Barn som ikke vil til pappaen.

[Anonym bruker]

Pappaen er en god pappa når barna først er der, men jeg synes han har handlet ganske egoistisk etter vi flyttet fra hverandre. Han flytter etter hvor det passer ham, uten tanke for å holde seg nær barna. De kan være hos han kun i helgene nå, og han sjekker aldri hvordan det går med dem i mellom der. Selv ikke ved skolestart. Det har blitt slik at jeg bare tar avgjørelser og glemmer alt han er der. 

Men hovedproblemet nå er at barna ikke vil dit. Det ene barnet har angst og sliter med å klare skolen til og med. Han får da slippe å dra dit iblant, for at han ikke skal bli psykisk utkjørt og ikke klare hverdagen. Yngste er 11 år og vennene blir hele tiden viktigere. Hun synes hun går glipp av mye ved å dra til pappaen. Hun er med på ting "hele tiden" og synes ikke det er gøy å skulle sitte i leiligheten 1,5 time unna å se film mens hun tenker på det vennene gjør her hjemme. Og hun er bare 11 år!! Dette blir jo ikke bedre med tiden. Hvordan løser andre folk slikt? Jeg forstår jo veldig godt at hun synes det er kjipt. Selv om pappaen sier så fint at det "bare er annenhver helg og det bør hun klare uten venner". 

Anonymkode: 274e4...2f1

[Anonym bruker]

Jeg står midt i det nå, men med mer alvorlig ting enn det dine opplever. Vi har hatt noen runder på at det er kjedelig hos pappa opp gjennom tiden, men ingen dør av å kjede seg og man MÅ ikke være med på alt som skjer. Vi har vært på FVK for å prøve å bedre situasjonen nå, men siden far er en dust så kommer vi ingen vei. Min datter er snart 13 og FVK sier til far at hun kan ikke tvinges. Nå er det som sagt litt mer graverende det som ligger bak her, og et samarbeid oss i mellom som er ikke eksisterende pga han, så jeg har gitt opp. Det siste hun sa til meg ang sin far var at hun hater han og vil aldri se han igjen...

når det gjelder småting som dine sliter med (som sikkert er stort nok for dem altså, spesielt for barnet med angst) så tror jeg det er viktig å motivere barna til å dra. Du sier jo han er en god far... de kan jo ikke bare dra fra deg om det plutselig skulle bli kjedelig å være hjemme heller. Man må finne en måte å få det til å funke på

Anonymkode: 1e73c...f0d

[Anonym bruker]

Da må du som mor stå på for å få det til å funke. Jobbe med barna hjemme og motivere de til å dra til far. Det er veldig, veldig viktig for dem begge at de har samvær med begge foreldre.

Jeg har selv gått så langt som å la far gjennomføre samværshelger i mitt hjem. Jeg har reist bort. Har et barn med autisme. Dere må begge strekke dere langt for å få dette til. Alltid tenk på barnas beste.

Anonymkode: 81821...bef

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Da må du som mor stå på for å få det til å funke. Jobbe med barna hjemme og motivere de til å dra til far. Det er veldig, veldig viktig for dem begge at de har samvær med begge foreldre.

Jeg har selv gått så langt som å la far gjennomføre samværshelger i mitt hjem. Jeg har reist bort. Har et barn med autisme. Dere må begge strekke dere langt for å få dette til. Alltid tenk på barnas beste.

Anonymkode: 81821...bef

Det er autisme mitt barn også har. Og den ordningen du forteller om, hadde vi i 2,5 år. Helt til jeg flyttet sammen med kjæresten min. Og i retrospekt ser jeg jo hvor vanskelig det ble samvær for "autisme-barnet" da. 

Anonymkode: 274e4...2f1