheitene.  Og med eit brennande ynskje om å hjelpe, slik du har, så kan ein gjere stor skilnad nesten kvar ein er.  Eg las nyleg ein kronikk av politikaren Abid Raja, der han trekte fram ein ukjend biblotekar som den personen som hadde fått livet hans på rett kjøl.  Dette fordi biblotekaren såg han, og alltid tok seg tid til å snakke med han om boka han hadde lese og kva han syntes om den. Så moglegheitene for å hjelpe andre er rett rundt hjørnet

Ynskjer deg lukke til med studiene dine, og med å fylgje draumen din om å hjelpe andre menneske.

 

 

[Anonym bruker]

Sprøyteskrekken kan du bli kvitt. Det kan en psykiater hjelpe deg med. Resten er jeg mer usikker på. Jeg tror ikke seriøse organisasjoner vil la deg ta med deg barna på farlige oppdrag. Det synes jeg du bør slå fra deg. Det er likevel mange måter å gjøre en forskjell på. Du drømmer om å stå i første linje og hjelpe direkte, men det trengs mange mennesker til å organisere, skaffe penger osv til slike aksjoner. Kanskje du i din situasjon kan gjøre en bedre innsats der? 

Anonymkode: 346dc...80b

[Kira]

Personangrep og spekulasjoner er fjernet fra tråden.

Kira, moderator 

[Anonym bruker]

Her tror jeg den aller beste kuren ville være å stikke fingeren godt ned i jorda... Skal du liksom dra avgårde med Leger uten grenser til en eller annen krigssone mens ungene blir igjen hjemme? Og besvime ved synet av ubehageligheter?

For å hjelpe andre MÅ man først være i stand til å hjelpe seg selv. Skaff deg utdannelse og jobb, og kan du ikke kvitte deg med fobiene dine, så ikke fortsett å trompe på at det må være i helsevesenet. Sykepleierjobben er ikke Florence Nightingale, glamorøse redningsaksjoner og døende soldater... 

Når du så etterhvert er i stand til å ta vare på og forsørge deg selv og ungene, og de begynner å bli så store at du innimellom har noen timer til deg selv, DA kan du hjelpe andre. Da råder jeg deg til å oppsøke Frivilligsentralen i kommunen din. Å lese høyt for gamle med dårlig syn er en god gjerning, selv om det er litt mindre spennende og eksotisk enn å hjelpe flomofre og krigsskadde.

Anonymkode: ffb23...528

[Anonym bruker]

Men er ikke det aller viktigste nå, å være der for de 2 barna du har. Stille opp for de, gi de en trygg, stabil og god barndom?

Hvor skal dine barn være, da du reiser rundt i verden og hjelper andre?

Og skal du fortsette på sykepleien, så må du komme over sprøyte skrekken din, ellers kan du bare slutte med en gang. For du får ikke bli sykepleier, med den skrekken. Behandling hos psykolog, kan jo være lurt. Eller finne en annen utdannelse, som du kan ta.

Anonymkode: 36828...a97

[amandine]

Lykke til med studiene!  Du har valgt studier som gir deg enorme muligheter til å hjelpe andre, på veldig mange forskjellige felt og måter. Ikke lås deg fast i én retning. Du har ett hovedansvar,  og det er barna dine. Alt annet kommer i andre rekke. Du kan reise ut på oppdrag når de har flyttet hjemmefra,  nå må du være her.

[Anonym bruker]

Drømmen om å reise til utlandet å hjelpe må selvfølgelig legges på is frem til ungene er voksne i og med at du er alene med dem.

Men som sykepleier hjelper du jo mennesker hele tiden, og du kan jo engasjere deg i hjelpearbeid hjemmefra også.

Anonymkode: b951e...852