Konsekvensen av å ikke bli trøstet som barn?

[Anonym bruker]

Tenker da på barn over 2-3 år. Hva vet man om hvordan dette påvirker barn?

Anonymkode: 3f5c0...d01

[Gjest Antarctica]

Det gir dem en livsvarig sjelelig skade, vil jeg anta? Tilknytningsskader på ett eller annet nivå. Å ikke bli trøstet når det trengs er jo en enorm avvisning.

[Anonym bruker]

32 minutter siden, Pashla skrev:

Det gir dem en livsvarig sjelelig skade, vil jeg anta? Tilknytningsskader på ett eller annet nivå. Å ikke bli trøstet når det trengs er jo en enorm avvisning.

Det gjelder meg selv dette her, og jeg tror ikke jeg har noen tilknytningsskade per i dag. Samboeren min mener i hvertfall at det ikke er noe påfallende med hvordan jeg viser kjærlighet og er som person. Begge foreldrene mine viste mye omtanke og kjærlighet, men å trøste hadde de ikke evnen til. Min far ble forvirret eller irritert av gråt, og min mor forsto ikke at det trengtes eller var klønete når hun prøvde. 

Anonymkode: 3f5c0...d01

[Gjest Antarctica]

17 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det gjelder meg selv dette her, og jeg tror ikke jeg har noen tilknytningsskade per i dag. Samboeren min mener i hvertfall at det ikke er noe påfallende med hvordan jeg viser kjærlighet og er som person. Begge foreldrene mine viste mye omtanke og kjærlighet, men å trøste hadde de ikke evnen til. Min far ble forvirret eller irritert av gråt, og min mor forsto ikke at det trengtes eller var klønete når hun prøvde. 

Anonymkode: 3f5c0...d01

Det er jo godt å høre.

[Anonym bruker]

Fordi dette var et savn hos meg som barn, så har jeg som mor har jeg vært bevisst på, og vet jeg er god til, å trøste. Men har lagt merke til at jeg kan reagere med å bli kraftig irritert om det er n'te gangen det er noe å trøste for på kort tid.

Jeg kan dessuten synes at det er godt å synes litt synd på meg selv i blant, men jeg klarer ikke tanken på at andre skal synes synd på meg.

Er nok som voksen ikke spesielt god til å ta i mot trøst eller omtanke. Om jeg f.eks er svært lei meg, har slått meg eller fått veldig vondt på en eller annen måte, så klarer jeg bare ikke å bli tatt på akkurat da. Da kan jeg nærmest frese "Ikke rør meg!"

Fars massasje av ryggen min under fødselen var dermed en strålende teoretisk ide i forkant, men en elendig ide i praksis ;). 

 

Anonymkode: 3f5c0...d01

[Gjest Antarctica]

24 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Fordi dette var et savn hos meg som barn, så har jeg som mor har jeg vært bevisst på, og vet jeg er god til, å trøste. Men har lagt merke til at jeg kan reagere med å bli kraftig irritert om det er n'te gangen det er noe å trøste for på kort tid.

Jeg kan dessuten synes at det er godt å synes litt synd på meg selv i blant, men jeg klarer ikke tanken på at andre skal synes synd på meg.

Er nok som voksen ikke spesielt god til å ta i mot trøst eller omtanke. Om jeg f.eks er svært lei meg, har slått meg eller fått veldig vondt på en eller annen måte, så klarer jeg bare ikke å bli tatt på akkurat da. Da kan jeg nærmest frese "Ikke rør meg!"

Fars massasje av ryggen min under fødselen var dermed en strålende teoretisk ide i forkant, men en elendig ide i praksis ;). 

 

Anonymkode: 3f5c0...d01

Ja, der ser du selv følgene av det. Godt analysert.

Etter å ha tenkt litt på det, så tror jeg kanskje man må se på trøst som flere ting i ett. Der og da, når treåringen gråter, er trøsten selvsagt mest brannslokking.

Men i videre forstand skal den jo tjene flere formål. Å hjelpe barnet å gjenvinne følelsesmessig balanse, er jo et ledd i å lære barnet følelsesregulering. Og det bidrar en trøstende voksen til. 

Treåringen er spontan og har lite impulskontroll. Mens bare 3 år etter er jo barna atskillig mer behersket. Hyletoktene er borte. Seksåringen skriker vel omtrent bare når han skamslår seg. Så på disse få årene skjer det enormt mye! Og foreldre som trøster er sterkt medvirkende til dette.