Lengter etter bylivet

[Anonym bruker]

Bor i ei lita bygd og har gjort det hele livet. Fikk barn som 18-åring så jeg rakk aldri å gjøre noe spennende.

Nærmer meg 30 år nå og har barn i barnehage og i småskolen.

Er for tiden uten jobb, sliter med depresjon og har sett meg lei av alt.

Har hele tiden følt meg så fanget. Livet her på bygda er så kjedelig. Folka her er ikke enkle å bli kjent med. Det er lite å finne på for både voksne og barn.

Jeg har lyst til å kunne ta med barna i svømmehallen på en lørdag/søndag. Ta en impulstur på kino, bowle, studere, ta kurs, shoppe, sitte på kafé, trene. Kunne gå på butikken uten at alle kjenner meg igjen og mange overser meg. Slippe å kjøre overalt. Ta med barna til en lekepark.

Her vi bor nå er det absolutt ingen jobber jeg kunne tenke meg heller. Er bare omsorgsyrker og det passer ikke jeg til. 

Romantiserer jeg ideen om å bo i byen for mye? Mannen min trives veldig godt her i bygda, men jeg takler ikke tanken på å bo her livet ut!

Anonymkode: ef010...6ac

[Anonym bruker]

Det som er viktig å huske er at uansett hvor du bor så har døgnet bare 24 timer og uken bare syv dager. Alle hverdagsaktiviteter og alt arbeid med hus, hjem, barn, jobb og annet tar like mange timer i byen som på landsbygda. Det er dyrere å bo i by enn på landsbygda, så om du/dere ikke får en god del bedre betalte jobber så vil dere trolig på mindre å rutte med i byen enn på landet.

Hvor mye tid vil du egentlig ha til å gjøre ting på impuls i hverdagen? Vil dere ha råd til å gå kurs, gå på kino, bowle, shoppe og sitte på kafé ofte?

Ja, jeg tror du har romantisert bylivet. Fordi du er deprimert og ikke har jobb. Byen løser ikke depresjonen din. Jeg føler at du nå romantiserer bylivet fordi det føles som en flukt fra depresjonen og det livet du ikke er fornøyd med.

Om du ønsker å begynne å studere for å bedre fremtiden din, da kan det jo likevel være fornuft i å bo et sted med riktig studie. Men husk at skal du studere så får du trolig enda dårligere økonomi og du får enda mindre tid til å gjøre alt du i dag drømmer om å gjøre i byen.

Mulig du ville trivdes bedre i byen tross alt, men jeg tror ikke det er riktig tidspunkt å ta en stor flyttebeslutning når du er deprimert og uten jobb.

Kanskje du kan be om en samtale med en yrkesveileder på Nav for å finne ut hva som kan gi deg flere valg i yrkeslivet. Du kan også gå inn på en slik yrkesveileder-test på nettet, tror Nav har en. Da kan du få en pekepinn på hva du har best forutsetninger for, og hva du trolig passer til å gjøre. Få gjerne samtaler hos en psykolog for å diskutere mer om hva du kan gjøre for å få det bedre. Og snakk med mannen din. Kanskje kan dere finne løsninger som kan fungere som gjør at du føler du kommer videre og samtidig at dere greier å ta vare på familien og de behov de andre har.

Anonymkode: 4903e...5de

[Anonym bruker]

Er det en spesiell by du har i tankene? For akkurat det med svømmehall finnes det nesten ikke her i Oslo. Men ellers har vi jo de mulighetene du nevner, og mer til. Klart, i praksis blir det mest jobb, skole, hverdagsliv. Og ikke alle steder er det så lett å bli kjent med folk her heller. Men jeg elsker å ha muligheten til å gjøre hva jeg vil, når jeg vil, i fred for eventuelle bygdedyr.

Anonymkode: 2ae40...6ca

[Anonym bruker]

Har du hørt om at nissen følger med på lasset? 

Anonymkode: 9bd66...c5d

[Anonym bruker]

Skjønner deg så inderlig godt. Jeg er født og oppvokst på landet. Bodde så fem år i Trondheim og syv i Oslo mens jeg tok utdannelse (og fikk et par barn). Flyttet landlig til da nr tre ble født. Bare en drøy halvtime utenfor Oslo, men det er nok til at bylivet blir utilgjengelig i hverdagen. Savner det hver eneste dag. 

Anonymkode: a61a6...168

[Anonym bruker]

Jeg var som deg, hi, flyttet og fikk det mye bedre. Barna fikk også mer muligheter enn de kunne fått på bygda ifht venner, aktiviteter og siden vgs. Hun ene går nå flere år på ballett og satser nå på å bli profesjonell, en mulighet hun ikke hadde fått på bygda med ett ten zing kor og fotballag

Anonymkode: 3f3c8...3ff

[Anonym bruker]

Folk er forskjellige! Noen synes landet er topp, andre elsker byen, noen vil bo i noe midt i mellom. Kan godt hende at du er et by-menneske. Jeg synes ikke du romantiserer byen noe særlig, alt du snakker om er jo fullt oppnåelig. Men som noen sier så er det jo flest hverdager - man rekker ikke å gjøre alt hele tiden (spesielt hvis man har barn).

Men jeg er som deg! Jeg elsker muligheten til å gjøre disse tingene! Dra på kafé om kvelden (i byen jeg bodde før var det en kafé, den stengte kl 16. Og bussene gikk så sjelden at det var tullete etter klokka 17), kunne shoppe det jeg trenger akkurat når jeg trenger det, ha et uoverskuelig antall lekeplasser innen gå- og sykkelavstand, ikke trenge å forholde meg til bekjente i tide og utide (jeg liker å ha folk rundt meg i form av at det er mye liv - gjør meg ingenting om jeg hører nabobarnet løpe over gulvet sitt over oss, eller at jeg hører noen kommer inn hoveddøra i oppgangen, men synes det blir klamt og alltid måtte tørrprate med naboen eller kassadama i lokalbutikken) osv osv. 

Tror nok at det at du ikke har jobb og føler deg deprimert påvirker tankegangen din, da. Mange føler seg frakoblet det meste når man ikke har en jobb å gå til. Og flytting til byen er jo som regel dyrere enn å bo på bygda. Kan være vanskeligere på bare en lønning. Og hvis mannen trives der dere er og barna trives så er det jo ikke så lett å bare flytte... Høres uansett ut som om du og mannen din bør snakke sammen om hva dere ønsker ut av livet. Hvis du ikke takler tanken på å bo der du bor livet ut, så bør dere jo prøve å finne en løsning.

Anonymkode: 61dd0...0cb

[Gjest Antarctica]

Uansett må du jo ha en jobb. Og det regner jeg med mannen også skjønner? Det er den enden dere må starte i. Og så flytte dit hvor jobbene fins.

[Anonym bruker]

Du har skrevet en del tråder her inne om dette tror jeg?

Jeg skjønner deg så godt! Jeg har bodd på et lite sted hvor alle kjente alle, og hvor tilbudene var ikke-eksisterende... Jeg trivdes ikke i det hele tatt. Å komme til større steder, og til byer, var som å endelig kunne puste igjen. Kunne gå på kino hvilken som helst dag i uken, kunne gå på kafé (og ha valgmuligheter!), bare kunne rusle i byen og se på folk, museum på en regnværsdag.... Jeg flyttet tilbake til byen, og har aldri angret. Ikke at jeg nødvendigvis bruker tilbudene så mye (eller jo, det gjør jeg  ) , så er det å bare ha muligheten uten å måtte planlegge helt fantastisk.

Noen trives i bygd, noen i by, og ingen av delene er mer feil eller riktig. Mener jeg   

Anonymkode: 15fdd...af2