Flere som er som meg? Slipper ikke folk inn på meg.

[Anonym bruker]

Jeg har slitt med sosiale koser hele livet. Ble mobbet og utestengt hele oppveksten, flyttet til Norge som voksen og aldri passet inn. Alle forsøk på å få venner strandet med et brak. Nå har jeg bestemt å trekke meg unna folk privat. Da slipper jeg å føle hele tiden at jeg har feil blikk, feil kroppsspråk, feil ord, feil reaksjoner på ting som folk sier og gjør. Slipper å høre at jeg er rar, bli belært osv. Jeg har gode kollegaer jeg omgås profesjonelt på jobb, jeg har snille barn, bra lønn og fint hus. Klarer meg utmerket i arbeidslivet og på hjemmefronten. Men har altså ingen å være med på privaten. Det er ensomt å kjipt,  men bedre enn å bli såret hele tiden. Er det flere som ikke omgås noen privat? Hvordan takler dere det?

Anonymkode: 74587...47c

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke knytte meg til noen, stoler ikke på noen og holder alle på trygg avstand. Det gir meg problemer både i arbeidslivet, på vennefront og familiefront. Jeg blir verre som årene går, hadde gode venner i oppveksten, har ikke blitt mobbet og utestengt. Men noe skjedde i tenårene som gjorde at jeg lukket meg, og jo eldre jeg blir, jo mer ser jeg hvor mye det preger meg, og det plager meg mer og mer. Jeg takler det dårligere og dårligere

Anonymkode: 8196f...9ba

[Anonym bruker]

Når du har bestemt deg for å trekke deg unna folk for fremtiden så har du jo gitt opp, da lar du frykten få styre livet ditt videre. Frykten for å bli såret vil hindre deg fra å leve.

Du fungerer tydeligvis sammen med kolleger. Hva med å forsøke å gjøre ting privat med andre med felles interesser? Ta et kurs, bli med på trening hvor flere trener sammen, bli med i frivillig arbeid eller annet. Da blir ikke fokuset på å skulle bli venner, det blir ikke like intenst hvis man gjør noe sammen.

Jeg har lite eller ikke noe nettverk her jeg bor, er syk og kommer meg så lite ut at jeg i praksis nesten ikke har noen å omgås. Jeg har akseptert at det er slik det er i øyeblikket fordi jeg har få muligheter til å endre på situasjonen foreløpig. Jeg velger å bare akseptere dagens situasjon og vet at når min situasjon endrer seg kan jeg begynne å skaffe meg et større nettverk igjen. Det er lett å bli deprimert om man er så mye alene, så jeg måtte gå en del runder med meg selv for ikke å bli det, lære meg noen teknikker for å endre fokus, ikke fokusere på det negative osv.

Har du fått hjelp til å bearbeide det du opplevde som barn? Hvis ikke ville jeg tatt tak i det, om jeg var deg. Ikke fordi det er noe galt med deg, men fordi slike opplevelser har en tendens til å følge med en inn i voksenlivet og tidligere hendelser kan påvirke det sosiale livet som voksen også.

Anonymkode: f6a39...048

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Når du har bestemt deg for å trekke deg unna folk for fremtiden så har du jo gitt opp, da lar du frykten få styre livet ditt videre. Frykten for å bli såret vil hindre deg fra å leve.

Du fungerer tydeligvis sammen med kolleger. Hva med å forsøke å gjøre ting privat med andre med felles interesser? Ta et kurs, bli med på trening hvor flere trener sammen, bli med i frivillig arbeid eller annet. Da blir ikke fokuset på å skulle bli venner, det blir ikke like intenst hvis man gjør noe sammen.

Jeg har lite eller ikke noe nettverk her jeg bor, er syk og kommer meg så lite ut at jeg i praksis nesten ikke har noen å omgås. Jeg har akseptert at det er slik det er i øyeblikket fordi jeg har få muligheter til å endre på situasjonen foreløpig. Jeg velger å bare akseptere dagens situasjon og vet at når min situasjon endrer seg kan jeg begynne å skaffe meg et større nettverk igjen. Det er lett å bli deprimert om man er så mye alene, så jeg måtte gå en del runder med meg selv for ikke å bli det, lære meg noen teknikker for å endre fokus, ikke fokusere på det negative osv.

Har du fått hjelp til å bearbeide det du opplevde som barn? Hvis ikke ville jeg tatt tak i det, om jeg var deg. Ikke fordi det er noe galt med deg, men fordi slike opplevelser har en tendens til å følge med en inn i voksenlivet og tidligere hendelser kan påvirke det sosiale livet som voksen også.

Anonymkode: f6a39...048

Siden jeg oppleves av andre som rar, ønsker ikke kollegaene mine å finne på noe med meg. Jeg deltar i en hobbyaktivitet, det folk heller ikke ønsker å bli kjent. De få gangene jeg slapp mennesker inn på meg i voksenlivet, ble jeg kraftig såret, følte meg dum og ikke verdt noe. Jeg har kommet over mobbingen i barndommen, men utestengingen og bytte av land i voksen alder gjorde at jeg ikke kan de sosiale kodene. 

Anonymkode: 74587...47c

[Anonym bruker]

Jeg er slik. Med vilje. Jeg har mange å si hei til, flere jeg kan slå av en prat med, mange muligheter for diskusjoner osv osv. Men bestisser sluttet jeg med for 20 år siden! Det er bare ikke meg. Jeg er altfor opptatt av samfunnsting, prinsipper osv osv til og kunne være enige med noen i alt og ett og jeg klarer ikke bare late som heller 😂 Så, da orker jeg ikke slikt bestis opplegg hvor det bare diskuteres realityserier fordi ingen egentlig tørr mene noe og by på seg selv

Anonymkode: 2134b...a94

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er slik. Med vilje. Jeg har mange å si hei til, flere jeg kan slå av en prat med, mange muligheter for diskusjoner osv osv. Men bestisser sluttet jeg med for 20 år siden! Det er bare ikke meg. Jeg er altfor opptatt av samfunnsting, prinsipper osv osv til og kunne være enige med noen i alt og ett og jeg klarer ikke bare late som heller 😂 Så, da orker jeg ikke slikt bestis opplegg hvor det bare diskuteres realityserier fordi ingen egentlig tørr mene noe og by på seg selv

Anonymkode: 2134b...a94

Åh, så utrolig godt å høre, jeg trodde det bare var jeg som var sånn 🙌🏻☺️ 

Har folk jeg kan ringe, som sikkert ville tatt en kaffe, men mer en det orker jeg ikke å investere i andre... 

Er også typen som fort blir sliten av andre, introvert kalles det vel, og da er det lettere å ikke ha folk for nært så man slipper å ta stilling til de hele tiden. Godt å på en måte velge selv hvor mye man må omgås.

Henger med min lille familie, og noen ganger et par gode naboer (barn på samme alder), men ellers ikke mye "nære relasjoner" i grunn. Har litt forskjellige folk til forskjellig "bruk"... en er god diskusjonspartner, en er god på familie prat, en er god mtp estetikk (oppussing, klær), en er god på sosiale ting (konserter, reiser) osv osv. 

Anonymkode: e0ea5...776

[Anonym bruker]

Jeg velger også å være stort sett alene på privaten. Jeg er introvert og trenger opplading etter sosialisering på jobb. Nå har jeg nettopp vært en uke hjemme med sykt barn, så idag hadde jeg et sosialt behov på jobben og hadde det kjempehyggelig. Men en uke i isolasjon er altså det som skal til før jeg faktisk blir interessert i å sosialisere. Jeg lever godt med å være veldig ulik gjenomsnittet på dette punktet.

Anonymkode: e1060...584

[Anonym bruker]

Det er som  jeg skulle skrevet det selv.Jeg savner veldig venner som jeg kan være med.Savner venniner å dra en tur på byen med.Cafe besøk,kino osv.Jeg har egentlig aldri hatt venner å gjøre sånn med.Har min eksmann som jeg er god kamerat med.Men savner veldig jente venner.

Anonymkode: 3147a...483

[Anonym bruker]

Jeg gjør det. 

Slipper folk delvis inn men har aldri sluppet noen helt inn. 

Jeg har fem gode venninner, aldri blitt mobbet. Jeg oppfattes som en lojal og snill venninne men jeg holder avstand. 

Anonymkode: 276fb...5fd