Trenger litt hjelp her, tips og råd...

[Anonym bruker]

Har ei jente på 14 år. Hun har alltid vært veldig sta og bestemt, og disse sidene kommer (selvfølgelig!!) ekstra godt frem, nå når hun står med begge beina plantet i puberteten. Hormonene blomstrer veldig til tider, jeg prøver å vise forståelse. Mannen blir irritert på meg, han mener hun setter oss opp mot hverandre, og at jeg alltid er den som kommer godt ut av det. Jeg mener at han blir for raskt provosert av hennes oppførsel, og at han må slappe mer av. Dette har nok ført til at mannen og jeg har småkranglet mer enn vanlig.

Jeg har merket (og selvfølgelig og mannen) at hun trekker seg mer og mer unna mannen. Hun henvender seg ikke til han, kun til meg. Han blir ganske provosert og frustrert over dette. Nå er mannen på jobb. Jeg tenkte jeg ville benytte anledningen til å ta en ordentlig samtale med henne. Da forteller hun meg at grunnen til at hun ikke klarer faren sin er at han holdt henne fysisk fast ved flere anledninger da hun var liten!!! Dette var når jeg ikke var hjemme. Han ble sint på henne, og holdt henne opp etter veggen til hun sa unnskyld. Dette skjedde, i følge jenta mi, mange ganger. Hun var rett og slett redd han.

Jeg ble helt satt ut. Snakker hun sant?! Har mannen rett i at hun prøver å så splid mellom oss? Jeg må jo selvfølgelig ta dette opp med han, men hvordan? Viss dette er løgn, frykter jeg jo han knekker sammen... Om det er løgn, trenger jenta vår seriøst hjelp! Om det er sant, føler jeg dette er verre enn utroskap...

 

Anonymkode: b90e7...a77

[Fru Banderas]

Hva med en mellomting; et snev av sannhet som hun blåser veldig opp? Det ville i så fall ikke vært første gang at noen "kommer på det" igjen som ungdom og plutselig ser på det på en helt annen måte, ute av proporsjoner, og kommer til bombastiske konklusjoner som følge av det man kom på (la være å snakke med ham f.eks.).

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Fru Banderas skrev:

Hva med en mellomting; et snev av sannhet som hun blåser veldig opp? Det ville i så fall ikke vært første gang at noen "kommer på det" igjen som ungdom og plutselig ser på det på en helt annen måte, ute av proporsjoner, og kommer til bombastiske konklusjoner som følge av det man kom på (la være å snakke med ham f.eks.).

Den tanken har også streifet meg... Men hvordan ordne opp mellom de to? "Problemet" er nok også at de to er utrolig like som personer!! Mannen blir skikkelig barnslig når han reagerer på hennes trass. Jeg forventer trass av en tenåring, men ikke av en voksen mann. Dette har jeg sagt til han, men han greier liksom ikke ta seg sammen...

HI

Anonymkode: b90e7...a77

[Fru Banderas]

Tja, det er greit med noen enkle husregler da, som at "her i huset snakker alle til hverandre på en grei måte" men noen konsekvenser dersom det ikke overholdes. Samtidig er det nok både viktig å se henne i situasjonen, dvs. vise at man forstår at dette kan føles trasig nå som hun kommer på disse tingene osv., men heller ikke gjøre det til noe mer enn det det er. Samtidig som man husker på at det er en ungdom, og at ikke rasjonell dialog alltid vil fungere som ønsket ;-)

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Den tanken har også streifet meg... Men hvordan ordne opp mellom de to? "Problemet" er nok også at de to er utrolig like som personer!! Mannen blir skikkelig barnslig når han reagerer på hennes trass. Jeg forventer trass av en tenåring, men ikke av en voksen mann. Dette har jeg sagt til han, men han greier liksom ikke ta seg sammen...

HI

Anonymkode: b90e7...a77

Akkurat sånn var det med meg og min far også da jeg var på den alderen. Mamma har sagt nøyaktig det samme som deg om hvordan han og jeg var på den tiden. Og vi ble begge like provosert av at mamma enten ikke ville velge side eller prøvde å forklare den andres side for oss. Begge ville ha hennes uforbeholdne støtte.

Jeg forventet egentlig ikke mer av ham og levde greit med at han var sånn, men de gangene han var klart urimelig og jeg så på mamma at hun var enig med meg, så følte jeg meg veldig sviktet av henne når hun "ikke ville blande seg". Jeg visste ikke at hun prøvde å snakke ham til fornuft når jeg ikke var der.

Jeg vet ikke hva du kan gjøre dessverre. Her ble det bedre da jeg flyttet på hybel som 16-åring og vi fikk litt avstand mellom oss.

Anonymkode: f651f...a96

[Anonym bruker]

Om det er sant så har hun fullstendig rett til å føle det slik hun gjør det, selv om hun overdriver det men det er en viss sannhet i det. da har han ikke gjort seg fortjent til hennes tillit og relasjonen blir deretter. om hun lyver så er det jo hun som må ta konsekvensen av løgnen ved at hun ikke får en stabil og god familierelasjon. Er ikke sikkert mannen forteller det som det er heller, enten om han nekter eller at han bagatelliserer det (jeg mener at om det er snev av sannhet i det har hun rett til å reagere som hun selv føler er rett for seg, og om det ikke var så ille som hun nå føler så vil hun se dette senere). Å da ville jeg sagt til henne at hun har rett til å føle det slik hun gjør og at du støtter at hun kan ha sin egen opplevelse av situasjonen som var.

 

Anonymkode: 217b1...cbd